Små og store kriser

Publikum blir tatt imot av en utøver (Marina Popović) mens vi fremdeles står i foajeen. Hun er kledd i svarte klær fra topp til tå og ønsker oss velkommen samtidig som hun informerer om praktiske opplysninger som hvor nødutgangene befinner seg. Så banker hun med knyttneven på en overflate av tre – bank i bordet – vi får forhåpentligvis ikke bruk for disse nødprosedyrene! Denne leken med velkjente handlinger, ord og uttrykk (som oftest i møte med farer og ulykker) viser seg å være en bærebjelke i So Far So Good av teaterkompaniet Hestnes/Popović.

Den personlige tonen fortsetter når publikum har kommet inn i scenerommet og satt seg ned på stolene sine. Vi skal føle oss som et fellesskap i kveld, sier Popović. Hun komplimenterer blant annet genseren til en person i publikum og understreker flere ganger hvor fin den er. Det er småklamt, noe jeg oppfatter er gjort med overlegg for å vise diskrepansen mellom ordene som blir sagt og effekten av dem.

Overtro og forutanelser Utøverens uformelle, myke tilnærming står i kontrast til forestillingens scenografi. Denne er sylskarp: Rommet er nokså mørkt og det henger sju store stålplater i vaiere ned fra taket. De er kalde, harde og kantete og fyller scenen som et slags illevarslende omen i seg selv. Et gyllent lys skytes ut fra lyskastere i taket og fra veggene, noe som skaper skarpe overganger mellom lys og skygge. Fra taket henger også et kritthvitt hodeplagg med to kraftige, krummede horn på. Hornene er kledd med stoff, med fletter og hvite perler.

Popović fortsetter med å gjengi ulike anmodninger om å være føre var som hun fikk høre i barndommen, som flere sannsynligvis kan kjenne seg igjen i. Viktigheten av å stappe trøya nedi trusa for å beskytte nyrene, for eksempel, eller faren ved gjennomtrekk. Å ta magefølelsen på alvor er også viktig, og Popović forsøker å få publikum til å dele noen av sine bekymringer eller forsømmelser. Det er imidlertid ikke et veldig snakkesalig publikum hun har med å gjøre denne kvelden på Rosendal Teater, og vi ender opp med å skulle tenke over saken på egen hånd.

Audiovisuell sammensmeltning Det er død og humor om hverandre i denne forestillingen. I en fin og stram sekvens beskriver Popović et scenario med en mor og hennes barn på en lekeplass. Idyllen brytes av et sterkt, hvitt lys og intens varme, forteller hun. Stålplatene på scenen dyttes fra side til side, som pendelen på et gammeldags ur, samtidig som spenningen tiltar. Platene begynner å gi fra seg en enerverende dirring. Jeg ser for meg at vi er i Hiroshima eller Nagasaki rett før atombomben utsletter alt før Popović bryter narrativet ved å stadfeste at scenen er fra filmen Terminator 2.

De dramatiske høydepunktene manes fram, på samme måte som beskrevet over, av Daniel Foghs lyddesign. På baksiden av stålplatene er det montert et lydsystem slik at vibrasjonene i stålet blir forsterket gjennom mikrofoner og høyttalere. Det gir utslag i skingrende og liksom vridde lyder, men også mer lavmælt during. Det er ganske storslagent når platene for eksempel heises opp fra undersiden slik at de går fra vertikal stilling til å flyte horisontalt under taket.

Streben etter renselse Et nøkkelelement i denne forestillingen er historien om syndebukken, et fenomen som har fått økt oppmerksomhet her til lands etter at filosofen René Girards hovedverk, Syndebukken (1982), ble oversatt til norsk i 2020. Begrepet har vist seg særlig relevant i vår moderne, digitale offentlighet, men i So far so good er det den opprinnelige funksjonen til syndebukken det handler om: Å overføre ens synder til en bukk, for så å ofre denne for å renvaske seg selv og blidgjøre gudene. En annen utøver (Anders Tougaard) som i begynnelsen av forestillingen sitter i salen blant publikum, får rollen som syndebukken som skal ofres. Han får på seg de hvite hornene, og vi får muligheten til å bekjenne våre ugjerninger til ham.

Så dras assosiasjonene videre – kan ikke syndebukken være et hvilket som helst dyr, eller kanskje bare en tegning av et dyr, for på den måten å gjøre ofringen mer human? Vi ender opp med en tegning av en katt som festes på en tønne. Denne fungerer som en piñata som publikum får bli med på å slå i stykker slik at godter og små saltposer faller ut. Vi kaster saltet over skuldra for å sikre oss mot ulykker. Mot slutten av forestillingen forteller Tougaard at vi bør ta bekymringene våre på alvor, for ett sted i verden skjer sannsynligvis det vi frykter. Tougaard og Popović er plutselig alvorlige, men jeg opplever ikke dette poenget som så skjellsettende at det utgjør et naturlig høydepunkt eller avslutning på forestillingen. Kanskje er det heller ikke meningen, for utøverne inviterer til slutt publikum til å diskutere forestillingen med dem over en øl i baren. Selv har jeg ikke mulighet til å bli igjen for å se hvordan forestillingen skal gli ut i det virkelige liv.

Løs ramme So far so good har en nokså flat dramaturgi som flyter fremover ved hjelp av anekdoter og assosiasjoner. Popović er god til å formidle denne uformelle stemningen, og jeg tror på det hun sier. Noen av anekdotene fremstår likevel litt tilfeldige og jeg savner en tydeligere behandling av tematikken i forestillingen slik at den kunne fremstått mer sammenhengende eller meningsfull. Det audiovisuelle er imponerende i seg selv og gjør forestillingen til en sanselig opplevelse, men jeg skulle gjerne fått et bedre inntrykk av hva scenekunstnerne egentlig ønsker å si om menneskers tro og overtro. Sånn sett virker teksten og den dramaturgiske helheten noe uferdig sammenlignet med den ekstremt presise scenografien og lyden. Til tross for at kompaniet utforsker personlige minner i sitt kunstneriske virke, opplever jeg at mye av det som sies blir ganske generelt denne gangen.