Teaterterapi

Norske teaterinstitusjoner svarer på kommersialismekritikken at de viser da mye nyskapende kvalitet, og stiller seg like uforstående som alltid. Men hvis de senket guarden litt, og uten angst vrengte blikket innover og utover samtidig, så kunne de sagt at; ”jo, det skjer mye bra her på institusjonen, men vi som har såpass mye makt og midler kunne gjort enormt mye mer”. De kunne hatt visjoner om å lede an i teaterdiskursen, noe som ville vært til god hjelp for oss som er utenfor, som må være nyskapende, til tross for lite penger i veldig usikre arbeidsforhold, og uendelig mange søknader som blir kvalitetsvurdert på stadig strengere vis, fordi det er altfor lite midler til fri profesjonell scenekunst.

Hvis institusjonen ser på det den har, og glemmer å være redd for å miste det, så kunne den sagt at det handler ikke bare om hva som vises, men hvor det vises, hvordan det produseres, og ikke minst hvordan de snakker om det. Når Frankrike sprer statlig støttet kvalitetsteater til by og land er det ut i fra en helt opplagt tanke om at folk må se det nye for å kunne ta stilling til det. Her tenker vi at folk er forskjellige folk, og tar for gitt at de aller fleste ønsker det konvensjonelle eller kommersielle enkle, som derfor vises på de største (les: viktigste) scenene. At andre former for scenekunst, i tillegg til å være alvorlig kvalitet også er underholdende og morsom, er det få som vet, fordi slikt vises på små (les: mindre viktige) scener, hovedsaklig i de store byene, og formidles som smale (les: vanskelige), om de i det hele tatt blir markedsført. Se heller for dere at folk skjønner mer enn dere tror. At de klarer å gjenkjenne god kunst på en eller annen måte uansett kunnskapsnivå, det vil si med mindre kunsten på forhånd blir formidlet som lite viktig eller ubegripelig. Folk kan alltids skifte mening, hvis de får muligheten, og ikke minst har råd til billetten.

Vi trenger nye forståelser av hvordan teatret er skrudd sammen. Jeg foreslår at vi starter med et terapautisk eksperiment som prøver å se på kvalitet uten fordommer. Vi tar to sentrale institusjoner i Oslo, den ene stor og helt i sentrum av den nåværende tradisjonen, Nationalteatret, og den andre liten og sentralt plassert i periferien (ved Carl Berner), Black Box Teater (programmerende scene for det frie profesjonelle feltet). Vi lar dem bytte hovedsceneproduksjoner og all tilhørende infrastruktur og personale for én sesong. Lukk øynene, pust med magen, ikke tenk på de store praktiske og økonomiske utfordringene, men prøv å se det for deg.

Kanskje forestillingen fra Nationalteatret blir radikal på Black Box, mens den fra Black Box oser av tradisjon på Nationalteatret, eller blir det motsatt, eller begge deler? Vil publikum følge innholdet eller institusjonen? Hvordan skal vi snakke om det? Hvilke kvaliteter vil det ha? Og hvordan vil det egentlig føles? Det er ikke så godt å si. Vi må først ha terapi.

Innlegget er trykket i Klassekampen 28. desember 2013