Ubøyelig teater

Når man lærer teaterhistorie lærer man gjerne at teater oppstod i antikkens Hellas. Når noe så allmennmenneskelig som teater kan dateres på den måten kommer det av at grekerne skrev ned sine skuespill, og at vi derfor sitter igjen med en stor andel skriftlige kilder og at disse skuespillene tidlig gikk inn i en litterær dramatisk kanon. Når man da skal iscenesette en av disse antikke klassikerne beveger man seg inn i en sfære som er tung av virkningshistorie. Hvis man allikevel forfølger tanken om teatrets opprinnelse, gir det mening at regissør Johannes Holmen Dahl har valgt å strippe Antigone ned til det bare er scene, sal og skuespillere igjen, sånn omtrent. Ikke det at teatret i den antikkens Hellas var så nedstrippet, men fordi ideen om teatrets opphav lett kan kombineres med en idé om teatrets essens.

Sort scene Scenograf Nia Damerell og lysdesigner Norunn Standal har laget et inndragende scenerom strippet for alt annet enn sorte vegger og sort gulv. Hovudscenen på Det Norske Teatret oppleves nærmest som en diger black box. Lyset er effektivt, og sammen med røykmaskin som her og der tåkelegger scenen skapes en poetisk og dirrende intensitet. Det eneste på scenen som brukes i mer tradisjonell scenografisk forstand er høyttalerne som henger i taket som senkes ned og heves opp. Når Antigone taler etter å ha fått sin dødsdom av Kreon, og hun vet at hun skal mures inne bidrar senkningen av de store høyttalerne til å gi en klaustrofobisk effekt av å bli begravd levende. I tillegg til dette bidrar trommeslager Elisabeth Nesset til å skape et svært interessant lydbilde som gjennom noen av forestillingens beste øyeblikk fungerer både stemningsskapende og kommenterende.

Varierende skuespill Dahl og dramaturg Carl Morten Amundsen har tatt utgangspunkt i gjendiktningen av Sofokles’ originaltekst som Halldis Moren Vesaas gjorde for teatret i 1991, men har kuttet den ned en hel del. De har for eksempel fjernet koret helt, og korets rolle spilles av én skuespiller, Gjertrud Jynge, som også forvalter rollen som Teiresias. Fjerningen av koret bidrar til at forestillingen føles ekstremt nedstrippet, og som mer av et personlig, metaforisk drama, enn et samfunnsmessig drama. Det kler for så vidt uttrykket at det er holdt på et såpass metaforisk plan som understreker det mytologiske grunnlaget, og derfor ikke stiller spørsmål ved de merkelige lovene som det for Thebens innbyggere er verdt å dø for.

Sara Khorami som Antigone kler også uttrykket, og skaper en kraftig tilstedeværelse i sin rolle. Søsteren Ismene spilles av Renate Reinsve, og som nevnt, Teiresias av Gjertrud Jynge. I den aller første delen av forestillingen er det bare disse skuespillerne på scenen. De spiller ut mot publikum, og har fått en regi som tilsier at alt skal spilles med styrke, intensitet og nerve. Stemmene dirrer, og de står fjellstøtt. Å høre Gjertrud Jynge resitere Halldis Moren Vesaas sitt språk er en fryd. Så når Kreon, spilt av Jon Bleiklie Devik, kommer inn på scenen blir jeg litt i tvil om hva som foregår. Jeg skjønner det rett og slett ikke helt. Kreon er kongen av Theben. Han har befalt at bare én av Antigones brødre skal begraves etter at brødrene Eteokles og Polyneikes startet en borgerkrig mot hverandre. Der Eteokles skal få en verdig gravferd skal broren Polyneikes ligge ute til spott og spe og mat for åtseletere. Det er også Kreon som i sin eneveldige autoritet som dømmer Antigone til døden for å begravet broren allikevel. Hvorfor spilles han da så veikt, så svakt og i så stor kontrast til kvinnenes stålkontroll og påtakelige intensitet? Det virker så rart at mannen som er en brutal, eneveldig hersker også er en mann som tilsynelatende kan veltes av et vindpust. Når vaktmannen, spilt av Kyrre Hellum, også spilles med en tydelig usikkerhet, som tross alt er mindre rart siden han frykter for sitt eget liv når han skal fortelle Kreon nyhetene om Polyneikes’ gravlegging, er det så man kan ane et mønster. Alle de mannlige karakterene spilles usikkert og fomlende. Det inkluderer Christian Ruud Kallum i rollen som Kreons sønn Haimon, som også er forlovet med Antigone.

Denne utydeligheten i spillet gjør dem til mindre interessante karakterer å se på. De bærer ikke det store, åpne rommet de spiller i. Tematisk sett er det da imidlertid mulig å se på det i maktpolitiske termer, og tenke seg den eneveldige herskeren som en usikker populist som jobber mot sterke, legitime krefter, som her innehas av kvinner. Man skal kanskje være forsiktig med å sette alle dagens kulturelle uttrykk i sammenheng med verdenssituasjonen, men denne klare kontrasten i spillet og måten skuespillerne bærer rommet og teatret på åpner i det minste for denne lesningen.

Sterkt Jeg har skrevet flere steder i denne kritikken at det legges opp til en intensitet i det teatrale uttrykket. Forestillingen har også jevnt over fått mange gode kritikker på grunn av det. Det stemmer jo også at forestillingen er intens, men det er nesten som den også blir litt insisterende på sin egen form. Det er som om de forteller oss fra start at det de holder på med er bra, viktig, sterkt og tøft, uten at det er noen nevneverdig utvikling eller utforsking av den teatrale kommunikasjonen utover det. Forestillingen åpner ikke fortolkningsrom, og de tviholder derfor på sin egen ensidige formidling. En del av de kvinnelige skuespillerne overbeviser, og er med på å skape et godt teaterrom jeg liker å være i, men i siste omgang føles det også i sin insistering på egen styrke som et populistisk forsøk på å skape sterkt teater på en måte som også gjør det uangripelig. Ifølge Wikipedia betyr Antigone ubøyelig. Sara Khorami viser også en ubøyelig kompromissløshet i spillet som Antigone, men jammen er ikke forestillingen i seg selv også kompromissløs i så stor grad at det til slutt begynner å virke litt mot sin hensikt.