Trange rom ved åpent hav

I Ved målet, den østerrikske forfatteren Thomas Bernhards drama fra 1981, møter vi en mor og en datter som gjør seg klare til å tilbringe sommeren i et hus ved havet – en vane de har hatt i mange år. Men denne gangen er det noe som er annerledes: For første gang har de invitert med seg en gjest, nemlig en ung dramatiker. Vil denne mannens tilstedeværelse påvirke, og kanskje forandre, den fastlåste relasjonen mellom de to?

Med Johannes Holmen Dahl i regissørstolen, sørger Riksteatret for at skuespillet for første gang spilles i Norge. Scenograf og kostymedesigner Nia Damerell – som Dahl pleier å jobbe sammen med – har skapt et klaustrofobisk rom. Handlingen foregår nemlig i en utskåret svart boks, hvor det kun er mulig å stå oppreist på noen få kvadratmeter i den midterste delen. Her befinner moren (Anne Krigsvoll) seg allerede fra start. For å komme inn dit, må skuespillerne bevege seg fremoverlent gjennom én av to smale og lave sideganger. Herfra entrer datteren (Josefine Frida) scenen, krokbøyd med en tekanne og kopp balanserende i hendene.

Hennes forsøk på å navigere kroppen i det trange rommet, gir assosiasjoner til Alice i eventyrland. Det er både komisk og ubehagelig å se henne kroke seg rundt over på den begrensede plassen. Det scenografiske grepet fungerer svært godt til å formidle hvor fanget hun er i morens hjem, hvor atmosfæren er presset og ganske uutholdelig. Det er et ubehagelig rom å være i, både fysisk og psykisk. Moren har på sin side ikke noe problem med den trykkede stemningen, snarere tvert om. Hun er ekstremt dominerende, og konsekvensen er at den unge jenta frarøves muligheten til å leve sitt eget liv.

Moren har ingen filter, taler nærmest i monologer og sier ofte ting som er selvmotsigende, samtidig som hun oppfører seg som hun alltid har rett. Anne Krigsvoll presterer sterkt i sin rolletolkning. Det er egentlig forventet: Krigsvoll er en dyktig formidler av psykologiske menneskeskildringer, og i 2020 mottok hun Heddaprisen for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som Winnie i Nationaltheatrets oppsetning av Samuel Becketts Lykkedager. I Ved målet spiller hun den diktatoriske moren på en troverdig måte, og både gleden i å dominere andre, samt morens underliggende redsel for å ende opp alene kommer til uttrykk. Hun mestrer også det komiske ved rollen og formidler den nesten diabolske gleden moren har ved sin egne uberegnelige og egenrådige oppførsel.

Moren og datteren er både sminket og kledd ganske likt med bleke, rosatonede ansikter og fargeløse bekledning. De har begge matchende hvite skjorter og svarte underdeler, men datteren er mer konservativt kledd med sitt knelange skjørt, samt mer utdaterte skjorte og sko. Josefine Frida, mest kjent fra TV-serien Skam, spiller datteren som om hun hele tiden har mer på hjertet, men ikke får ut ordene. Mens moren prater, opptrer hun lyttende og ser ut som om hun gjerne skulle kommet med innvendinger til morens tirader. Men de store reaksjonene uteblir, og det blir aldri en virkelig høy temperatur mellom dem.

I dette kammerspillet ligger noe av det mest effektfulle i detaljene. Moren griper flere ganger om håndleddene til datteren – dette er en intens fysisk handling som forteller veldig mye om forholdet mellom dem. Det uttrykker en forsiktig fysisk dominans som samtidig etterlater et kraftig inntrykk fordi det blir et fysisk uttrykk for den psykiske volden moren utsetter datteren for. Senere gir moren datteren en ring, og denne gesten får en bitter ettersmak fordi ringen blir enda et symbol på morens eierskap over datteren.

Men selv om datteren er fanget, har hun også en «vilje til å se det nye», som hun selv sier i en replikk hvor hun uttrykker sitt syn på teater. Mor og datter har nemlig nettopp sett et nytt drama av en ung forfatter. Ikke nok med det, i en samtale med dramatikeren etter premieren, handlet han svært mistenkelig – og til og med farlig – ifølge moren: Han takket nemlig umiddelbart ja til invitasjonen til å bli med dem til deres sommerhus ved havet.

Moren angrer delvis på anmodningen, men datteren er fornøyd. Representerer dramatikeren en vei ut av morens stramme grep? Det ser i hvert fall ut til at hun har et godt øye til mannen, noe moren både fisker etter å finne ut av, men også forsøker å forhindre. I en diskusjon om ham like før avreise, skjer det en liten vending i samtalen mellom mor og datter: «Kanskje han er noe for deg?» kontrer datteren etter at moren har ymtet frempå at datteren er interessert i dramatikeren. Datterens replikk overrasker moren som nærmest blir satt ut av forskrekkelse. Josefine Frida opptrer med et snev av sjelden fandenivoldskhet her som kler karakteren, og vi øyner et håp om at datteren kanskje evner å bite tilbake og på sikt løsrive seg fra den giftige relasjonen.

Da dramatikeren (Karl-Vidar Lende) omsider dukker opp, endrer dynamikken seg. Hans tilstedeværelse rokker ved kvinnenes vante mønstre, i hvert fall innledningsvis. Dramatikeren forklarer at han har blitt forfatter tross foreldrenes planer for ham: Han har «gått en annen vei» og «tatt av seg jakken som var bestemt for ham». Men er han så mye mer selvstendig enn datteren? I måten han nervøst tørker svette bort med et lommetørkle på, får Lende frem den komiske nervøsiteten og usikkerheten som hefter ved den suksessrike unge forfatteren.

Moren suger ut alt oksygenet i rommet, og mot slutten blir også dramatikeren, i likhet med datteren, taus. Bernhards drama er en skarpt skrevet og pinsomt morsom tekst om en svært vanskelig mor-datter-relasjon. Dahls regi fremhever det komiske, hvor artige bemerkninger om kunst og teaterrelatert humor får god plass. En god del av originalteksten er imidlertid utelatt, og de politiske broddene ved stykket er blant det som er tonet ned. Ved måletbehandler for eksempel klassespørsmål, noe som får lite plass i denne forestillingen. Det er heller det relasjonelle dramaet som er i fokus. Kanskje ville forestillingen gjort enda større inntrykk om den tok seg enda mer tid til en dypere behandling av flere av temaene i Bernhards tekst.

Flere ganger forklarer moren hvordan ektemannen pleide å si «Når enden er god er allting godt» – en intetsigende gjentagelse med Bernhardsk brodd. I Ved målet ender det verken med et forløsende oppgjør eller løsrivelse. Selv ved det åpne havet får moren det siste ordet.