Sløseriets narrativer

Som mange av Scenekunst.nos lesere kjenner godt til, er Sløserikommisjonen Morten Traavik og Traavik.info sitt teaterprosjekt om og med facebook-profilen Sløseriombudsmannen, som i det lange oppspillet til forestillingen ble kjent som Are Søberg. Film- og tv-regissør Kaspar Synnevåg har fulgt Søberg og Traavik fra samarbeidet dem i mellom kom i stand, og i filmen Prosjekt sløseri som produksjonsselskapet Two Cathedrals har laget for NRK får seerne følge hendelser knyttet til utviklingen av teaterprosjektet. Filmen tar ikke eksplisitt side for eller mot forestillingen eller skattefinansiert kunst, men det blir fort nok åpenbart at det bare er den ene sidens historie som blir fortalt. Dette er det flere grunner til, og det er et helt greit valg for en dokumentarfilm, men noen flere forklaringer på kontroversene kunne skapt en mer dynamisk film.

Utvikling Filmen begynner med små sekvenser med tre av Sløseriombudsmannens følgere. De deltok alle tre på Sløserikommisjonens andre del i Drammen i juni 2021, og de forklarer hvorfor de begynte å følge Sløseriombudsmannen og om reaksjonene de hadde da de først så klippene fra scenekunstforestillingene som ble delt i 2017. Det er nesten ironisk å høre følgeren Borgar Lorvik forklare om hvordan han sammenlignet kunsten med psykiatri i kommentarfeltet samtidig som han innrømmer at det ikke var så veldig elegant. Men, sier han, han følte seg veldig vittig da han skrev det, og han fikk en like av moren sin.

Filmen er best når den viser de menneskelige utviklingene. Det har åpenbart vært overveldende for alle involverte, og etter å ha fulgt saken fra utsiden, setter jeg pris på å få et innblikk i hvordan det har vært på innsiden. Are Søberg virker som en mann som har tatt seg vann over hodet og som er lite medievant. Reaksjonene både han og følgerne som deltar har fremstår som konsekvenser av logikkene som preger sosiale medier, men som ikke fungerer like godt utenfor internett. Selv om filmen ikke problematiserer eller undersøker mediefaglige problemstillinger, setter jeg pris på innblikket og formidlingen.

For de som fulgte utviklingen i prosjektet tett fra sidelinjen mens det utfoldet seg, er det lett å legge merke til at det er mange ting som ikke er tatt med i filmen. Pandemiens avlysninger innledningsvis i prosjektet, nevnes ikke. Det virker kanskje ikke så veldig relevant siden alt egentlig bare ble utsatt ett år, men i løpet av det året ble Are Søberg avslørt som mannen bak profilen og valgte å stå frem. Hadde Sløserikommisjonen fått finne sted året før, hadde Morten Traavik og Are Søberg hatt en annen kontroll og regi på avsløringen, som det vel var ventet at skulle skje i forestillingen. I løpet av denne perioden trakk også Festspillene i Bergen seg fra samarbeidet. BIT Teatergarasjen stod igjen som eneste samarbeidspartner, et samarbeid de stod i til tross for sterk motstand i feltet. Én av filmens fineste scener er fra et møte i BITs kontorer i Bergen der administrasjonen på BIT uttrykker store kvaler om hvordan de skal forholde seg til stor motstand blant øvrige samarbeidspartnere og scenekunstfeltet samtidig som de respekterer jobben de har med å legge til rette for Sløserkommisjonen. Vi får også et nå vemodig intervju med Sven Åge Birkeland der han med integritet forklarer begrunnelsen for å stå i samarbeidet.

Trusler Bakgrunnen for administrasjonens kvaler er selvfølgelig den massive sjikanen, latterliggjøringen og ekstreme drittslengingen kunstnere ble utsatt for i Sløseriombudsmannens poster og kommentarfelt. Det førte også til ubehagelige private beskjeder. I denne sammenhengen dukker også spørsmålet om trusler opp. Morten Traavik sier innledningsvis i filmen at han er 80 % sikker på at 80% av det kunstnerne sier om trusler er løgn. Selv tror jeg narrativet om trusler handler om i mange tilfeller uklar begrepsbruk. For Traavik har rett i at ingen etterrettelige fortellinger om det som juridisk sett må defineres som trusler direkte knyttet til Sløseriombudsmannen er fremsatt i offentligheten. Sløseriombudsmannen har ført til at samtidskunst omtales i veldig mye hardere ordelag enn før. De kunstnerne som har stått frem med at de har mottatt ubehagelige henvendelser privat etter poster fra Sløseriombudsmannen, som Mette Edvardsen gjorde i denne kronikken, rapporterer ikke om trusler, men om stygge og ubehagelige henvendelser. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke har skjedd eller at fire fjær er blitt til fem høns, men at man har trengt et mer presist språk for en helt ny situasjon. Denne begrepsblandingen har gjort at kunstnernes bekymringer om ytringsklimaet for kunsten og opplevelser av å bli trukket ned og latterliggjort igjen og igjen, ikke er blitt tatt alvorlig. Dette gjenspeiles også i filmen både i diskusjonene vi får se og i hva regissørene har valgt å belyse. Marginaliseringen samtidskunstnere føler på og har følt på siden før Sløseriombudsmannen, men som oppleves som forsterket på grunn av sosiale mediers evne til offentlig latterliggjøring, tematiseres ikke utover påstandsnivået.

Noe av grunnen til dette er mangelen på kunstneres stemmer i filmen. Regissøren har valgt fokuset selv, men det kommer også frem at Norske Dansekunstnere har takket nei til å delta. Jeg har ikke problemer med å forstå hvorfor. I et landskap der man opplever at det man lever for – og av – gang på gang blir latterliggjort, er det ikke rart at man mangler tillit til hvordan man vil bli fremstilt. Men jeg synes det er synd at kunstnernes historier ikke kommer bedre frem i filmen, og organisasjoner har et større ansvar for å ta bladet fra munnen enn det enkeltkunstnere kan ta i denne situasjonen.

Kritikk Min kollega Per Christian Selmer-Anderssen (som er teaterkritiker i Aftenposten og som jeg for øvrig kjenner godt) er én av få eksterne som blir intervjuet i filmen, og han sier på et punkt at kritikken mot Traavik har gått på at han sa at han ønsket å bygge broer, men egentlig har gjort det motsatte. Sitatet er det eneste som ytres av reell kritikk mot prosjektet, og det eneste stedet der vi får innsyn i hva diskusjonen i kunstfeltet har gått på. Selv om jeg respekterer at filmen har valgt ett perspektiv å fortelle fra, ville også dette perspektivet blitt åpnet om vi hadde fått høre mer om motforestillingene. For kommentaren om den manglende brobyggingen henger også sammen med at enkelte har takket nei til deltakelse i filmen.

Filmen mangler også en ordentlig gjennomgang av politiske spørsmål. Vi får blant annet en samtale mellom Morten Traavik og Jan Vindenes, også kjent som Kjetting-Jan. Han skal ha fått tilnavnet etter å ha forsøkt å betale formueskatt med 25 tonn kjetting. I diskusjonen får Traavik forklart hvorfor han mener kunstfinansiering er nødvendig, og Vindenes får slått et slag for amatørteater og sydenreiser. Det er godt kjent at Are Søberg har vært listefyll for Liberalistene. Man skal kanskje ikke legge for mye inn i at noen har stått på en liste, men det er helt eksplisitt at siden har hatt en politisk agenda som går utover å kritisere bruk av skattepenger på spesifikke ting. Mot slutten av filmen får vi se at Are Søberg besøker Black Box teater sammen med Espen Teigen som omtales som Søbergs venn. Teigen er godt kjent som Sylvi Listhaugs tidligere rådgiver, og i en periode var han pressesjef i Fremskrittspartiet. Det kan godt hende han helt faktisk er Søbergs venn, men han er såpass høyt profilert at det er naturlig å stille spørsmål både om politikk og nettverk. Jeg lurer på hva filmen vil med å dra inn Teigen hvis det ikke er for å vise politiske forbindelser. Espen Teigen er i dag ansatt i Nettavisen, samme avis som Søberg er blitt kommentator for. Relasjonen dem i mellom er derfor mer enn et vanlig vennskap, men en relasjon knyttet til makt og innflytelse. Dette burde filmen ha anerkjent og stilt noen spørsmål om.

Å være mot skattefinansiering er et legitimt politisk standpunkt, men det er en politikk som ville ført til store samfunnsmessige omveltninger hvis den ble gjennomført. For kunsten ville det betydd mange kroker på mange dører. Det ville tatt livsgrunnlaget fra kunstnere, og vi ville mistet et stort kunstnerisk mangfold. Det er også mange andre arenaer som ville lidd under denne politikken, og det ville betydd å redefinere hvordan Norge er bygget opp. Derfor skulle jeg gjerne sett at filmen gikk dypere inn i de politiske stridstemaene og hvilke politiske argumenter som har ligget til grunn for både Sløseriombudsmannen og Sløserikommisjonen.