Skyhøy gåsehudfaktor

Det bor mange tusen samer i Oslo. Man skulle derfor tro det er ”marked” for mer enn to utsolgte visninger av det samiske nasjonalteatret Beaivváš’ nye forestilling Vidas Extremas på Det Norske Teatrets minste scene. Man må på ingen måte være same for å se eller få utbytte av forestillinger fra Beaivváš, men det var påfallende mange samekofter i salen da forestillingen hadde urpremiere på samefolkets nasjonaldag sjette februar. For en som er vant til å tråkke rundt på osloteatrenes premierer og møte de samme menneskene hver gang, kjentes det som en befrielse. Da utropene brøt løs straks forestillingen var over og gikk over i det som vanligvis kjennes som et slitsomt pliktrituale: den stående applausen, kjentes det denne gangen som noe helt annet, nemlig en spontan, ektefølt hyllest som kom innenfra. En hyllest til noe langt større enn bare den aktuelle forestillingen.

Et sted i verden er det noen som ser deg. Legg deg ned. Syng hey. Legg øret til jorda. Syng ho.

Ingen dør, Om ingen egentlig har levd

Hey. Hey. Ho. Ho.

Med disse ordene toner Vidas Extremas ut, en forestilling som først og fremst er en rituell gjennomgang av skjebnen til et annet urfolk et annet sted på kloden, Maya-indianerne i Guatemala, og en vakker og verdig solidaritetshandling fra deres brødre og søstre i nord.

Avansert sivilisasjon Mayaene er kjent for sin avanserte sivilisasjon, sitt tidlig utviklete skriftspråk, sin kunst og arkitektur og sine matematiske og astronomiske systemer. Men så kom erobrerne fra den europeiske sivilisasjonen og gjorde hva de kunne for å utrydde eller marginalisere urbefolkningen.

Frøet til Vidas Extremas ble sådd under Riddu Riđđu-festivalen i Kåfjord i Troms i 2010 hvor Maya-teatergruppa Sotz`il Jay var representert. Gruppas leder Lisandro ble kort tid etter hjemkomsten til Guatemala kidnappet og deretter funnet i en veikant, torturert og drept, med en lapp festet til brystet hvor det sto: «De som følger i hans fotspor vil også lide samme skjebne». Mayakulturen blir altså fortsatt sett som en trussel av sterke interesser, 20 år etter at den 36 år lange borgerkrigen ble avsluttet – en borgerkrig som fulgte det samme mønsteret som i flere andre latinamerikanske land, mellom et USA-støttet regime og venstreorienterte geriljagrupper. Den samme skjebnen har rammet tusener av andre. Men de fleste bare forsvinner.

Konglomerat Det er disse forsvinningene som er temaet for de sytten diktene som utgjør det tekstlige grunnlaget for denne forestillingen, et fascinerende konglomerat av rituelle tablåer. En organisk sammensetning av talte, sungne og skrevne tekster, av urgamle og moderne, duggfriske fysiske uttrykk, en bruk av stemme og kropp som åpenbart er hentet fra aktørene og dypet av kulturene de tilhører. Regissør Jon Tombre har, i samarbeid med scenograf Even Børsum og lysdesigner Bernt Morten Bongo, nærmet seg denne materien med lydhørhet og fingerspissfølelse.

Her har alle fått beholde og dyrke sitt eget uttrykk, fra den blåmalte mayaindianaeren og hans kraftige strupesang til den joikende hvitmalte samen med reinsdyrhorn på hodet, til de urbane ungdommene og deres avanserte hiphopbevegelser.

Det er ikke sinte anklager mot imperialisme, undertrykkelse og diktatur som her står på dagsorden, snarere en slags samling i bånn: Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor står vi nå? En bearbeidelse av historien og sorgen over de forsvunne, med de virkemidlene som er tilgjengelige.

Den dramaturgiske oppbyggingen er sentrert rundt en ung kvinne og tre unge menn som møter fire arketypiske figurer: en blindet jomfru Maria, et evig reinsdyr, Tidens mester, og en død ung mann som har sett det hele.

Genuint Mellom dem utspiller det seg en utveksling og et samspill med en tidvis skyhøy gåsehudfaktor: Når de unge guatemalanske mennene utfører sine hiphopbevegelser i sakte, dvelende fart til den hvite reinens joik, eller når alle spiller og synger sammen, i en og samme mangfoldige livets dans.

Om jeg skulle sammenlikne dette med noe som helst, noe som egentlig ikke lar seg gjøre, er Odin Teatret det nærmeste jeg kommer. Deres rituelt pregete, antropologiske tilnærming til teaterkunsten (som vi får møte igjen på Det Norske Teatret i april) henter mye av sin inspirasjon og kraft fra urkulturer som mayaenes. Men det som gir denne forestillingen sin dirrende spenning og tidvis enorme kraft, er møtet mellom de unge og de gamle og deres respektive uttrykk. Det er fort gjort å tenke på hiphop som et fenomen som snart vil dø hen av seg selv. Det har jo tross alt vart en stund og det går en grense for hvor mye vi gidder å se av påklistra tøffe, gullsmykkebehengte gangstas og deres lettkledde trutmunnpåførte dansedamer.

Men dette er så langt fra en hiphop-klisjé det går an å komme. Her framstår dansen heller som et genuint verktøy for å uttrykke at dette er meg, dette er språket mitt, og det skal ingen klare å ta fra meg.