Tilbake til fremtiden

For andre gang befinner jeg meg i 2083 i byen som tidligere het Oslo. Temperaturen har økt med fem grader, Sør-Norge er blitt en jungel kolonialisert av britene der all motstand slås ned på og der det regner syre. Norges avhengighet av olje har vist seg å være vår undergang.

Tigerstadsteatret rakk akkurat å ha premiere på Jungelen før den andre koronanestengingen av Oslo høsten 2020. Forestillingen var utviklet med smittevern i tankene og skulle vises for skoleungdoms hverdagskohorter. Men da hele Oslo stengte ned igjen, spilte det ingen rolle hvor trygt det var, og den omfattende scenografien måtte pakkes ned. Jeg rakk å se forestillingen dagen etter premieren før nedstengningen. Det var fremdeles et par dager til tiltakene trådte i kraft, men det var lite engasjement å spore, og publikum bestod primært av voksne som var der på jobb. Derfor valgte jeg å vente med anmeldelsen til forestillingen kunne få møte et publikum på ordentlig. Forestillingen er utviklet for niende- og tiendeklasser, men den nedre aldersgrensen er satt til 13 år.

Tidsreisen Publikum blir delt inn i fire grupper: Soldier, Doctor, Scientist og Diplomat før vi blir vist inn i hvert sitt telt utenfor Trikkestallen. Jeg velger Scientist, og etter at jeg har lagt fra meg tingene mine i en kasse, kommer det en dame i smittevernsdrakt som spriter hendene våre og signaliserer til oss at vi må lytte til beskjedene som kommer over lydanlegget. Vi må gjøre oss klare for tidsreise. Når vi er fremme i 2083, blir vi tatt i mot av en vitenskapskvinne kledd i hvitt. Hun snakker britisk engelsk og forklarer oss hva som har skjedd, at Oslo ikke lenger heter Oslo, men New Britain og at vi må passe oss for syreregnet. Huden skaller av kroppene hvis det treffer. Når syreregnalarmen er over, kan vi tre inn i 2083.

Inne i Trikkestallen er hele teaterrommet, både det som til vanlig er foajé og selve salen omgjort til en ugjenkjennelig jungel. Vi krabber langs gulvet gjennom smale ganger guidet av den hvitkledde vitenskapskvinnen, og vi møter en motstandskvinne som jobber mot de nye britene, men som blir fanget, bundet og gjort eksperimenter på. Det er også en offiser i en uniform med klare SS-paralleller, og det totalitære og undertrykkende ved det kolonialiserende regimet er tydelig og skremmende. «Leve dronning Ingrid Alexandra», roper motstandskvinnen, og jeg regner meg frem til en 81 år gammel dame som kanskje sitter i eksil i utlandet. Det er skapt en helhetlig og spennende verden jeg blir nysgjerrig på å få vite mer om, og det er gøy og litt skummelt på en spøkelseshusaktig måte å bli vist rundt i den.

Dystopi og politikk I en verden preget av okkupasjonskrig, pandemi og økte energipriser, er ikke dystopien Jungelen formidler så vanskelig å forestille seg. Jeg liker at de har fått britene til å være okkupasjonsmakt. Det er ikke så veldig sannsynlig at Storbritannia skal kolonialisere Norge, men de har kolonialisert nok land før, og dessuten gjør dette grepet det mulig å gjøre forestillingen effektivt tospråklig med språk som ungdommene forstår.

Jungelen er politisk teater for ungdom. Forestillingen tematiserer hvordan misbruk av planetens ressurser meget mulig kan føre til politisk kollaps. Jeg valgte en annen gruppe denne gangen enn forrige gang, og nå fikk jeg i større grad en følelse av ambivalens til utviklingen. Da jeg beveget meg gjennom forestillingen som diplomat, hadde jeg mer sympati med opprørerne, men i gruppen for vitenskapsfolk kjenner jeg mer på det ambivalente i å ønske frihet for en nasjon som har bidratt til undergangen. Parallellene til motstandskampen under andre verdenskrig er klare, men den nasjonalistiske undertonen motstandskampen legger opp til synes jeg også skildres med en tvetydighet på det ideologiske planet. Det er ingen tvil om at sympatien ligger hos motstandskvinnen som blir fanget, og det totalitære regimet er det vi skal jobbe for å unngå, men i de større spørsmålene finnes det ting å diskutere. Nasjonalisme er for eksempel noe som også fører med seg mye ondskap, og hvor går grensen mellom anti-kolonialisme og nasjonalisme, og hvilket ansvar har man selv for å skape en god nasjon?

Greta Thunberg Etter møtet med motstandskvinnen, blir vi hurtig eskortert ut i midten av det store rommet. Jeg følger ikke helt hva som skjer eller hvorfor vi må flytte oss så fort, men i det store rommet får vi et se noe som kan se ut som Jernbanetorget med barrikader. Mellom barrikadene står det en nedtagget tigerstatue, noe som både refererer til det konkrete stedet og til navnet på Tigerstadsteatret. Bak den ser jeg noe som ligner på inngangen til Østbanehallen i forfall, før en eldre kvinne i cowboyhatt kommer inn fra en av portalene. Det er Greta Thunberg, hun som forutså alt sammen. Hun geleider oss etter hvert raskt ut av rommet, tilbake i tidsmaskinen, og vi får reise tilbake til 2022.

Jeg synes det er et antiklimaks å bli geleidet ut igjen. Jeg følger ikke helt handlingsutviklingen i de siste scenene, og jeg forstår ikke helt hva som har ledet til avslutningen. Selv om det finnes masse motivasjon for konflikten mellom den eldre Greta Thunberg og kolonimaktene, og det er et kult grep med en Greta som har levd gjennom krisen, forstår jeg ikke helt hva som utløser møtet. Siden det har vært farer forbundet med alt som har skjedd i løpet av forestillingen, er det også uklart for meg hva som er spesielt med den faren som gjør at vi må evakuere 2083. Den hastige avslutningen føles dermed litt abrupt. Jeg tror forestillingen kunne tjent på å vare lenger, og den kunne fint brukt mer tid på å bygge opp mot en finale.

Det legges imidlertid opp til en fin oppsummeringsscene etter at vi er tilbake i 2022. Denne tenker jeg ville ha utartet seg svært annerledes med en skoleklasse til stede, men flere av de unge menneskene som var der samtidig med meg delte sine erfaringer fra 2083 på en måte som satt det hele i perspektiv, og det fikk meg til å tenke på hvordan denne forestillingen er egnet for de politisk utålmodige. Det gjør også at jeg stiller spørsmål ved min egne blaserte reaksjoner. Verdenen som skapes i Jungelen er spennende, underlig og utfordrende. Karakterene er grovt skåret og gjenkjennelige, men har også dybde og personligheter. Forestillingen er tydelig og åpen i perspektivene sine på en måte som vil treffe de unge, og for de som ser den gjennom DKS, vil den være et utgangspunkt for mange klasseromsdiskusjoner.