Styrtet engel

Rundt midten av 1980-tallet hadde Per Olov Enquist, som døde i april i år, søkt tilflukt i en gedigen leilighet på Champs Elysées i Paris. Der satt han og stirret på en skrivemaskin mens han svømte rundt i et alkoholmarinert, avgrunnsdypt mørke. Han klarte ikke å styre hendene sine til tastaturet og var i ferd med å gi opp alt. Hans eneste selskap var katten August, som mesteparten av tida lå sammenkrøket på bordet bak skrivemaskinen. En dag kom katten forfatteren til unnsetning ved å gi ham en kort, fyndig beskjed: Skriv noe! Ditt første telefonnummer, hva var det?

Han husket nummeret og gjorde som katten sa. Det var starten på det som skulle bli skuespillet I lodjurets timma. Mytologien forteller at gaupen (lodjuret) rår over en ekstra time utenfor vår lineære, rasjonelle tid, en 25. time. Kanskje det var det forfatteren opplevde i den korte tida rundt daggry, det eneste tidspunktet han var i stand til å skrive noe, da alt, med hans egne ord, framsto «klart och skarpt, som efter ett häftigt regn». Med I lodjurets timma skrev Enquist seg sakte, sikkert inn i håpet igjen.

Styrtet engel Dette var i samme periode som han klarte å trykke ut av seg det mange av hans lesere, deriblant meg, regner som hans hovedverk, den mirakuløse lille romanen Styrtet engel (Nedstörtad ängel), som jeg tidligere har skrevet inngående om her.

I Den 25. timen møter vi en gutt (Iver Innset), «ansett for å være en fin og forsiktig gutt», på en lukket institusjon. Han er der fordi han har tatt livet av et eldre ektepar som mot hans vilje flyttet inn i hans døde farfars hus, der han selv hadde vokst opp. Han hadde plassert paret i en snøfonn utenfor huset, med armene rundt hverandre og satt seg ved vinduet på soverommet og ventet. To kvinner forsøker på hver sin måte å nå inn til ham. En psykolog (Henriette Faye‐Schjøll) har brukt ham som et forskningsobjekt og gitt ham omsorgen for en katt i håp om at det skulle vekke hans empati og innsikt i hva han hadde gjort. Eksperimentet endte fatalt, og psykologen tilkaller en prest (Birgitte Victoria Svendsen) for å få hjelp til å nå inn til gutten og for å redde stumpene av sitt eget profesjonelle liv.

Finter og unnamanøvrer Gutten driver med presten og psykologen. En sjelden gang eksploderer han, men stort sett møter han deres kontaktforsøk med verbale finter og unnamanøvrer. Han har taket på psykologen og driver henne til vanvidd, til et punkt hvor hun gjentatte ganger avslører at det er seg selv hun er mest opptatt av. Dermed blir det prestens oppgave å forsøke å rydde opp i miseren og få gutten til å komme ut av skallet, noe som blir mer skjellsettende for henne enn for ham.

Den ensomme, kjærlighetslengtende gutten sitter på en svingstol mens de to kvinnene sirkulerer rundt ham. Han er beslektet med en annen gutt som Iver Innset også har spilt, nemlig den foreldreløse niåringen Bo Vilhelm Olsson i Hilde Brinchmanns oppsetning av Astrid Lindgrens Mio min Mio. Innset spiller med en sensitivitet og tilbakeholdt energi som gir følelsen av at det når som helst kan briste, og likevel kommer det som et sjokk når det en sjelden gang skjer.

Scenograf Helle Bendixens bakgrunn som arkitekt kommer til syne i en dristig, stort tenkt transformering av salen i det tradisjonsrike Centralteatret. Over orkesterplassene løper en svær plattform hvor publikum er blitt plassert i en slags korona-kohorter i en semi-sirkulær, klokkeformet formasjon, med skuespillerne i midten. Det er likevel ingen tvil om hvor vi befinner oss. Veggene og taket med den gamle lysekronen, de dekorerte balkongene, reminisenser av stolrader er fortsatt til stede i rommet.

Uttrykksmessig limbo Som masterstudent ved KHiO var Bendixen i tre år på rad en sentral del av en serie spektakulære, mystiske og poetiske innslag under den årlige Teaterfestivalen i Fjaler, hvor jeg for øvrig befinner meg mens jeg skriver dette. Deltakerne i disse performative hendelsene hadde bakgrunn i billedkunst, design, arkitektur og teater. Bendixen er med andre ord vant til å jobbe i en tverrfaglig, organisk, løpende dialog, noe jeg antar også har vært intensjonen her. Et stykke på vei er denne prosessen merkbar i sluttresultatet, men tilsynelatende ikke helt gjennomført: Som om regi (ved Maren Bjørseth) og scenografi har kommet fra hvert sitt sted og ikke hatt tid til å integrere seg i hverandre. Til tross for at de fyller rollene sine med energi og tilstedeværelse havner skuespillerne dermed i et uttrykksmessig limbo mellom den stiliseringen som scenografien inviterer til og en mer realistisk spillestil. Denne «realismen» går til tider også utover det særegne, impresjonistiske språket til Enquist. Poesien i mange av de knappe, ladete replikkene begraves i en tidvis vel utadvendt, temperamentsfull, naturalistisk dialog. Dette kontrasteres forbilledlig av Torgny Amdams lydarbeid som preges av å ha blitt til i den kunstneriske dialogen som jeg tidvis savner i aktørenes spill. Det er noe både konkret og ugripbart i dette arbeidet som korrelerer perfekt med Enquists språk.

Gutten er en styrtet engel, hvis ensomhet, brutalitet og sårbarhet kommer til syne i Iver Innsets nyanserte uttrykk, men som likevel hindres av et uavklart forhold mellom regi og scenografi.