Trygg 50-årsjubilant

For litt over et halvt år siden, i august 2021, døde forfatteren av bøkene om Albert Åberg, Gunilla Bergström, 79 år gammel. Det er også 50 år siden den første boken om Albert, God natt, Albert Åberg, kom ut. Albert Åberg tilhører dermed på mange måter en svunnen tid, men i løpet av de siste årene har også Albert Åberg-universet vokst og blitt større enn Bergström. Det er laget tv-serier og filmer i tillegg til at det er utgitt en rekke bøker av den litt enklere sorten, som tellebøker og pekebøker, som ikke er skrevet av Bergström selv. Det gjør at barn i dag har et litt annet univers å forholde seg til når det er snakk om Albert Åberg, for eksempel er Albert et større barn i noen av fortellingene barn møter i dag. Når Oslo Nye Teater på Trikkestallen har valgt å feire Alberts 50-årsdag, er det med en autentisk fordypning i de opprinnelige bøkene om en femåring som bor alene med pappaen sin. Det gjør også at jeg som voksen husker fortellingene jubileumsforestillingen Gratulerer med dagen, Albert Åberg tar utgangspunkt i godt fra min egen barndom.

Bøkenes verden Oslo Nye Teater har laget flere oppsetninger om Albert Åberg tidligere. I 2000, 2005 og 2019 iscenesatte de andre bøker av Bergström. Jeg så ikke noen av disse oppsetningene, men etter bildematerialet å dømme er det den samme scenografien og de samme dukkene som er brukt i de ulike oppsetningene og også i denne siste. Scenografien, som er laget av Per Horn, har tatt bøkenes verden til scenen. På siden står det noe som ser ut som kjempestore bøker med kjente Albert Åberg titler, og foran ligger det også slike bøker. Innenfor dette bok-prosceniet er det en liten leilighet med balkongdører på bakveggen som minner om en dagligstue i et Ibsen-drama. I tillegg er det dører på siden som karakterene kan komme og gå gjennom.

Dukkene som brukes for alle barna i forestillingen; Albert, fetterne hans, fantasivennen Skybert og de mer faktiske vennene Victor og Milla, ligner på karakterene i boken. De er laget av Kari Noreger og er på størrelse med virkelige barn. De er utstyrt med håndtak bak på hodet sånn at de ser ut som de er lette å føre, og dukkeførerne har svært god kontroll på dem. Den gode behandlingen av figurene skaper noe av spenningen i forestillingen siden de nesten levende dukkene skaper en leken teatral dobbelthet som appellerer til barnepublikummet og åpner fantasien.

Portveien 2 De som har laget Gratulerer med dagen, Albert Åberg vet hva de gjør, og den oppskriften de bruker har en viss garanti for å lykkes. Samtidig kjennes det hele veldig som barneteater av den gamle skolen. Dagfinn Tutturen, som spiller faren til Albert er utstyrt med en nuppete, oransje strikkegenser som ser ut som klær fra den tiden da de første bøkene om Albert Åberg ble skrevet. Spillestilen hans har også noe av det gammelmodige ved seg. Han spiller med en tydelighet i stemme og gester samtidig som han fremstår litt som et barn i voksen kropp med egenskaper som både tilhører barnet og den voksne. Han er klisjévoksen på den måten at han helst vil sove i en lenestol med Aftenposten over hodet, men har samtidig en umiddelbarhet ved seg som gir et barnlig inntrykk. Denne måten å spille på minner mye om barne-tv fra min egen barndom på 1980-tallet, helt spesifikt klarer jeg ikke å la være å tenke på Portveien 2. Det samme gjør det teknologiløse universet fortellingene utspiller seg i.

Barnekultur fra en annen tid Nå er det ikke sånn at jeg mener at barneteater som handler om hverdagsliv må inneholde en iPad for at det skal oppleves relevant for barn i dag. De store spørsmålene om å ønske å være større enn man er, vennskap og rampete fettere er mer enn relevante nok for barnehagebarna som er målgruppen for denne forestillingen.

Selv om barneteaterestetikken minner meg om barnekultur fra en annen tid, er det ikke sånn at det teatret de serverer svømmer over av nostalgi eller at jeg opplever at de henvender seg til de voksne i salen. Det trauste, sakte og tydelige er noe som går hjem hos de minste barna. Målgruppen for forestillingen er barnehagebarn, og det er ikke så ofte teater lages utelukkende for dem. Det er noe fint med at Oslo Nye Teater tør å stole på det saktegående og nære. Her lar de seg ikke friste til det fantastiske eller problemorienterte. Det gjør også at kvalitetene som ligger i dukkearbeidet får lov til å skinne. Uttrykket ligger kanskje litt for trygt på den trauste siden, men i siste omgang er dette godt gjennomført figurteater for de minste som finner sted i et trygt og rolig univers der det finnes knagger de kan henge opplevelsen på.