Trygg moro

Det er lang tradisjon for å oversette og adaptere Franz Lehárs Den glade enke (1905). Latterliggjøringen av sosieteten og ambassademiljøet i datidens Paris ligger godt til rette for å flytte handlingen til lokale forhold og sparke oppover mot dem som til enhver tid måtte befinne seg i den retningen. I tillegg gir operettesjangerens rause innslag av talt dialog stor frihet til å skrive om handlingen.

Bergen Nasjonale Operas oppsetning Den glade enke 2.0 er forsøksvis lagt til Bergens kulturelite anno 2022. Det fiktive fyrstedømmet Pontevedros ambassade i Paris er byttet ut med et offentlig teater på konkursens rand, kjørt i grøfta av den utsvevende teatersjefen Zeta. Han ser donasjoner fra den søkkrike grisebonde-enken Hanna Glawari som eneste mulige redning, og de konkurrerende opportunistene er for anledningen andre underfinansierte kulturaktører, som sjefen for kunstmuseet KNOTE og kulturredaktøren i avisen «Bergens gang». Hannas gamle flamme Danilo, som beordres av Zeta til å forføre enken for å skaffe pengene, er her en falmende skuespiller. Han går med på hva som helst for å få tilbake kjendisstatusen fra teatrets storhetstid, til og med delta i det tvilsomme reality-programmet «Gift ved første knull».

Troverdig univers Moderne sosialdemokratisk kulturliv er utvilsomt et egnet åsted for denne intrigen, og jeg synes forestillingen lykkes med to vesentlige ting: For det første tegner den et karikert og gjenkjennelig bilde av nåtiden, noe som ikke er selvsagt i et univers der selskapsdamer, hertuger, kostymeball og damevifter opprinnelig er sentrale byggesteiner. Steffen Aarfings scenografi er storslagen og ironisk på samme tid, i en vellykket blanding av digitale og fysiske kulisser. En fremre scenevegg med en stor, sirkelformet åpning danner en ytre ramme rundt scenen. I beste SKAM-stil brukes den som lerret for å projisere karakterenes tekstmeldinger og innlegg i sosiale medier. Innenfor veggen står det en gigantisk diskokule, som en slags manifestasjon av vår tids forflatede og gjennomkommersielle kulturliv. Kula kan åpnes, og de to halvdelene inneholder i tur og orden alle de ulike scenene vi skal igjennom, fra fjong foajé til industrielt slaktehus.

For det andre sitter musikken som den skal og vel så det. Orkesteret er på hugget fra første stund med Lehárs velkjente toner, og kor, solister og småroller er jevnt over gode. Beate Mordal som Valencienne, teatersjefens utro kone, og Bror Magnus Tødenes som Camille, hennes beundrer, rager likevel et hakk over de andre. Mordals florlette, men kjernefylte sopran og Tødenes skimrende, knallsterke tenorklang er fabelaktig kompatible og skaper ektefølte øyeblikk midt i alt ståket. Men også Kari Postma (Hanna Glawari) og Peter Lodahl (Danilo) synger med overbevisning og overskudd.

Adaptert adapsjon Når jeg likevel ikke helt lar meg rive med, er det fordi det er flere ting som halter. Jeg tror det har mye med den «doble» adapsjonen å gjøre. Ifølge programmet er oppsetningen en samproduksjon med Det kongelige teater (DKT) i København. Det stemmer sikkert på papiret, men det er likevel ingen tvil om at denne utgaven fremstår som en tilpasning av en erkedansk produksjon. Den danske serieskaperen Adam Price og regissør ved DKT, Kasper Holten, har skrevet om den opprinnelige historien til københavnske forhold. Deretter er deres gjendiktning gjendiktet til norsk språk og bergenske omstendigheter av Eirik del Barco Soleglad (som også spiller rollen som Zeta). Det er en dristig operasjon, og det er ikke fritt for at det knaker litt i sammenføyningene.

For eksempel er den danske oversettelsen naturlig nok basert på danske uttalenormer og sammentrekninger, og mange steder der ordene har samme betydning på norsk er de ikke oversatt, noe som fører til trykk på unaturlige steder og forsvunne stavelser. Ordene i enderim er iblant direkte oversatt, selv om de da ikke rimer lenger. Det gir hele teksten et tilfeldig og rotete preg.

Noen hel-danske humoristiske poenger blir også mye flatere i norsk kontekst. Teatersjef Zeta forstår ikke et ord av hva den svenske museumsdirektøren sier. Jeg ler fordi Soleglads rollefigur er morsom, men det mister den selvironiske dimensjonen. Det er tross alt ganske uvanlig at nordmenn ikke forstår svensk, også i Bergen, så vidt jeg vet, men det er utvilsomt veldig typisk dansk.

Størst integreringsproblemer er det nok likevel grisene som har. Festen i annen akt, som opprinnelig finner sted i enkens hjem, holdes her på slakteriet. Det muliggjør utvilsomt noen morsomme poenger, som at den romantiske duetten mellom Camille og Valencienne, «Sieh, dort den kleinen Pavillon», her handler om et romantisk møte «i det store grisefjøs». Men all grisehumoren er morsom bare fordi den er rar og absurd. Den rollen svinehold, svinekjøtt og svinebønder spiller i forestillingen om den danske folkesjela, på godt og vondt, og i forholdet mellom by og land, går tapt, sammen med harselasen med fordommer, nasjonal selvfølelse og hva det måtte være.

Tannløs satire og flat dramaturgi Kanskje fordi fremstillingen av kulturlivet også blir for generell, virker satiren snill og lite treffsikker. Forestillingen later til å sparke i alle retninger – mot statsstøttet, kommersiell og smal kunst, mot den sarte kunstnersjelen og mot PR-kåte sell-outs, mot griske støttemottakere og gjerrige støtteordninger. Forestillingen tar dermed ikke stilling til noe og passer på at absolutt ingen skal føle seg tråkket på tærne.

Det er også noen rent dramaturgiske problemer som vel må ligge der allerede i den danske versjonen. Både mellom Emilio og Valencienne og mellom enken og Danilo er det opprinnelig lagt opp til en dragkamp der de bytter på å avvise og kurtisere, ville og ikke ville, men her er det aldri tydelig hvem som vil hva, det går i ring, og de to relasjonene blir veldig like. Jeg synes også mange av birollene blir for usynlige, og hele handlingen virker ofte litt rotete og lite målrettet.

Men den største dramaturgiske pussigheten inntreffer når Nielsen (Silya Nymoen), utsendt fra Kulturdepartementet for å holde et overoppsyn med teatersjefens tvilsomme økonomiske sans, går ut av sitt gode byråkratskinn – to ganger. Det er vel i utgangspunktet ikke akkurat et nyskapende grep, at den tilkneppede og prektige byråkraten får nok og slår tilbake eller slår ut håret eller begge deler, men Nymoens overbevisende gjennomføring og knallsterke fremføring av Aretha Franklins «Respect» gjør det likevel til en utmerket scene. Det hadde bare vært så mye morsommere hvis hun ikke allerede hadde hatt en lignende, og kanskje hakket morsommere, sprekk i første akt, som kulminerer i at hun kaller Gud for verdens første byråkrat – ettersom han fremla de ti bud.

Overgått av seteropera På tross av en god idé, en del morsomme poenger og mange sterke enkeltprestasjoner, synes jeg helhetsinntrykket blir for slapt, for upresist og for trygt. Alt ligger til rette for drøy og skarp satire, men isteden er det er som om man trykker på gassen og bremsen på samme tid.

Forrige gang jeg så Den glade enke, var det ved det private kompaniet Opera di setra i Tylldalen, Tynset kommune. Der var gjendiktningen mesterlig skreddersydd til lokale forhold – den da nært forestående fylkessammenslåingen mellom Hedmark og Oppland. Målet var å få enkens midler forankret i rett fylke før sammenslåingen, og alle detaljer var tatt med i betraktningen og vridd på i opplandsk eller hedmarksk retning. Karakterene var gjennomarbeidede og tydelige og personregien smart og effektiv. Ingen løse tråder som egentlig ikke passet i adapsjonen, ble hengende i luften.

Dette foregikk altså ved en bitteliten uavhengig distriktsopera, utendørs langt oppi fjellheimen med ytterst begrensede midler til rådighet. Det burde være mulig å forvente minst like høyt nivå ved statsfinansierte kongelige og bergenske teatre.