Svar til besvær

Kjære kulturredaktør Marius Hoel (og/eller rette vedkommende i NRK),

takk for svar på min klage over P2s abdikasjon som bredspektret, dyptpløyende kulturkanal og selvskreven og grundig formidler av klassisk musikk. Som du kanskje har sett, traff innlegget mitt mange som er like sinte som meg, og ingen av oss ble noe særlig mildere stemt av svaret ditt. Snarere tvert imot. Magdalene Thomassen, Emil Bernhardt og Erling E. Guldbrandsen har kommet med harmdirrende reaksjoner her på Scenekunst, og både under innleggene og på Facebook gløder og ulmer det i innbitt gjenklang.

Mye viktig er derfor allerede sagt av andre. Men for å oppsummere: Det totale klassiske musikktilbudet du ramser opp, er et absolutt minimum av hva man kan forvente av en allmennkringkaster. Radiokanalen NRK Klassisk, med sine ikke-kuraterte lange sendeflater med koseprat og bruddstykker av verker presentert uten kontekst, diskusjon, fortolkning og vinkling, er på ingen måte en erstatning for den solide kunstmusikkdekningen som en gang var i P2. Som Emil Bernhardt sier: «CD-spiller har vi faktisk selv». Og det er ingen som forestiller seg at radiotilbudet skal være nøyaktig likt i dag som for 20 år siden, som du later til å tro (eller later som?). Men det må da gå an å forvente at det ikke skal være vesentlig dårligere.

Radio uten retning? Det viktigste poenget er likevel at problemet er overordnet. Det er snakk om en tydelig dreining: Fra variert kulturdekning til en overvekt av populærkultur og kjendisstoff. Fra dybde og seriøsitet til overflatebehandling og pludring. For mye av innholdet er lettfordøyelig og motstandsløst. Legg merke til formuleringen «for mye». Det er ikke snakk om alt innholdet. Det finnes heldigvis unntak. Å liste dem opp endrer ikke hovedtendensen.

Det er selve profilen til P2 som ikke er til å kjenne igjen. I 2007 ble det ramaskrik da P2 annonserte at de ville kutte ut pop og rock fra to av programmene sine. Daværende musikksjef Jorunn Hope forsvarer seg i en artikkel i Bergens Tidende, der det står å lese at NRKs radiokanaler har «fordelt musikken mellom seg» og at «P2 har fått i oppdrag å ta vare på jazz, klassisk, folkemusikk, viser og verdsmusikk». Hope sier rett ut at å spille popmusikk «ikkje er innanfor vårt hovudoppdrag», og videre: «At ein eller annan popartist fyller seksti år, er ikkje ei sak for Kulturnytt», for «[d]et tar P1 og P3 seg av på ein utmerkt måte». Hvem hadde gitt P2 dette «hovedoppdraget»? Og hva er det i dag? Har kanalen i det hele tatt en musikkprofil?

Kulturredaktøren mener i hvert fall det er et argument for et eller annet at programmet Drivkraft nylig kunne by på et intervju med artisten Dagny. Interessant nok presenterer Hoel med dette hele problemet i et overtydelig nøtteskall: Drivkraft er ofte, som mange har påpekt før meg, koselig kjendispludring av verste sort. Programleder Vegard Larsen virker gjerne helt uforberedt, som om han ikke engang har lest første setning på Wikipedia om den han skal snakke med. Oppfølgingsspørsmålene hans er iblant så lite gjennomtenkte at intervjuobjektene får et svare strev med å skjule sin forfjamselse. Og nærmere midten av den tryggeste og mest kommersielle mainstreamen enn popartisten Dagny er det knapt mulig å komme. For å gjøre inntrykket av «det nye P2» komplett: Intervju med en popartist er jo en glimrende anledning til å spille av masse poplåter innimellom pludringen. Og så mener Hoel jeg tar feil når jeg hevder NRK går kommersiell kosepratepopradio i næringen? Og hva skal vi med P3 hvis P2 er det naturlige stedet å presentere artisten Dagny?

Podkastvakuum Den for alle andre åpenbare dreiningen er det altså heller ikke denne gangen mulig å få NRK til å vedkjenne seg. Det hjalp visst ikke å referere til at nedbyggingen av kultur- og musikkdekningen nylig er brettet ut i detalj i Bodil Maroni Jensens portrettbok om Synne Skouen. Den eneste forandringen Hoel vil snakke om, er «endringene i folks mediebruk». Hva slags endringer dreier det seg om? Det kanskje største skiftet jeg kan komme på, må vel være at folk hører på radio når de selv vil, enten i nettspilleren eller ved å laste ned enkeltprogrammer som podkast. Og NRK satser voldsomt på podkast, det er tydelig – bare ikke på kulturfeltet. En skulle jo tro at spesialprogrammer som går i dybden på musikk eller kunst er som skapt for nettopp det formatet. Likevel sluses kulturstoffet over i lange ulne sendeflater om alt og ingenting. Og imens fylles tomrommet av andre: Ballade har sin egen podkast. Det fantes ingen norsk podkast om teater og scenekunst, så det har vi laget selv. Til og med Oslo-Filharmonien har laget sin egen lyttepodkast. Medarbeiderne og kompetansen til å gjøre det samme i NRK finnes fremdeles på huset, men de slipper åpenbart ikke til. Tydeligere eksempel på en villet nedprioritering av kulturinnhold er det vanskelig å finne.

Er det noen voksne hjemme? Jeg ser meg derfor nødt til å stille et nytt spørsmål: Tror dere vi er tjukke i huet? Vi hører jo med ørene våre at det har vært en enorm endring, og vi skjønner at noen har villet det slik. Og det er denne, eller disse, noen, jeg vil ha i tale. Kanskje det ikke er deg, Hoel? Kanskje er det urettferdig at du får all kjeften. Noen har tross alt ansatt deg. Noen har bestemt at en kulturredaktør i NRK ikke trenger å ha noen begreper om hvem Luciano Berio er. Kanskje er det den samme noen som sto bak stillingsutlysningen til ny musikksjef i P3 i 2019, behørig kritisert av Komponistforeningen, der eneste musikkrelaterte kvalifikasjon som ble etterspurt var å «elske musikk». NRK anser altså ikke musikk som et profesjonelt fagfelt, men som en artig hobby. Der ligger kanskje hele forklaringen?

Men organisasjonskartet til NRK er til å få hodepine av. Radioproduksjon ligger så vidt jeg kan forstå innunder den såkalte «Marienlystdivisjonen», som ledes av Vibeke Fürst Haugen. Over henne, hvis mine evner som organisasjonskartleser holder mål, har vi bare kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Men i Marienlystdivisjonen er det flere tilsynelatende sideordnede områder som ser ut til å være relevante her. I tillegg til Marius Hoels «Kultur» finner vi for eksempel «Radio», som ledes av en R. Lind, og «Musikk», ledet av I. Eikaas. Dessuten finnes det jo en kanalsjef for P2, Ole Jan Larsen, som jeg ikke finner igjen i dette kartet. Hvem er rette vedkommende her? Hvem har bestemt at P2 skal bli likere og likere P1 og P3, at klassisk musikk skal over på NRK Klassisk, og at nivået der skal være barneskole? Hvor i systemet skal vi sende vår vrede? Kan noen voksne vennligst komme ned fra Huset på haugen og ta på seg ansvaret, og ikke minst begrunne alle valgene som er tatt?