Sømløst operasamarbeid om ujevn Tosca

Denne høsten har de tre regionoperaene Kilden Opera i Kristiansand, Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO) og Opera Rogaland prøvd ut en ny produksjonsmodell. De har gått sammen om å produsere en oppsetning som skal vises ved alle tre institusjonene, der kunstnerisk team, (deler av) koret og solistensemble turnerer, mens de regionale orkestrene og andre lokale aktører, blant annet barnekor og barnesolist, medvirker på hvert sitt sted. For Opera Rogaland er dette første fullskala operaproduksjon siden opprettelsen i 2014. De kom inn på statsbudsjettet i 2016, og var ikke med i prosjektet da jeg reiste til de andre ti distrikts- og regionoperaene. Med reisestøtte fra Fritt ord har jeg sett Tosca i alle tre versjoner.

Sømløs turné Produksjonen hadde premiere ved i Kilden Opera, og scenografi og kostymer er produsert ved deres verksteder. Der deltok også Kristiansand operakor i tillegg til turné-koret. “[H]ver region vil sette sitt preg på oppsetningen”, skriver operasjef ved Kilden, Frøydis Emilie Lind, i programmet. Jeg lurte først på hva det ville si, om det skulle være større endringer i det kunstneriske konseptet, men så vidt jeg har kunnet se, dreier det seg kun om de uunngåelige variasjonene som vil oppstå ved bytte av spillested, orkester og øvrige nevnte aktører. Utad var ikke ulikhetene så merkbare, og slik sett må samarbeidet kunne sies å fungere svært godt; når prestasjonene er sammenlignbare, ser det ut til at man har lagt seg på riktig ambisjonsnivå. Det var ikke avgjørende hørbare nivåforskjeller på de regionale orkestrene. I Tromsø (NOSO) var det riktignok litt større problemer med balansen enn de andre stedene – orkesteret spilte til tider svært sterkt, men det kan også ha med akustikken i salen å gjøre. Spesielt imponerende er det at barnekorene på hvert sted holder et såpass høyt nivå, og at alle tre institusjoner kan stille med en mer enn habil barne-/ungdomssolist i rollen som gjetergutten.

Virkningsfullt visuelt ubehag Selve produksjonen er imidlertid noe ujevn. Handlingen i Tosca finner sted i usedvanlig spesifikke omstendigheter: Napoleonskrigene raser i Europa, og i Roma holdes revolusjonære republikanere i sjakk av kongedømmet og kirkens overhoder. Kunstneren Mario Cavaradossi er på republikanernes side og hjelper den rømte politiske fangen Cesare Angelotti. Dermed havner han i den brutale politisjef Baron Scarpias klør, som viser seg å ha en skjult agenda: Å få kjæresten hans, sangeren Floria Tosca, for seg selv.

Scenografi og kostymedesign ved henholdsvis Dagny Drage Kleiva og Anette Werenskiold er en slags blanding av nøktern realisme, kjølig minimalisme og futuristisk fantasi. Scenebildene er visuelt slående, men jeg får ikke helt tak i hva slags verden de forsøker å skape. Kirken i første akt, der Angelotti søker tilflukt mens Cavaradossi arbeider på sitt Maria Magdalena-bilde, ser ut som et lyst og moderne kunstgalleri. Kun to lyslister som danner et kors over døren antyder hvor vi er. Det skilles ikke mellom kirkens og Scarpias menn, og tidebønnsprosesjonen og alterguttene er byttet ut med soldater og barnesoldater. Annen akt finner sted i Scarpias hus, der Cavaradossi tortureres for at Tosca skal presses til å avsløre Angelottis gjemmested. Bak en massiv klassisk søylegang skimtes en virkelighetstro kveldshimmel med mørke skyer og dramatisk kveldslys. Det er sparsomt møblert, men vulgært luksuriøst, i grell kontrast til Scarpias nøkterne svarte militæruniform. Himmelen følger med videre til siste akt, men der er blikkfanget en blendende hvit sci-fi-inspirert trapp som ender i løse luften, med lysende rekkverk langs sidene. Her ligger en artig forventingsfinte til dem som kjenner operaens slutt: Opprinnelig kaster Tosca seg ned fra fengselets brystvern når alarmen går om at hun har drept Scarpia, etter at han forlangte tilgang til kroppen hennes i bytte mot Cavaradossis liv. Ofte finner moderne produksjoner en eller annen vri, men da trappen opp til ingenting kom til syne på scenen, tenkte jeg at Tosca for en gangs skyld faktisk skulle hoppe ned fra noe høyt. Det rekker hun i midlertid aldri, for hun blir skutt av Scarpias håndlanger Spoletta før hun når toppen, noe som slik blir dobbelt virkningsfullt.

Handlingen er plassert “i vår tid”, står det i programmet, og jeg får for så vidt følelsen av at regissør Ingrid Forthun forsøker å lage et slags samtidig militærdiktatur, som gir visse assosiasjoner til dystopien Calixto Bieito la opp til i sin uforlignelige versjon ved Nasjonaloperaen i fjor vår. Barnesoldater væpnet til tennene i ellers vakre omgivelser er et ubehagelig vellykket skremmebilde, men samlet sett fremstår denne oppsetningens univers noe sprikende.

Vekslende lidenskap På tross av mange vare og rystende øyeblikk, er det likevel noe som mangler i samspillet mellom de tre hovedrolleinnehaverne, både i kjærlighetsforholdet mellom Tosca (Nina Gravrok) og Cavaradossi (Christian Justlin) og maktkampen mellom Tosca og Scarpia (Kosma Rauner). Delvis tror jeg det skyldes personregien, for karakterenes bevegelsesmønstre virker til tider umotiverte og unaturlige. For eksempel slow-motion-sekvensene der Tosca går til angrep på Scarpia, først i spontant raseri og deretter i forkant av mordet. De kommer ut av det blå og virker malplassert i en ellers realistisk scene. Men det spørs om det er hele forklaringen. Jeg har også problemer med å få tak i hvem Gravroks Tosca er, hva som driver henne og hva hun vil de andre karakterene.

Samspillet preges også av at sangprestasjonene er ujevne. Christian Justlin klemmer til med dirrede pondus i høyden, men veien opp og ned er ofte tornefull. Det høres ut som om han tyne stemmen til det ytterste, og jeg sitter på nåler og venter på det store sprekket. Kosma Rauner har en smørmyk og rund klang, men mangler endel kraft og volum. Nina Gravrok overbeviste stort i Kristiansand, men ble syk underveis. I Tromsø kunne hun ikke synge i det hele tatt, og svenske Angela Rotondo steppet inn på kort varsel. Rotondo rakk ikke øve inn regien, så hun sto på kanten av scenen i gallakjole og sang mens Gravrok mimet og spilte rollen. Det høres ut som oppskriften på flau pantomime, men det fungerte faktisk så godt at jeg ofte glemte det helt. I Sandnes sang Gravrok igjen selv, men hun var nok fremdeles preget av sykdom. Det var i hvert fall merkbar forskjell fra forestillingen i Kristiansand.

Alt i alt fremstår helheten som god, ikke minst takket være utmerkede birolleinnehavere, stødige kor og orkestre, og sterke visuelle inntrykk. For ikke å snakke om dirigent Peter Szilvay som later til å ha full kontroll på alle de ulike konstellasjonene. Denne typen samproduksjoner virker absolutt som en god idé i seg selv. Men jeg håper det er tenkt som et tilskudd, som gjør at det totalt sett blir flere operaproduksjoner ved alle institusjonene, og ikke bare en billigere måte å gjøre det på.