Theater ist Krise

Før jeg så forestillingen Jordopphimlesang, mailet jeg med en bekjent som påstår at vi i dag er i en fiksjonskrise og har mistet evnen til å fortelle nye historier. Det kan skyldes nyliberale politiske systemer eller den konstante strømmen av personlig tilpasset medieinnhold kurert av kunstig intelligens som er designet for å oppmuntre til isolasjon, belønninger og vanedannende oppførsel. Uten at vi har lagt merke til det har vi redusert referanserammen vår til et lite arkiv med bilder som vi gjentar i forutsigbare fortellinger.

Jeg er ukonsentrert og litt rastløs og hopper fra manifestet inn på Nationaltheatrets hjemmeside hvor jeg leser at i Jordopphimlesang møter vi mennesker som søker seg mot lyset i en mørk tid. Gjennom egne refleksjoner og fortellinger leter de etter en ny forståelse av fellesskap. «Kan det å utsi språket faktisk endre verden?» Jeg stusser over hva de mener med «å utsi språket», «utsi» betyr så vidt jeg vet å erklære, mener de å erklære at språket endrer verden? Setningen virker ikke hel, som om den peker på en verden i oppløsning.

Jeg klikker meg videre inn på en tekst skrevet av Fredrik Høyer hvor han skriver «er det mulig å forandre på seg selv eller samfunnet rundt seg? Det er et av de sentrale spørsmålene karakterene i stykket stiller hverandre. De snakker om sammenhengen mellom forståelse og forandring». Videre leser jeg at forestillingen utforsker ønsket om å forstå seg på den andre, at karakterene leter etter fellesskap og forståelse.

Det er noe empatisk over prosjektet og ønsket til Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist, og delvis kan jeg henge meg på deres tro og ønsker for teatret, men det vipper tidvis over i det det dikotomisk og heroisk som kommer til utrykk når Høyer eks skriver «man går inn i salen som sitt gamle jeg og kommer ut igjen som et litt annet menneske»

Alternative fellesskap Inne på hovedscenen er det en spent og sitrende stemning, for første gang på to år skal salen fylles, lyset går ikke av før en mann, Fredrik Høyer går mot oss ikledd en overdimensjonert dress og skuldre som kunne gjort Balenciaga misunnelig. Han kommer helt frem til scenekanten, og i det han begynner å snakke går lyset av. Han snakker om hvordan han er så åpen, at han er åpen for å lukke seg. Monologen blir avbrutt av skuespiller Olav Waastad som fortsetter i samme form. Han er kledd i en glitrende joggedress, pandemiens største trendplagg. Han snakker om ensomhet og hvordan vi mangler noen grunnleggende fortellinger i samfunnet vårt som var der før. Flere av disse utsagnene blir en gimmick fordi forestillingen som helhet ikke viser frem noen alternativer, de bare stamper i det samme og produserer ikke noe annet enn en utmattelse.

Helene Bergsholm, som minner meg om Wolverine i en gul superkvinnedrakt, snakker om hagefesten hun arrangerer hvert år som ingen egentlig bryr seg om, ingen andre enn henne. Slik fortsetter det: Alle skuespillerne har hver sin monolog om ulike relasjoner og samhold eller ønske om det, pumpet ut i et rikt og bildefremkallende språk. Det er lite interaksjon mellom skuespillerne utover at de beveger seg som en gruppe bak den som snakker.

Bevege seg mot lyset Med unntak av tre lysinstallasjoner av scenograf og lysdesigner Øyvind Wangensteen som skuespillerne kan bevege og flytte seg etter, er scenen tom. En gang mot slutten av forestillingen, løftes taket på et virkningsfullt vis. Jeg tenker på det å bevege seg mot lyset, som helt sikkert er ment metaforisk, men likevel kjennes foreldet ut. Lys er det nye verdensproblemet, det er for mye lys, lys forstyrrer atmosfæren, ødelegger for tidevannet. Å strekke seg mot lyset er en romantisk hulefortelling, og det nærmeste vi kommer den fortellingen i dag er å ligge i våre mørke soverom og scrolle i blått lys.

Kostymene kjennes samtidige ut i valg av materiale og referensialitet. En av karakterene er ikledd en lang frakk og en bukse, mens en annen ser ut som The Flash fra Marvel-universet. De siste ukene har jeg vært besatt av Julia Fox og rapperen Ye sine outfits fra Paris, på et av bildene bærer hun en jakke designet av den italienske surrealisten og designeren Elsa Schiaparelli som har fått begrepet psycho-chic oppkalt etter seg. Kjoler og tøy som forvandelet kropper til det ugjenkjennelige, noe Alva Brostens kostymer hinter om uten å gjøre det fullt ut. De henviser til samtidige og historiske trender, samtidig som de stimulerer fantasien og har en egen karakter, men Brosten kunne fint tatt det enda lenger. I og med at kostymene er en så stor del av det visuelle bildet i Jordopphimlesang hadde det vært spennende å se en forestilling på hovedscenen hvor kostymene kunne spilt inn og hatt konsekvenser for dramaturgien.

Musikken er komponert av Bendik Baksaas og ligger fint under teppet av tekst. Tidvis kunne jeg ønsket meg at musikken fikk mer plass og fylte scenen og rommet i større grad. Kanskje kunne den fått lov til å være mer sin egen karakter enn en som spilte de andre opp. Ida Wigdel har koreografert, og det er gjort subtile men virkningsfulle valg. Skuespillerne beveger seg bakover og fremover i rommet, og et par steder bryter lyden gjennom og de gjør en felles koreografi.

En buljongterning over vår tid Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer har samarbeidet før. Høsten 2016 hadde de premiere på Grønlandsūtraen på Nationaltheatret som spilte for fulle hus. Forestillingen bestod av en monolog og en diktsamling om bekymringer, engstelser og klimakrisen. De stilte spørsmål om faktisk handling og prat. Jordopphimlesang er også titulert som et dikt, og slik jeg forstår det på krediteringen er teksten skrevet som et samarbeid mellom Høyer og Nyquist. Som i tidligere arbeid er Høyer interessert i folkediktning og det muntlige språket som har blitt brukt for å kommunisere ideer, følelser, trossystemer og verdenssyn. Fredrik Høyer har en helt særegen stil når det kommer til å levere tekst, en stil som også bryter med de andre medspillerne i Jordopphimlelsang, noen av dem har funnet sin egen måte å rotere rundt i tekstuniverset hans på, mens andre sliter mer med å levere materialet og tenderer mot det ironiske.

Jeg blir sittende å tenke på spørsmålet om det å utsi språket faktisk kan endre verden, og for meg blir problemet med Jordopphimlelsang at den ikke gjør noe nytt, den forteller ingen nye historier, eller forsøk på fellesskap, den lager ingen utopi, ingen fantasi, den shopper fra ulike samtidige fenomener, politikk eller mote, og kondenserer det ned til en buljongterning over vår tid, og Høyer/Nyquist fremstår som en Paulo Coelho for den kulturelle middelklassen.

Forestillingen fastholder et narrativ og en fortelling som får meg til å tenke på Hannah Arendts begrep om den senmoderne animal laborans som er nesten til bristepunktet utstyrt med et ego og er alt annet enn passiv. Hvis du ga opp din individualitet og gikk helt opp i den genealogiske prosessen ville du i det minste ha sjelefreden til et dyr, men den senmoderne animal laborans er alt annet enn animalsk. Den er hypernevrotisk og hyperaktiv. Det moderne tapet av tro som ikke bare angår gud eller livet etter dette, men også virkeligheten i seg selv, har gjort menneskelivet radikalt forgjengelig slik det er i dag.

Theater ist Krise Vandrende hjem fra teateret er jeg fylt opp med et sinne, i to år har salene på teatrene vært tomme, så mange som 40 prosent av norske dansekunstnere har vurdert å slutte, skuespillere har blitt permittert. Istedenfor å skape et forskningslaboratorium hvor man kunne diskutert og på nytt og tenkt gjennom hva institusjoner og teater anno en post-pandemi er, pakker institusjonene inn levd erfaring i dekorative diskurser eller handlinger som forsterker eksisterende fortellinger.

I februar 2020 var jeg i Berlin, det var rett før pandemien brøt ut for fullt. På Maxim Gorki Theater så jeg en oppsetning av det siste skuespillet til Sibylle Berg. Det handlet om seks post-menneskelige karakterer, litt på samme måten som i Jordopphimlesang, som gikk i terapi for mennesker som ikke kan hjelpes i terapi. Forestillingen utviklet seg fra å være trøstesløse mennesker i et neoliberalt og psykopolitisk landskap til en alternativ verden hvor alt ble skutt ned av alle. Teksten og handlingene var så ekstreme, og forestillingen klarte å vise oss en verden hvor kritikken av senkapitalismen virket reell i motsetning til Jordopphimlesang som låser seg fast i samtiden, og mislykkes med å vise oss alternativer.

Kanskje er dette mitt break up med teateret eller den konstante påminnelsen om spøkelset Heiner Müller som puster meg i nakken og hvisker: “Teater er krise, det er faktisk definisjonen på teater, det burde det være. Det kan kun fungere som en krise og i en krise, ellers har den absolutt ingen tilknytning til samfunnet utenfor teatret.”

I en verden hvor selskaper og regjeringer lever av å foreskrive og forutsi livene våre, ønsker jeg meg et teater hvor det er plass til det uforutsigbare, ekstreme, enestående og det tilfeldige. Jordopphimlesang er en mash up, en megaloman shopoholiker som har makset kreditten og hentet litt her og der, satt en masse elementer sammen, men skummer bare på overflaten. Den sender meg ut en mild depresjon, som i alle fall er noe, bølger av følelser gjennom kroppen opp i leiligheten min hvor den psykotiske naboen brøler natten igjennom at hun er et ekte og anstendig menneske.