Svanesang for Ivars kro

I noen år i overgangen mellom 1980 og 90-tallet, til blokka på østsiden av jernteppet definitivt hadde rast sammen, hadde jeg min daglige gange i de røyk- og stemningsfylte redaksjonslokalene til kommunistavisa Friheten i Grønlandsleiret 39. Man kan si mye om gamle kommunister, men drikke kunne de! Når vi var ferdige for dagen gikk vi gjerne og tok noen øl i de røyk- og stemningsfylte lokalene som lå som perler på en snor i nabolaget: Enerhaugen pub, Olympen/Lompa eller Ivars kro. På det tidspunktet var sistnevnte en trashy lillesøster av den mer tradisjonsrike, men definitivt også trashy, Lompa og var vanligvis andre, tredje eller sistevalg i løypa.

Men det skulle det bli en orden på da stedet ble overtatt av den tyrkiske innvandreren og politiske flyktningen Mustafa Ümit Yalcin i 1998. Det er en kjent sak at hadde det ikke vært for driftige tyrkere og pakistanere ville det knapt vært en brun pub igjen i Oslo. Det finnes fortsatt noen få av dem, men etter 20 år måtte Ümit Yalcin gi etter for presset fra en uhellig allianse mellom myndigheter og privatkapital og legge ned.

Viktig kulturbærer Ümits datter, scenekunstneren Mine Nilay Yalcin, har tilbrakt utallige timer og dager i puben mens hun har ventet på sin far og siden som bartender, en egenskap hun demonstrerer at hun fortsatt behersker i en fin, spillevende og nostalgisk minneforestilling om en viktig kulturbærer på Oslos sentrale østkant.

På det gamle Caféteatret på Grønland, driftet av Nordic Black Theatre, er Ivars kro gjenskapt med de to viktigste ingrediensene på plass: Bardisken og scenen. Rundt cafébordene i salen sitter mange av pubens daværende stamgjester som dermed blir en del av dette autentiske kunstneriske ekkoet av livet i den hverdagsoasen som Ivars kro var.

Det er rart å tenke på at det midt på Grønland, midt i tjukkeste Oslo, inntil for bare fem år siden, var mulig å ta steget inn i en parallell verden som i det store og hele hadde vært den samme siden 1950/60-tallet. Ümit Yalcin satte sin ære i å holde stedet åpent 365 dager i året med livemusikk hver eneste dag, inkludert te-dansen på søndagene, som skulle sørge for å roe bakrusen. Det var selvfølgelig dansebandmusikk det dreide seg om, og første sang ut på Caféteatret er selve moderlåta, Ole Ivars’ Jag trodde änglarna fanns: «Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen/ Men det var innan jag mötte dig/ Nu har jag en ängel här hos mig».

Samma stilen som oss En høyenergisk Mine Yalcin durer rundt i lokalet og serverer øl mens hun forteller og flørter med gjestene. Det handler om farens kamp for å finne sin plass i det norske samfunnet, som han fant i det muligheten dukket opp for å bygge den mangfoldige inkluderende arenaen som Ivars kro var. Det handler om hans kamp gjennom årene for å holde kroa i live, om Olav Thons oppsigelse av leieforholdet under påskudd av en rehabilitering som det viste seg aldri fant sted. Med påfølgende intens og disiplinert flytting over natta til et lokale på den andre siden av gata. Om et gjenstridig og i praksis diskriminerende byråkrati som til slutt tok knekken på puben praktisk talt over natta. Men det handler også om Mines savn etter sin far og hennes kamp for å nå inn til ham. Og det handler ikke minst om den gjensidige kjærligheten mellom Ümit og stamgjestene.En av dem var Kari, som tidligere het Kurt, et uføretrygdet sangtalent som fant sitt safe space på Ivars kro. Fortellingen er krydret med klipp fra en NRK-dokumentar fra 2002 hvor Kari konstaterer at Ümit riktignok «er utlending, men han kjører akkurat samma stilen som oss». «Han er som en far, han passer på oss», sier en annen.

Mine springer mellom bardisken og alle kriker og kroker i lokalet, hun tar noen dansetrinn, demonstrerer et sirkusnummer av en miks av seks Irish coffees på en gang og ikke minst: Hun kler seg i glitterdress, inntar scenen bak keyboardet og avslører en gammel drøm om å spille på farens pub, som hun nå endelig får realisert. Hun kjører full dansebandkjekkas-stil mens hun, til det automatiserte rytmekompet, beretter om den musikalske grunnåren på Ivars kro. I denne sekvensen avslører hun sin bakgrunn i slampoesi, teksten flyter uanstrengt og frydefullt rytmisk.

Sliten stemme Men det er tydelig at det tidvist voldsomme lydnivået når hun høylytt forsøker å oppfange og videreformidle bestillinger fra bargjestene på en intens fredagskveld har gått hardt utover stemmen hennes. Den er sliten og sprukken og bekrefter nok en gang en av mine kjepphester: det mangelfulle stemmearbeidet i norsk scenekunst, noe som her kanskje henger sammen med at hun til tider agerer lettere overspent.

Det er et krevende løp med store variasjoner og enormt tempo. Men etter hvert kommer hun inn i den berømte flytsonen. Det svinger av interaksjonen med publikum, og hun turnerer alle skiftene, de tallrike anekdotene og samspillet med lysteknikken på elegant og humørfylt vis. En kort dansesesjon til den tyrkiske verdenshiten «Şımarık» (Kiss kiss) minner meg om noe jeg har sett før, at Mine Yalcin har et stort fysisk repertoar inne. Det skulle jeg gjerne sett mer av i denne sammenhengen.

Det rommet hun har skapt sammen med regissør Cici Henriksen og lysdesignerne og scenografene Agnethe Tellefsen og Shiva Sherveh har en spesiell kvalitet. Den utvungne måten involveringen av publikum skjer, og at hun ved å iføre seg bartenderdrakten skaper et frirom for seg selv, tillater henne å ta den helt ut. At hun selv er mildt sagt tett på historien, blir aldri påtrengende, takket være lojaliteten overfor det kollektive perspektivet.

Hvordan gjør vi det nå? Etter foreldrenes skilsmisse ble kroa selve kanalen inn til faren. Da han måtte legge den ned ble dermed ikke bare et stort antall stamgjester hjemløse, men også det elementet som holdt far og datter sammen forsvant. «Hvordan gjør vi det nå?», lurte Mine på. Forestillingen om Ivars kro er vel et mulig, foreløpig svar på spørsmålet. Faren er tilstede hele veien, i Mines fortelling, over høyttalerne hvor han kommenterer underveis og, viser det seg, in persona, blant publikum.

Vi får avslutte med noen linjer fra denne allsang-gjengangeren på Ivars kro, et sted det burde vært plass til i Oslo og som i disse dager gjenskapes på vakkert vis bare et steinkast unna der det lå:

Jeg vil ha et jazzorkester til å lede prosesjonen På veien mot mitt aller siste lange hvilested Strø mørkerøde roser over hele kistebunnen Og stem opp med en blues når min kiste senkes ned

Jeg vil ha seksten lasaroner til å bære min kiste Og fire gamle horer til å danse på min grav Og den gamle mannen med ljåen han skal være den siste Som vandrer med i likfølget på veien mot min grav Hallelujah alle sammen stem opp med en sang Syng for denne sjømann for aller siste gang

(«St Pauli blues» av 3 Busserulls)