Tilfeldig underholdning

Festspillene i Bergen er ikke bare en festival for voksne, det er også en festival for barn og ungdom. I løpet av de to ukene festlighetene varer er barn og unge involvert både som publikum og som aktører i oppsetninger. I likhet med tidligere år finnes størstedelen av programmet for barn under overskriften «Familie» innenfor kategorien «Fornøyelser» i festspillkatalogen. Jeg er utsendt for å anmelde barneteaterprogrammet, og når jeg blar opp og kaster et blikk på innholdsfortegnelsen er min første, spontane reaksjon at jeg synes utvalget av teaterforestillinger for målgruppen er heller beskjedent.

Festspillene kan riktignok skilte med en viss bredde i programmet som helhet likevel: Tre konserter i teltet på festspillplassen, gratis uteprogram, et samarbeid om filmvisninger med BIFF, en lekeplass signert det katalanske kompaniet Tombs Creatius, DJ Frietmachine – en potetinstallasjon der barn og voksne kan fritere poteter og de faste programpostene Barnas Festspilldag og Barnas Festspillforestilling, der unge fra kulturskolene i Hordaland spiller gratiskonserter på dagtid og konsert i Grieghallen på kveldstid. I tillegg står den tradisjonsrike familiedagen på Siljustøl på programmet. Med andre ord er Festspillene en festival som ser ut til å ha landet på en forholdsvis fast oppskrift for familieprogrammet sitt. Det er greit nok det, men jeg har vanskelig for å slippe tanken om at satsningen på årets teater- og konsertprogram for barn ikke helt står i stil til verken den internasjonale profilen, midlene eller ressursene til Festspillene. Jeg savner flere kunstneriske tyngdepunkter – prosjekter som setter tydeligere avtrykk og tilfører Bergen som kulturby et reelt tilskudd til virksomheten som foregår resten av året.

Lettvint og uferdig konsertforestilling Konsertforestillingen ET!, for barn fra 6 til 12 år, som opprinnelig var et bestillingsverk til Big Bang-festivalen i Stavanger, hadde urpremiere i ny utgave under Festspillene på Den Nationale Scene. Forestillingen befinner seg i skjæringspunktet mellom musikk og teater, og publikum møter Professor Purre, spilt av Amund Ulvestad og forsøkskaninen Pip, spilt av Ingvild Storhaug. Purre overtaler den matglade Pip til å delta i et forskningsprosjekt for hans neste store oppfinnelse, nemlig en pille som er så næringsrik og velsmakende at de som tar den aldri vil trenge å spise igjen. Scenografien, som forøvrig er elegant lyssatt, forestiller et forskningslaboratorium og består av flere vitenskapelige instrumenter, blant annet kobles Pip ved hjelp av blå, blinkende ledninger til en maskin med en stor kvern som Purre sender all slags mat gjennom.

I programteksten til forestillingen nevnes det at Pip vil spille på instrumenter laget av grønnsaker, en «purreløkfiolin» og en «gulrotfløyte», men i selve iscenesettelsen gjøres det nesten ingenting ut av disse instrumentene. I det hele tatt er jeg overrasket over hvor dårlig potensialet i den musikalske dimensjonen er utnyttet, og det er synd at man har unnlatt å gjøre så lite ut av de vitenskapelige instrumentene og fysiske objektene på scenen i musiseringen. Selv om dialogen fremstår som det bærende elementet, bryter Purre og Pip ut i sang flere ganger underveis, og de spiller henholdsvis xylofon, trommer, autoharpe og elektronikk. Samtlige sanger er fengende, men det ubalanserte lydbildet der live-musikken utøverne produserer ikke er skikkelig integrert med elektronikken og forhåndsinnspilt lyd, ødelegger den altoppslukende atmosfæren som kunne oppstått. Det hjelper ikke at Ulvestad og Storhaug er flinke musikere når de får så lite å spille på. Manuset inneholder en rekke ansatser til interessante temaer som grådighet, perfeksjonisme, kroppspress og hedonisme, men er dessverre uferdig. Et annet problem er at teksten kommuniserer mer til de voksne i salen som ofte ler høyt, enn til barna. En åpen slutt der Purre og Pip har blitt perfekte etter å ha tatt pillen og blir stående og gratulere hverandre mindre og mindre entusiastisk før lyset går ned, blir hengende i luften og jeg vil tro at dobbeltheten her sannsynligvis er vanskelig å fange opp for de yngste barna. Det er mildt sagt skuffende at festivalen ikke klarer å levere noe bedre.

Interaktivt for de minste og gjennomført figurteater Musikk- og danseforestillingen My Baby is a Queen av det spanske ensemblet La Petita Malumaluga var imidlertid en mer oppløftende opplevelse. Sist gang ensemblet besøkte Festspillene var i 2017 med forestillingen Beatles for babyer, der fire musikere og en danser fremførte instrumentalversjoner av Beatles-låter i en åpen scenografi der barna fikk delta. I My Baby is a Queen har tre musikere på gitar, saksofon og fiolin med seg hele fire dansere på scenen kledd i hvite, luftige halvgjennomsiktige drakter og prosjektet tilstreber en helhet der musikken, dansen, scenografien og lyssettingen er likestilte elementer. I motsetning til Beatles for babyer, som var en forholdsvis stillestående forestilling, er denne visuelt slående og dynamisk.

Målgruppen er barn fra 0-3 år og alle får tildelt små lykter når de kommer inn i lokalet og setter seg rundt scenegulvet. Når forestillingen begynner, projiseres et grafisk 3D-mønster på danserne som befinner seg på gulvet i en klynge sammen med tre glitrende discokuler. Etter hvert sprer de seg utover rommet og danser med hverandre i duetter og soloer. Kontakt etableres med barna på mange forskjellige måter underveis, både gjennom danserne og musikerne som ofte henvender seg direkte med blikkontakt, gjennom en protesearm som en stund er en organisk del av dansen og brukes til å hilse på utvalgte barn, samt gjennom objekter som tynne, hvite papirark som blåses ut i luften. Spesielt fint er det hvordan aktørene bruker hele scenegulvet til å skape dynamikk gjennom de kontinuerlig skiftende konstellasjonene i rommet. Flere av barna virker begeistret og kommer ut på scenegulvet av seg selv før forestillingen ender i en felles rytmelek ledet av aktørene.

Likevel synes jeg at forestillingen er i overkant strømlinjeformet og motstandsløs i sitt kunstneriske uttrykk. Musikken låter som en litt anonym bakgrunns- eller loungemusikk og det at musikerne spiller til et glattpolert lydspor og at volumet er ubehagelig høyt gjør ikke saken bedre. Tematisk er det hele rett og slett litt tomt, og inntrykket mitt forsterkes av de generelle spørsmålene i programbladet: «Hvordan ser vi ut? Hvor ser vi? Hva ser vi?». Forestillingen passer for så vidt godt inn i kategorien «Fornøyelser», men jeg er sikker på at det yngste publikummet tåler noe med mer tyggemotstand.

Det definitive høydepunktet i barneteaterprogrammet var figurteaterforestillingen Yana & Yetien, et samarbeid mellom det britiske kompaniet Pickled Image og Figurteatret i Nordland, beregnet på barn fra fem år og oppover. Forestillingen kombinerer miming, dukkespill og skuespill, og scenografien består blant annet av vinterlandskap som projiseres på et lerret på sceneveggen og tre bord som trekkes frem og tilbake. Skuespillerhåndverket imponerer og det er suggererende å se hvordan dukkeførerne gir liv til dukkene med presise bevegelser. Fortellingen om jenta Yana som kommer til et ukjent land der ingen forstår henne og som omsider blir venn med et fjellmonster er klassisk og gjenkjennelig, men stemningsfull musikk sammen med elegante overganger mellom scenene og en fin veksling mellom humor og alvor, samt aktørenes bruk av et europeisk blandingsspråk, gir forestillingen flere lag.

Gateteater for alle? Festspillene har i en årrekke bydd på et variert uteprogram der internasjonale kompanier har pustet liv i Bergens gater. Det fine med gateteateret er at det er gratis og tilgjengelig for alle og at det potensielt utvider Festspillenes nedslagsfelt – mange barnefamilier strømmer til Bergen sentrum for å oppleve gratis forestillinger i friluft, andre oppdager det kanskje mer tilfeldig og plutselig at noe foregår i byrommet rundt dem. Jeg synes ikke det er en overdrivelse å påstå at uteprogrammet utgjør en uhyre viktig del av Festspillenes samfunnsoppdrag og ikke minst er en anledning for festivalen til å gi noe ekstra tilbake til innbyggerne. Derfor er det nedslående hvor magert årets tilbud var. Hvis jeg skal gjette på hvorfor det er blitt slik, tipper jeg at tanken bak kan være at andre musikalske programposter i teltet på Festspillplassen skal fylle tomrommet, men ulempen er at disse koster penger og dermed er mindre tilgjengelige.

Da det nederlandske teaterkompaniet Close-Act inntok Festspillplassen og områdene rundt Lille Lungegårdsvannet med Saurus, hylte mange barn av redsel og begeistring. Fire gigantiske, prustende, skrikende dinosaurer og en vokter som passer dem beveger seg rundt og mellom publikum i det som kan betegnes som en vandrende, skulpturell installasjon. Aktørene går på høye stylter og de sort- og sølvfargede kostymene er svært forseggjorte med sine langstrakte halser, lange, vaiende haler og fugleliknende hoder. Dinosaurene napper på voksne og barn, men dramaturgisk skjer det knapt noe mer enn dette og magien ved Saurus avtar litt etter litt.

Festivalens siste helg tar jeg Fløybanen til Fløyen for å se Vetterusk og The Record Breaker. Førstnevnte er en familieforestilling som spilles på en liten scene foran amfiet på Fløyen og aktørene er en blanding av profesjonelle skuespillere, en musiker og barneskuespillere. Historien er kort sagt at to forskere er på leting etter et plastmagnetisk mineral på Fløyen som kan løse miljøproblemene mikroplast skaper. Underjordiske vesener kommer for å redde naturområdet sitt, og her er både innslag av dukketeater, sang og musikk, men plotet er syltynt og historien er forholdsvis oppbrukt.

Artisten Abraham Arzates The Record Breaker er derimot en opptur, selv om valget om å legge showet hans bak uterestauranten på et Fløyen som allerede er fullstendig oversvømt av utenlandske turister i juni, ikke akkurat slår meg som en spesielt gjennomtenkt idé. Med hockeysveis, pannebånd og en liten, blå shorts og blå vest med knebeskyttere, ser Arzate ut som han har reist fra 80-tallet og hit. Arzate utfører små og patetiske stunts som fullstendig mislykkes, slik som å sykle på en rampe med liten barnesykkel for så å lande med hodet i en plastbalje fylt med vann. Retroestetikken appellerer unektelig til voksne, men Arzate klarer å mobilisere samtlige publikummere i alle aldre underveis ved hjelp av et sjeldent talent for improvisasjon og situasjonskomikk, enten han skremmer to intetanende turister som tar bilde av seg selv foran en trollstatue eller han gjemmer en colaflaske som kommer trillende fra sidelinjen.

Tilfeldig og anonym programmering Selv om jeg gikk glipp av programposter som kunne nyansert bildet noe, er det overordnede inntrykket mitt at Festspillenes barneprogram er veldig anonymt tross sin hovedvekt på familieunderholdning. Familievisningen av «Primal», andre halvdel av Carte Blanche sin forestilling Echo Flux, er en satsning som på papiret ser nyskapende ut. Jeg fikk ikke med meg familievisningen, men mener det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke dette vitner om en manglende forståelse for hvordan man lager kunst for barn. En danseforestilling beregnet på et helt annet publikum er ikke automatisk en familieforestilling bare fordi man kaller den det. Jeg savner større visjoner både hva gjelder utvalg av forestillinger og bruken av arenaer. Med en mer nytenkende og fleksibel fremgangsmåte kunne festivalen skapt interessante møter mellom lokal og internasjonal scenekunst. Dessverre illustrerer familievisningen av Carte Blanche sin Echo Flux på mange måter hvordan Festspillene mangler en bevisst kunstnerisk tilnærming til de yngste med det resultat at programmeringen for målgruppen virker urovekkende planløs og tilfeldig.