Tilfeldighetenes spillerom

Billedkunstneren Malin Bülow har gjort dans og elastisk membran til sitt varemerke. I mange av hennes forestillinger er det tynne stoffet spent opp på ulike måter, mens en eller flere dansere beveger seg på innsiden. Utøverne er ofte nakne, slik at konturene av kroppene deres avtegnes på en skulpturell måte når de presser seg mot membranet.

Bülow har vist ulike variasjoner av dette konseptet på steder som Vigelandsparken og på operataket i Oslo. Selv har jeg sett verkene to ganger før. Først under Multiplié Dansefestival i 2019, i et kunstvisningsrom og et stort atelier, og senere ute i offentlig rom under Bodø Biennale 2022. Når DansiT nå inviterer Bülow og danser Marie Rechsteiner tilbake til Trondheim med En Caul er det for å gjøre noe nytt: Dette er første gang konseptet vises i en black box.

Fra uterom til scenerom Forflytningen fra uforutsigbare og varierte omgivelser til en tilrettelagt og striglet black box har formet prosjektet. De gangene jeg har sett Bülows arbeider før, har uttrykket i utgangspunktet vært nokså rent og stramt: Membranen har vært spent opp i klart avgrensede områder, alt har hatt avdempede hvite eller grålige farger, og dansernes bevegelser har vært sakte og presise. Denne nøyaktigheten har fått en motstand i omgivelsene hvor forestillingene ble vist. De ulike rommene, med sine muligheter og begrensninger, ble en del av helhetsinntrykket. I de mest minneverdige tilfellene har vær og vind spilt en viktig rolle. Under åpningen av Bodø Biennale, for eksempel, var membranet spent opp i en kran, høyt til værs, på uteplassen hvor fremførelsen fant sted. Rechsteiner lå i bunnen av stoffet. Det var så sterk vind at installasjonen svaiet kraftig, noe som skapte en genuin opplevelse av spenning og gjorde danserens forankring i bakken ekstra virkningsfull.

Inne i black boxen virker det imidlertid som at Bülow og Rechsteiner har kontroll på hver minste detalj. Scenografien (Bülow) er poetisk samtidig som den er ryddig: Membranet er spent opp som et kvadrat. Publikum sitter på opphøyde plasser et par meter ovenfor og ser ned på membranet. Over hodene våre er en tilsvarende firkant kledd med hvitt stoff, herfra kommer det et kjølig lys. Rechsteiner ligger naken under membranet på gulvet, som om hun flyter i et svømmebasseng. Størsteparten av dansen består av sakte bevegelser hvor enkelte kroppsdeler blir presset mot stoffet slik at det formes etter kroppen. Da blir også stoffet mindre opakt og det oppstår en kontrast mellom detaljene som vises gjennom og konturene av resten av kroppen under membranens overflate. Rechsteiner spenner ryggen slik at overkroppen buer seg og løfter stoffet. Samtidig puster hun dypt og jevnt så det rytmiske ved bevegelsene forsterkes. Kroppen hennes, svevende i det som ligner vann, skaper assosiasjoner til gjenfødelse – enten det er i form av religiøs dåp eller fra populærkulturen, som i Matrix-filmene.

Pene repetisjoner Etter en halvtimes tid blir det litt mer variasjon i bevegelser, lyd og lys. Et brudd markeres ved at lyden (Pernille Meidell) går fra korte pulser til en vedvarende tone. Lyset (Phillip Isaksen) får innimellom et blålig og lillaaktig skjær, mens dansen utvikler seg tidvis til å bli raskere, nærmest som byks. Likevel er uttrykket fremdeles såpass pent og avmålt at jeg savner et urolig og kontrasterende element, slik kunsten fikk da den ble vist i uterom. Bevegelsesmaterialet og danserens pust skaper en meditativ stemning, men det hadde vært forløsende med noe mer intenst i tillegg. Det spektakulære aspektet som Bülow tidligere så fint har latt spille på lag med det nedtonede, er ikke like mye til stede her.

Man vinner utvilsomt noe på å vise kunst innenfor rammer hvor man har full kontroll og kan finnavigere seg gjennom fremvisningen, men i Bülows tilfelle skal det mye til for å kunne konkurrere med eksempelvis Bodøs solnedgang som bakteppe. De ulike omgivelsenes egenart er også med på å bringe inn noe nytt til et konsept som ellers står i fare for å bli nokså likt hver gang. Selv om det er aldri så vakkert!