Trumps teatralitet

Donald Trump gjør det for tiden godt i de republikanske primærvalgene i USA. Jeg vil her påstå at en av grunnene til dette er at han har skapt seg en total teatral kampanje. I det følgende skal jeg forsøke meg på en analyse av Donald Trumps teatralitet basert på klipp av hans opptredener fra youtube for å forklare noe av fremgangen. Med teatralitet forstår jeg en form som viser frem hvilke performative teknikker som er benyttet, og som fremhever dikotomiene mellom scene og sal, form og innhold og spill og ikke-spill. Dette er avgjørende deler av Trumps uttrykk.

Entertainerteatralitet: ”Aren’t we having fun?” Donald Trump har fått mange tilhengere blant annet fordi han gjør det moro å like Trump. Han snakker nedlatende om motstandere på en måte som får folk til å le, og han gjør møtene og rallyene til store karnevalsaktige hendelser med en karnevalskonge på toppen. Å delta på et valgkampevenement er først og fremst underholdning. Dette ble veldig klart i januar da Trump lot tre unge jenter i flaggkjoler opptre med en kampsang for frihet under et valgkampevenement.

Selv om dette er et veldig godt eksempel på hvordan han oppnår å blande underholdning og politisk kommunikasjon, er det ikke representativt for Trumps entertainerteatralitet. Som oftest benytter han alle muligheter til å opptre selv fremfor å la andre gjøre det for ham, og hendelsene er preget av et stort personfokus. Trump reiser landet rundt og opptrer på store idrettsstadion. Her spiller publikum en viktig rolle, og Trump fyrer seg selv opp gjennom anerkjennelsen han får fra publikum. Måten han opptrer på er dermed helt avhengig av at det er en live event med et aktivt publikum. Trump spiller utelukkende på temaer han vet publikum vil reagere på, og han bruker humor, gjenkjennelse og patos for å oppnå disse reaksjonene. Det er for øvrig interessant at selv om det Trump måtte ha av politisk budskap er gjennomsyret av gjenkjennelig hatretorikk, legger han mye mer styrke i å fremheve positive aspekter ved publikum og ting publikum liker enn på selve hatet. Hatet kommer i andre rekke, som en antitese til alt det han elsker. Det er også verdt å merke seg at Trump, sammenlignet med de andre presidentkandidatene har et mye mer aktivt kroppsspråk med større fakter og en ekspressiv mimikk som bidrar til å gjøre opptredenene til øvelser i fysisk kommunikasjon.

Trumps entertainerteatralitet er preget av denne fysiske og eksplisitte kommunikasjonen. Han ønsker seg et aktivt publikum, og oppfordrer dem derfor også til å delta. I klippet under kan man se hvordan publikum er med på å rope «Build that wall!» Det er kanskje ikke så uvanlig at man får publikum med seg på å rope slagord under politiske møter, men Trump bygger opp under denne deltakelsen, og bruker det til å skape seg sin egen form. Han snakker til enkeltpersoner blant publikum, og gjentar gang på gang hvor fint det er å ha så fint publikum. For selv om han snakker pent om den amerikanske befolkningen i sin helhet, er det publikummet der og da han primært henvender seg til.

Donald Trump benytter enhver anledning til å tre ut av rollen som den talende presidentkandidaten for heller å lage show. I klippet under henviser Donald Trump til en hendelse fra 2013 der Marco Rubio tok en slurk vann under et intervju. Når Trump velger å gjøre et poeng ut av dette er det for å vise det frem som et tegn på svakhet, men det er vanskelig å forstå hvorfor det er et gyldig bidrag til politisk argumentasjon. Det er jo meningsløs mobbing, men Trump snur det til underholdning. Han tøyser og leker, og viser liksom frem en artig side av seg selv samtidig som han sier at han er verdens sterkeste mann, og at han ikke trenger å drikke vann, eller noe sånt. I denne opptredenen oppnår altså Trump å hevde seg selv samtidig som han underholder publikum.

Kultteatralitet: ”My name is Donald Trump, and I am the largest developer in New York.”

Etter at det ble klart at vi ikke kan se bort fra Donald Trumps presidentkandidatur har flere tatt til orde for at Trump i bunn og grunn er fascist. Donald Trump har åpenbart ikke mye til overs for minoriteter, og han spiller på hat og sinne mot innvandrere. Han er også en ren populist som snur kappen etter vinden, eller, i Trumps tilfelle, publikum. Dette gjorde også fascistene. Rent estetisk ligner imidlertid ikke Trumps opptreden på fascisme. Den fascistiske og nazistiske estetikken spilte på sterke ritualistiske symboler som lys og mørke og liv og død. Etter lidelsen skulle det oppstå et nytt rike, en død og oppstandelse hvor man tydelig hører kristendommen resonnere. Donald Trump sier at han skal gjøre ”America great again”, men det skal ikke skje gjennom rituell oppstandelse, det skal skje gjennom business.

En annen ting som har vært viktig i alle fascistiske bevegelser er førerkult og kultteatralitet. Dette finnes det trekk av i Donald Trumps selviscenesettelse. Istedenfor en personkult bestående av liv, død og gjenoppstandelse har Donald Trump laget seg en personkult av suksess, luksus og glamour.

Denne personkulten med fokus på luksus og høy sigarføring har han brukt alle muligheter til å bygge opp lenge før presidentkampanjen. Det begynte allerede på 1980-tallet, og han fikk god mulighet til å fokusere på seg selv i tv-serien The Apprentice. Donald Trumps luksusliv fremstilles gjennom presentasjoner av hans leilighet, eiendommer og ikke minst hans privatjet som har navnet hans på siden. De fleste av Trumps velgere tilhører arbeiderklassen, og mange har økonomiske utfordringer. Kandidater med rikmannsbakgrunn sliter ofte med å legitmere seg i disse gruppene fordi de ikke har kontakt med vanlige folk. Trump klarer imidlertid å gjøre overklassebakgrunnen til den viktigste grunnen til at folk skal stemme på ham. Dette legitimerer også en svært vulgær stil. Istedenfor at det blir noe som skiller ham fra velgermassen gjør han det til noe ekstremt begjærlig. Jeg synes dette også er interessant når man ser på fremstillingen av Donald Trumps familie. De fremstår i enda større grad enn Trump selv som adskilt fra folket. Kona, Melania, er en tidligere modell fra Slovenia, og har lite til felles med den jevne amerikanske arbeiderklassevelger. Melania har ikke vært sterkt involvert i Trumps kampanje, og det er blitt spekulert i om det kommer av at hun ikke er representativ nok. Hva det nå måtte komme av tror jeg allikevel at Melania bare understerker Donald Trumps luksusliv, og dermed appellerer til mange av velgerne. Det samme gjelder barna hans, og da særlig datteren Ivanka som har vært aktiv i kampanjen.

I dyrkingen av Donald Trump som person kan man se hvordan Trump er adskilt fra massene, og hvordan han utøver en enorm påvirknings- og tiltrekningskraft. Alle performative hendelser har et skille mellom scene og sal, men Trumps skille er av en annen og mer kultisk karakter. Han skiller seg fra publikummet sitt fordi han er opphøyd og kan betraktes som et dyrkbart objekt som det er verdt å dyrke for dyrkingens del, og han har dermed en helt spesiell tiltrekningskraft.

Trumps selviscenesettelse er basert på hans kropp og kroppslige tilstedeværelse. Han har også snakket om sin egen kropp i taler, og også i klippet ovenfor der han drikker vann og parodierer Marco Rubio gjør han dette til en opptreden knyttet til kropp. Trump skiller seg, som nevnt over, fra andre kandidater i kroppsspråket sitt, og dette er også en bidragende faktor til at han er kroppsliggjort og at publikum blir oppmerksomme på den kroppslige tilstedeværelsen. Etter hvert som Trump er blitt veldig populær får han også drahjelp i publikums tilstrømming til de politiske opptredenene. Det at dyrkingen av Trump blir en kollektiv opplevelse bidrar til den kultiske erfaringen. Donald Trump har dermed oppnådd å bli et begjærlig objekt i kraft av suksess, og kroppen hans blir en forlengelse av dette. Dette gjør ham på mange måter ideologisk uangripelig fordi tiltrekningskraften hans er plassert et helt annet sted, og så lenge han opprettholder den kroppslige kommunikasjonen er han tilnærmet immun mot kritikk.

Ideologisk teatralitet: ”I am great” Donald Trumps ideologiske budskap er relativt innholdsløst. Talene hans er svært like, det er nok ikke egentlig uvanlig, det gjelder vel å hamre inn budskapet i en slik kampanje, men måten han formidler budskapet er sentrert rundt enkle korte setninger. Hovedbudskapet kan sammenfattes til setningen ”I am great.” Det er imidlertid ikke bare Trump selv som er fantastisk, han trekker frem flere andre grupper i samfunnet særlig militæret, veteraner og politiet. I talene hans er fokuset på ting han liker, han liker folket som liker ham, og ord som «amazing» og «great» går igjen. Selv om han liker å si at han liker publikum og ting som publikum liker, er tyngdepunktet at han liker seg selv. Han gjentar at han er veldig suksessrik og veldig sterk, og det er grunnen til at han burde bli president. I tillegg gjentar han at han er flink til business, og at han burde være president sånn at han kan drifte landet på samme måte som han gjør med business.

Donald Trumps evne til å blottlegge konklusjoner uten premisser i argumentet skaper en diskrepans mellom det ideologiske budskapet og innholdet. Vanligvis ville argumentasjonen først forklare hva kandidaten kan og mener og hvordan han kan og mener disse tingene, for så å konkludere med at det er en bra person som er skikket til presidentposten. Trump snur det hele på hodet. Fordi han er skikket til å være president har han en rekke karaktertrekk og meninger. Fordi han er bra er han bra. Fordi han er den han er er han også den som burde bli president. Det blir raskt åpenbart at dette er en performativ fasade, men det gjør ikke noe, for det er nettopp fasaden som er grunnen til at han er egnet til å bli president i USA. Dette betyr at han kan bli anklaget for å lyve eller vri på sannheten uten at det spiller så stor rolle, for sannheten for Trump er at han er Trump, og dermed den beste kandidaten. I tillegg baserer Trump seg på verbal ideologisk symbolbruk når han snakker om viktigheten av militæret og politiet og rakker ned på Mexico og Kina. Symbolene er igjen symboler for andre symboler, uten symbolsk kjerne. Militæret er symbol på lys og styrke, mens Mexico er symbol for det mørke og skremmende.

I en marxistisk forståelse av ideologi snakker man gjerne om en falsk bevissthet. I denne tankegangen lever vi alle innenfor strukturer uten å være klar over de virkelige interesseforholdene. Det interessante med Trump er at samtidig som han skaper falske bevisstheter så viser han frem at det er en diskrepans mellom det han sier og hvordan ting egentlig er. Han viser publikum at det han ber dem om å tro på ikke nødvendigvis finnes, at han lyver og tilbyr en illusjon, og det gir ham et fortrinn over de andre kandidatene som hele tiden må forsvare sin tilknytning til sannheten. Gjennom fysisk tilstedeværelse og kommunikasjon hever Trump seg over motkandidatene. Han gjør seg selv til sirkusartist og Rubio og Cruz til skolegutter. Når den rollen er tatt, har det ikke noe å si at det ikke er noen kjerne, for det er det teatrale uttrykket som vinner. Det er performance, og ved å rendyrke performancen øker oppslutningen stadig.

Teksten er hentet fra Julie Rongved Amundsens blogg etter avtale.