Stillestående reise gjennom himmel og helvete

Det er en krevende øvelse skuespiller Morten Espeland står overfor i Ymists forestilling Draumkvedet. Ymist. er et teaterkompani som ble startet i 2014 av Morten Espeland og Erlend Samnøen, og har også tidligere tatt tak i gammel kulturarv, blant annet i 2015 med forestillingen EDDA/voluspå. Med unntak av Maja Nilsens minimalistiske scenografi og det enkle, men stemningsskapende lys- og lydarbeidet i Draumkvedet, er Morten Espeland i denne forestillingen fullstendig overlatt til seg selv. Han må bære vekten av fortellingen med sin egen kropp og stemme når han formidler denne nye versjonen av den gamle, norske middelalderballaden.

Draumkvedet er et av de fremste eksemplene på visjonslitteratur i Norge, og det finnes over hundre ulike innsamlede varianter av middelalderballaden. Den er knyttet til forskjellige framføringspraksiser, og er blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner. Draumkvedet består av en rekke strofer som skildrer hvordan Olav Åsteson faller i dyp søvn på julaften, og i drømme vandrer gjennom dødsriket. Han våkner først trettende dag jul og reiser til kirken for å fortelle om det han har drømt. Ymists forestilling tar utgangspunkt i en bearbeidelse av middelalderballaden gjort av dramatiker Eirik Fauske. Den nye teksten baserer seg mye på motiver og landskaper fra originalene, men glimtvis dukker det opp historiske vers, slik de blant annet lyder i Anne Skålens og Moltke Moes versjoner av det gamle kvadet.

Flytende landskap Først og fremst er Ymists sceniske versjon av Draumkvedet en skildring av Olavs Åstesons reise. Det er en vandring som foregår mellom indre og ytre landskap, søvn og våkenhet, liv og død. Kunstnerne skriver selv i programmet til forestillingen at de er «mer interessert i det assosiative enn det narrative, i overgangen mellom ulike medvitsnivå». De uklare tilstandene Olav Åsteson opplever, sammen med de abstrakte landskapene han beveger seg gjennom, understrekes på effektivt vis med et enkelt, mørklagt scenerom. Noen få lyskastere på gulvet beveger seg og lager strimer av lys som får skyggen av Espelands kropp til å avtegne seg langs den ene siden av rommet. Det vedvarende lys- og skyggespillet bidrar sammen med en røykmaskin og forestillingens auditive uttrykk, med lyd av dempet musikk, dyp banking og ekkoer av menneskestemmer og dyr, til en helhetlig opplevelse av at vi befinner oss midt mellom konkrete og abstrakte steder.

Publikum er plassert på to sider av rommet. I den ene enden av rommet åpenbarer det seg en langsomt roterende skulptur laget av svart masse, lik en stor stein. Her er Espelands effektive bevegelsesspråk sentralt i etableringen av den sceniske helheten. I enkelte scener er overkroppen hans vendt mot gulvet, mens armene strekker seg oppover i motsatt retning, som om de har sin egen vilje. I andre scener går han ned på gulvet, han legger seg ned og snor seg rundt. Gjennom måtene han beveger seg mens han framfører monologen, kroppsliggjøres de uklare bevissthetstilstandene han befinner seg i. Slik skapes et inntrykk av at også han er på et flytende ikke-sted, der tyngdekraftens lover er oppløst, og ingenting er verken opp eller ned.

Tilstandsteater og gjentakelsens problem De enkle virkemidlene gir mye plass til teksten som formidles samtidig som det nakne scenerommet overlater til publikum å skape sine egne bilder av de stedene Olav Åsteson besøker. Et begrenset format kler materialet, men krever desto mer av skuespilleren og det dramaturgiske og regitekniske arbeidet. Akkurat her er det imidlertid noe vesentlig som mangler. I Eirik Fauskes nyskrevne tekst beveger vi oss, i likhet med i originalene, gjennom himmelen, under jorda, i dype daler og mørke vann. Landskapene forblir likevel anonyme og flate. Kanskje skyldes det at Draumkvedet i stor grad formidler tilstander Olav opplever, og at en så repetitiv monolog som den Fauske har skrevet står i fare for å bli monoton og derfor krever enormt nyansert skuespillerarbeid. Teksten gjør det med andre ord ikke enkelt for noen.

Monologen inneholder bruddstykker av de originale strofene fra Draumkvedet, der stevtradisjonen med sine bestemte rimmønster og rytmer gir ordene en fremtredende musikalitet og klang, slik som dette: «Vi’du me lye, eg kvea kan/ um einkvan nytan drengjen/ alt um’n Olav Åsteson/som heve sovi so lengji» (fra Draumkvedet, Moltke Moes restitusjon fra 1890-årene). Morten Espeland, som er fra Stord, har ingen problemer med å gi originalstrofene den musikaliteten de fortjener. Mindre vellykket på scenen er derimot Eirik Fauskes nyskrevne nynorske tekst, som skiller seg tydelig fra disse, i både rytme og syntaks. Teksten utgjør mesteparten av monologen og består av korte setninger og mange gjentakelser: «Er det nokon der/ Er det ingen der/ Eg ser skoger som bølgjer seg bortetter/opp og ned/skoger som bølgjer seg/skog/som duvar opp og ned/ som spreier seg ut/ som flyt/ et grønt duvande skogslandskap med jord under og skyer over» (fritt gjengitt etter hukommelsen). Espeland sliter adskillig mer med både tempo, rytme og volum i slike partier av monologen.

Den utstrakte bruken av gjentakelser som virkemiddel blir etter hvert et problem fordi det blir uklart hva repetisjonene egentlig tilfører det som fortelles. Balansen mellom det poetiske og det klisjéfulle er også hårfin når ord som «kaldt» og «mørkt» gjentas inntil det kjedsommelige. Fauskes tekst kan tidvis minne litt om Jon Fosses dramatikk. Forskjellen er at Fosse bygger en dramaturgisk spenning og skaper et språklig driv gjennom bruken av repetisjoner, mens Fauskes tekst er langt mer stillestående. Skuespiller Morten Espeland har tidligere spilt i Kai Johnsens oppsetning av Fosses Hav i 2014. I Ymists Draumkvedet medvirker Johnsen igjen som dramaturg. På den måten er de begge fra før av godt kjent med liknende landskaper som det vi møter i Draumkvedet, men denne gangen savner jeg eksistensiell nerve og mer dynamikk i formidlingen av materialet.

Tradisjon og løsrivelse Når det langt på vei antydes at Olav Åsteson er en fordrukken familiemann og vi får en scene der han besøker et tomt hus som minner om et sted han tidligere har bodd, sitter jeg hele tiden med følelsen av at dette er litt for velkjent. Har jeg ikke sett dette mange ganger før? Tilfører det egentlig originalmaterialet noe av interesse? Er det i det hele tatt nødvendig? Selv om et uhyggelig høydepunkt er en scene der barnehender griper etter Olav mens han synker ned i en myr, makter ikke slike enkeltstående scener å veie opp for en litt for anonym helhet der forsøket på å modernisere ferden til dødsriket til slutt er ganske uinteressant. Fauskes nye tekst ligger veldig nært originalen i bearbeidelsen av motiver. Ofte bygger han videre på vers fra originalmaterialet og tar det inn i sin egen tekst. Jeg undrer meg likevel over om ikke Ymists Draumkvedet hadde vært tjent med å løsrive seg langt mer fra originalen for å skape en friere tilnærming til fortellingen om Olav Åsteson. Det er de menneskeløse landskapene i postapokalyptisk innpakning som gjør mest inntrykk på meg i denne oppsetningen. De har dessuten en uhyggelig og slående aktualitet, men det er dessverre ikke nok til å redde en forestilling som går seg fast i sin egen monotoni.