Splintret virkelighet i et splintret språk

De fem aktørene står i en sirkel vendt tett inn mot hverandre, alle iført svarte hettegensere. Slik står de, helt stille, i flere minutter, mens en heftig, truende og gradvis økende lyd fyller uterommet mellom betongveggene på Grorud. De tilstedeværende ungdommene som omringer dette scenariet aner ikke hva de har i vente, så når lyden brått opphører, aktørene snur seg synkront og roper ut: «Jeg ropte. Ingen kom!» skvetter de alle som en, fulgt av tilrop og befriende latter.

Prosjektet Asfaltpuls er på tokt og kan komme når som helst til en plass, en ungdomsklubb eller skolegård nær deg. I hvert fall hvis du bor i en drabantby på Oslo øst. Mine Nilay og gjengen, som de for anledningen ungdommelig kaller seg, er for det meste klekket ut fra Nordic Black Theatres skuespillerutdanning Nordic Black Xpress (NBX). En utdanning med sterkt fokus på bevegelse, på afrikansk dans, kampsport og scenekamp. De byr på en tett, intens, fysisk 20-minutters forestilling som spilles opptil fire forskjellige steder hver dag, til sammen nærmere 40 ganger fram til 22 september. Jeg fikk lov å være flue på veggen en dag, først i foajeen på den enorme yrkesutdanningsfabrikken Kuben videregående skole på Økern, deretter på utsiden av Røde Kors sitt ressurssenter på Grorud.

Call and response Asfaltpuls – paranoia som faen i solnedgang består av en kontinuerlig strøm av bevegelser, sammen med fragmenter hentet fra to tekster av dramatikeren Malmfrid Hallum, spyttet ut i en slags call-and-response-dynamikk:

Lyden

Rysta

Lyset

Taust

Lufta

til å bli sjuk av

Hadde jeg hatt en fyrstikk

ville jeg gått av på neste stopp

tent på massegrava

sett den brenne opp

Det handler om utenforskap i storbyen, vold i hjemmet, skjønnhetstyranni og ensomhet. Gjengen bearbeider liksom alle disse faktorene sammen, med kropp og stemme, og prøver å finne en vei ut av det og inn til hverandre. Det er ingen sammenhengende historie som fortelles. De henvender seg til andre deler av sanseapparatet og til underbevisstheten, formidler en splintret virkelighet i et splintret språk.

Påskrudd Regissør og gjengleder Mine Nilay jobbet med den ene av grunnlagstekstene, Urban legend, på NBX i 2014. Da Hallum kort tid seinere sendte henne en annen tekst, Rekonstruksjoner, visste hun ikke hva hun skulle bruke den til. Derfra tok Asfaltpuls sakte form.

Aktørene er dirrende påskrudd, i beredskap. De vet ingenting om hva som venter dem fra sted til sted, fra minutt til minutt. Publikum er ungdom som ikke gir prosjektet noe særlig mer enn én sjanse. Er det ikke noe i det for dem i løpet av de første tre minuttene så går de. Ryktene gikk om en tung session på Veitvet-klubben hvor alt de fikk var en finger og ryggen til. Men i storefri på Kuben er det en tett sirkel som følger med. De kommer med tilrop og fyller ut tekstene med egne ord og vendinger. En av dem begynner å speile aktørenes bevegelser med kropp og munn, perfekt synkronisert, til siste slutt, til de omkringstående ungdommenes og skuespillernes forlystelse.

På Grorud tyder imidlertid mye på manglende forarbeid fra miljøarbeidernes side. Noen få ungdommer kommer hver for seg tuslende ut i dagslyset. Når det hele er over har de fleste av dem forsvunnet inn i mørket igjen. Til slutt henger likevel en nysgjerrig hijabkledd jentegjeng igjen etter forestillingen og vil vite mer.

Uforutsigbarhet Bevegelsene og teksten sitter som støpt. Den totale uforutsigbarheten denne gjengen har kastet seg ut i tilfører forestillingen en hyperaktiv, og likevel kontrollert energi. Å hevde at dette krever mot fra aktørenes side er et understatement, ikke minst i kraft av at forestillingen aldri innbyr til å hvile i noe alle kjenner seg igjen i. Det hele preges av noe kjent og ukjent på en og samme tid. Det brukes et rytmisk språk som er ungdommens, helt til rytmen brytes opp. Det brukes kjente moves fra hiphop og annen gatedans, samtidig er det strengt koreografert på en «kunstig» måte. Malmfrid Hallums fragmenterte tekstbiter beskriver kjente og fremmede situasjoner om hverandre, i et kjent og fremmed språk. De som opptrer ser kjente ut i stilen og holdningen, og samtidig ikke. De står nært publikum i kraft av sosial, kulturell og etnisk bakgrunn, men aldersmessig kunne flere av dem vært foreldrene deres. Den dominerende estetikken, atmosfæren, attituden, oser likevel av klassisk hiphop og gatespråk: Hettegenserne, rytmen, den permanente klar-for-hvasomhelst-posisjonen. Og det er nok den som gjør at de overlever. Og for den saks skyld kunne ha overlevd for 10-20-30 år siden også, fordi de har knyttet seg til en tradisjon og en attitude som ikke i seg selv har noe datostempel, som var like duggfrisk og levende da de selv var ungdommer. Been there done that-holdningen er lett å ty til for en gammel, gretten, rocka teatergjenger, men her er gåsehuden aldri langt unna.

Asfaltpuls er, til tross for den velkjente street-art/hiphop-auraen som omgir det, et pionérprosjekt i den forstand at det i nyere tid ikke finnes noen etablert praksis i norsk scenekunst for liknende prosjekter. Først og fremst fordi det aller meste, også det som i pakt med tidsånden settes opp i nye og uvante sammenhenger, som regel tiltrekker og henvender seg til det samme, vante publikummet. Man har en slags kontroll. Vi vet hvem vi er, her i salen, her i teltet, her i den tidligere fabrikken. Asfaltpuls har opphevet denne kontrollen. Det er umulig å vite hvem som tilfeldigvis er der og hvordan de vil reagere.

Folketeatret og avantgarden I et større bilde ligger dette i forlengelsen av en veletablert, eldgammel tradisjon, atskillig eldre enn det som vanligvis defineres som teater, hvor teatret tas ut i det åpne rommet, på torg og gater, befridd fra alle sikkerhetsnettene som er spent opp inni salongene og de mer eksperimentelle, men likevel akk så safe arenaene. Sånn sett er Asfaltpuls i pakt med tradisjonene, ikke bare fra afro-amerikansk street-art, men også fra omreisende gjøglere, narrer og fortellere med dype røtter i europeisk historie. Eller for den saks skyld russiske futuristers spontane diktopplesninger i det fri, eller den tyske dadaisten Kurt Schwitters´ «framsyningar» for intetanende bønder på Vestlandet. I lys av dette knytter Asfaltpuls bånd både til det tradisjonelle folketeatret og til avantgarden. Det er spektakulært og underholdende, og utfordrende i en og samme jafs.