Stille vann

«Det er 13 vadebukser tilgjengelig for publikum», står det i arrangementsinformasjonen til forestillingen Djupvasstråkk av Julie og Cecilie Solberg. Hvis man ønsker å oppleve forestillingen med vadebukse, må man ankomme Isdammen på Årvoll ti minutter før det begynner. Det gjør jeg, og jeg drar på meg de store buksene, passer på å ha ekstra ullsokker og blir anbefalt å dra boblejakken godt under buksen. Det er 3. mai og solnedgang, på vannet ligger det fremdeles litt tynn is. Det lille tjernet Isdammen ligger der boligområdet slutter og skogen begynner. Frem til 1968 ble det drevet isproduksjon her, men ettersom kjøleskap og frysere ble allemannseie, ble kjøp av is mindre ettertraktet. I 2008 kjøpte Oslo kommune dammen, og det er fremdeles rester av industri i vannkanten. Det er lett å tenke på stedet som et overgangssted mellom det urbane og naturen.

Det blir ingen stor kamp om vadebuksene, men det ser likevel ut som om alle 13 blir tatt i bruk. Resten av publikum får sitteunderlag og setter seg til rette på tørt land, mens vi i vadebukser forsiktig trår ut på den mudrete bunnen i det kalde vannet. Julie og Cecilie Solberg blir snart synlige i vannet. De har mer enn bare vadebukser på seg; de ligger på ryggen i tørrdrakter og flyter bortover overflaten. Om de skal være levende eller døde, er vanskelig å si. De flytende kvinnene minner meg om Ophelia fra John Everett Millais’ maleri av Hamlets kjæreste i elven før hun drukner.

Det er ingen musikk eller annen lyddesign, men lyden av skogen trer frem i bakgrunnen. Det er massevis av fuglekvitter og litt vind i trærne. Siden dette er et populært turområde, blander også summingen fra hundelufternes telefonsamtaler seg inn i lydbildet. Det er nærliggende å tenke på komponisten John Cages 4:33, verket der pianisten bare sitter i ro sånn at kunsten oppstår i møtet mellom stillheten og lydene fra publikum, bare i naturversjon. I Cages verk oppstår komposisjonen i alle lydene som finnes i konsertsalen, publikum som hoster, stoler som knirker og lignende. Det er lyder av menneskers oppførsel i en spesifikk kulturell setting. I skogen er lydene uavhengig av menneskene som er der for å oppleve kunst. Dette gjør måten verket og publikum forholder seg til lydbildet annerledes, og det er spennende å la naturens lyder bli kunst.

Etter en liten stund begynner de to aktørene å synke, den ene etter den andre. Etter hvert er bare håret synlig, og det er umulig ikke å tenke på Theodor Kittelsens maleri Nøkken fra 1904. Forestillingen plasserer på denne måten seg selv i en norsk kontekst av eventyr og folketro. Nøkken er et maskulint vesen som kan ta ulike former, blant annet som en trestokk. Julie og Cecilie Solberg fremstår ikke som kjønnet på noen spesiell måte i denne forestillingen, mer som naturvesener, og de store tørrdraktene de har på seg bidrar til å gi dem et mer androgynt utseende. Samtidig gir håret, som etter hvert viser seg å være parykker som i seg selv får noe dyrisk ved seg, en assosiasjon til overnaturlige feminine vesener knyttet til vann, som undiner og havfruer. Helt spesifikt tenker jeg på vesener knyttet til ferskvann fra europeisk folklore, som vannymfen Rusalka kjent fra Antonin Dvoraks opera med samme tittel og på Melusine, en kvinne som blir til en slange fra livet og ned hver lørdag. Disse vesenene sier mye om det både skremmende og begjærlige i menneskets forhold til naturen, og kvinner er blitt ansett for å stå nærere naturen enn menn som noe mindre sivilisert og mer ukontrollert. Der vi står ute i vannet og ved bredden av skogstjernet, er det brytningspunktet mellom sivilisasjon og natur som belyses. Det blir noe litt skummelt med de flytende kvinnene i tjernet. At jeg selv står til livet i vann, øker fornemmelsen av å være helt nær både det naturlige og det overnaturlige. På denne måten blir jeg også klar over at stedet jeg befinner meg på er underliggjort. Isdammen blir med dette mer enn et lite tjern ved grensen til skogen, og opplevelsen blir noe annet enn en naturopplevelse.

Dette siste blir tydeligst når jeg legger merke til at enkelte elementer i og rundt vannet lyses opp. Jeg ser lyset først under en rot med mose på som stikker ut i vannkanten og lyses opp fra vannet før jeg ser et lignende lys rundt noen tømmerstokker. Senere lyses større deler av skogen opp. I løpet av forestillingen går solen ned, det blir litt mørkere og kaldere, og bak noen høye furutrær ser jeg månen, som er nesten helt full, lyse sterkere. Etter hvert blir koreografien voldsommere, tømmerstokker kastes og flyttes på. Mot slutten, etter at de har kommet opp igjen, blir de identiske søstrene mer aktive aktører i naturen. De små tømmerstokkene får meg til å tenke på tømmerfløting som ressursutnyttelse og på hvordan denne bruken av naturen pleide å være en viktig eksportartikkel. Her opplever jeg måten utøverne angriper naturen på som mer mangfoldig. Skogen blir gjort mystisk og magisk, men den er også en helt virkelig ressurs som vi velger hvordan vi bruker.

Det er ikke noe grensesprengende med å ta scenekunsten ut av teatret og inn i skogen, men det jeg liker spesielt godt med denne forestillingen er hvordan den kommer naturen i møte ved å være så stillferdig og forsiktig. Selv når det blir plass til mer aggresjon og utbrudd mot slutten, er lydnivået på et minimum, og den nesten meditative tilstanden jeg er kommet i forstyrres ikke. Det er godt å komme opp av vannet til slutt, men jeg merket ikke kulden før det var over.