Slapp forføring

Don Juan er en interessant skikkelse, ikke så mye i kraft av seg selv, kanskje, men fordi den skruppelløse skjørtejegeren til stadighet dukker opp i ulike historier sier han noe om oss som mennesker. Av de mest kjente er Jean-Baptiste Poquelin de Molières komedie Don Juan, som er basert på et drama av Tirso de Molina, og Mozarts opera Don Giovanni fra 1787. Selv de som ikke har noe forhold til disse fortellingene vet som oftest godt hva det vil si å være en “don juan”. Regissør Ole Johan Skjelbred har latt seg inspirere av Molière og flere andre diktere når han lar sin Don Juan innta scenen på Trøndelag Teater.

Visuell ekstravaganse Det ser ut som om noen har lagt mosaikkfliser på gulvet inne på studioscenen. Det fargerike mønsteret i blått, lilla og okergult skal nok sende tankene våre i retning en spansk plaza. Resten av omgivelsene er det opp til publikum å se for seg, for scenen er stort sett tom ellers. Til gjengjeld er kostymene (Ane Ledang Aasheim) ganske iøynefallende: Don Juan (Jo Saberniak) ser ut som en farao fra framtiden med sitt rosafargede hår, sine sortsminkede øyne og jålete halssmykker dandert over den nakne overkroppen. Rundt beina har han et gjennomsiktig, hvitt skjørt. Donna Elvira (Emma Caroline Deichmann), en av Don Juans erobringer, har fått en rynkete, mintgrønn heldrakt med strutteskjørt mens følgesvennen Sganarelle (Per Bogstad Gulliksen) har på seg bukser og en krage i noe som ligner lilla lær. Selv om kostymene er interessante blikkfang, virker det også litt tilfeldig at de er utformet slik de er. Bortsett fra at noen av kostymene er utpreget erotiske, med høye hæler, hofteholdere og strømper, tilfører de ikke historien noe særlig utover visuell ekstravaganse.

Usammenhengende intriger Forestillingen starter med en levende monolog hvor Sganarelle presenterer sin mester Don Juan. Han legger ikke fingrene imellom, det er ingen tvil om mannens mangel på moral og utspekulerte talenter: Don Juan forfører både katta, presten og bestemor. Han har dessuten tatt for seg både i Trøndelag og i Napoli. “Hvor langt kan han strekke strikken,” spør Sganarelle og hinter til at Don Juan nok får svi for sine synder til slutt. Rammene for fortellingen er dermed tegnet opp og blir ytterligere bekreftet i neste scene når Don Juan forsøker å snike seg ut av soverommet til adelskvinnen Donna Anna (Synnøve Fossum Eriksen). Han har gitt seg ut for å være en annen, og når Anna oppdager det tilkaller hun hjelp, noe som kulminerer i at Don Juan dreper hennes far, kommandanten.

Videre blir vi med Don Juan og Sganarelle på flukt, hvor de møter på nye og gamle flammer av førstnevnte. Don Juan forsøker å forføre en fisker, “fiskerjenta” (som egentlig er Eriksens Donna Anna i forkledning), samtidig som han legger an på Angelot (Christian Eidem), som allerede er forlovet med Bertelot (Joachim Joachimsen). Samtidig dukker det opp en kvinne ved navn Donna Elvira, og det viser seg at hun faktisk er gift med Don Juan.

Etter en god del intriger og lurerier får de krenkede elskerne sin hevn når Don Juan til slutt skal dømmes til himmel eller helvete av høyere makter. Det er ikke alltid så lett å henge med i svingene, spesielt med tanke på at nesten hele handlingen utspiller seg i det tomme scenerommet hvor skuespillerne må snakke og mime seg gjennom de absurde scenarioene. Overgangene mellom scenene er ofte barduse, for eksempel ved at en ny karakter plutselig dukker opp i en sammenheng publikum ikke har fått ordentlig innsikt i.

Don Giske Det er ingen tvil om at Skjelbreds Don Juan er ment å være morsom, men vitsene og morsomhetene mislykkes. Noen ganger virker de påklistret, som når et moderne fenomen som Tinder brukes for liksom å krydre manus uten at det har noen videre betydning for fortellingen. Scener som når Sganarelle klønete går fra å kritisere Don Juan til skamløst å rose ham idet hovedpersonen entrer scenen, hører mer hjemme på NRK Super enn i teater for voksne. Ved forestillingens slutt har jeg lyst til å kaste alle fiske-metaforer (“fanget i garnet”, “få napp”, “fått på kroken”) på havet. Ved å la Saberniak slå om til trøndersk politikerpreken om fellesskap og tilhørighet skapes en referanse til Trond Giske-kontroversen, noe som i utgangspunktet er berikende og helt på sin plass. Giske-kua blir imidlertid melket til den knapt står oppreist lenger, og i løpet av den tredje tiraden om fellesskapsorientert politikk eller tilgjorte unnskyldninger, har grepet mistet sin kraft.

Betimelig tema Forestillingens styrke ligger i skuespillernes prestasjoner, og da særlig Saberniak som Don Juan. Han får hovedpersonen til å fremstå slesk på et underlig sjarmerende vis og har en egen karisma på scenen. Ved hjelp av en gjennomtenkt koreografi (Skjelbred) beveger skuespillerne seg innimellom på en lett suggestiv, danserisk måte som kler forestillingen. Noen ganger “smitter” en karakters bevegelse over på noen av de andre, for eksempel i form av rykninger. Det gir forestillingen et snev av noe poetisk i alt det outrerte og karikerte.

Hvem er Don Juan i dag, i etterdønningene av metoo? Det er et betimelig spørsmål, og både stortingspolitikere og kulturprofiler fremstår som åpenbare svar. Skjelbreds Don Juan peker på disse, men gjør ikke noe videre for å gi publikum en bedre forståelse av maktrelasjoner og kjærlighet i dag. Til det henger den seg for mye opp i karikaturer, blødmer og et arkaisk syn på himmel og helvete.