Skoleskyterens testamente

«Minst 17 mennesker er drept i onsdagens skoleskyting i Florida – den nest dødeligste i nyere amerikansk historie. En 19 år gammel antatt gjerningsmann er arrestert.»

«To personer er nå bekreftet døde etter at en gutt begynte å skyte medelever på en skole i Los Angeles i USA på 16-årsdagen sin. Ofrene er 14 og 15 år.»

«Ni mennesker, av dem syv barn, er døde etter skytingen på skole nummer 175 i Kazan, hovedstaden i Tatarstan, tirsdag.»

«Fire elever fra 12 til 16 år og en ansatt ble truffet da 18 år gamle Sebastian Bosse stormet inn på skolen i byen Emsdetten ved grensen til Nederland og begynte å skyte vilt rundt seg med fire våpen mandag. Før han gikk amok varslet han på sin internettside en grusom hevn over sine tidligere lærere og medelever.»

Skoleskyting er for lengst, i flere varianter, blitt en egen søkekategori på Google og har stort inspirasjonspotensial, spesielt overfor unge menn som er blitt mobbet, anonymisert og utfrosset. Sistnevnte eksempel, fra 2006, dannet utgangspunkt for ett av Lars Noréns siste skuespill 20. november fra 2007, skrevet til og i samarbeid med den tyske skuespilleren og performancekunstneren Anne Tismer. Siden da er det blitt framført i en rekke europeiske land – og nå altså på Oslo Nye teater i regi av teatrets faste dramaturg, Ilene Sørbøe.

Flår i sjelen Jeg antar at det i stor grad er hennes fortjeneste at jeg har begynt å oppsøke Oslo Nye Teater igjen, og kanskje hennes inntreden er et resultat av den langsiktige planen som teatersjef Kim Bjarke fortalte om da han ble ansatt i 2013. Oslo Nye var den gangen i dyp krise, nedleggelse av teatret var et mulig scenario, og Kim Bjarke var mannen som skulle få publikum tilbake til teatersalongen. Det teatret som «virkelig går ned og flår i sjelen» måtte kanskje derfor vente en stund.

Som kjent er det nettopp det Lars Norén gjør i sine skuespill, og her er 20. november ikke noe unntak. Teksten er skrevet med basis i skoleskyterens etterlatte dagbøker, samt videoer og et manifest han hadde lagt ut på nettet i forkant av handlingen. Her fantes ingen spesifikke hatytringer mot muslimer og kulturmarxister. Ingen definerte anklager mot politikere. Bare raseri over hvordan han er blitt behandlet på skolen og generell lede over absolutt alt og alle, enten de var nazister, tyrkere, horer eller statsansatte. Lede over det normale livets meningsløshet i det moderne, kapitalistiske samfunnet: SUAPD = Skole, utdannelse, arbeid, pensjon, død.

Mine handlinger/ er helt enkelt resultat/ av deres verden/ en verden som ikke lot meg være/ den jeg er, sier han i Lars Noréns tekst. Det er et statement med et sus av evighet over seg. Gutten er besatt av et nærmest objektivt, generelt raseri hvor absolutt alle er skyldige, inkludert oss i publikum. Fraværet av en større ideologisk himmel over handlingen hans blir ganske enkelt konstatert og begrunnet i én jafs med: Kan jeg ikke leve med mening/ skal jeg i hvert fall/ dø med mening.

Krav til framføring Det er lett å forestille seg kraften denne teksten kan ha hatt i Tyskland i 2007, kort tid etter at skytingen fant sted. Anne Tismer skal da også ha framført den med et ekspressivt raseri som ble rettet direkte mot publikum. I en skolegård i Harstad i 2009 avfyrte en 9-åring to skudd med haglegevær uten at noen ble truffet. Det er visstnok det nærmeste vi kommer en skoleskyting her til lands, noe som stiller andre krav til framføring av en sånn tekst i Norge i 2021. Premieren skulle ha funnet sted i april i fjor. Det betyr at den unge skuespilleren Tarjei Sandvik Moe har hatt denne forestillingen i systemet sitt i over to år. Det er også synlig i hans stillferdige, sensitive – og sikre – måte å nærme seg teksten på. Og den selvfølgelige, befriende lite poserende bruken av et videokamera, som rettes vekselvis mot publikum og ham selv i fint samstemt kombinasjon med scenografi og lysdesign. Det hele designet av Oscar Udbye.

Publikum, i koronaavstand til hverandre, sitter på hver side av en slags catwalk som strekker seg i hele Teaterkjellerns bredde med et lerret i hver ende, hvor det vises et svart/hvitt overvåkingsaktig videobilde av publikum. Etter en stund, uten at noe skjer, står plutselig gutten der, halvveis skjult bak det ene lerretet og gjør oss forsiktig oppmerksom på sin eksistens. Det første som slår meg er hvor spinkel og skjør han virker, i motsetning til det arketypiske bildet av den hatefulle, ungdommelige hevneren. Dette innebygde paradokset utgjør kjernen i Tarjei Sandvik Moes måte å spille på. Han beveger seg langs et vekselvis nølende og usikkert, vekselvis desperat, likegyldig og spottende uttrykksregister. Og han gjør det med en finstemt, tilbakeholden energi; han er en usikker gutt uten noe å tape, noe som også kjennetegner hans hakkete vandring fram og tilbake på catwalken og den presise bruken av videokameraet.

Bevegelsesrepertoar Underveis tar jeg meg selv i å savne et større bevegelsesrepertoar som kan utfylle teksten og gjerne kontrastere den. Men det glemmer jeg i det øyeblikket da han mot slutten siger langsomt ned på gulvet og i taushet begynner å gjøre ting med hånda i løse lufta, som om han er aleine i verden, som om det ikke er andre i rommet. Det er et gyllent øyeblikk, et dramatisk vendepunkt og unntaket som bekrefter regelen om nærhet til publikum. Denne nærheten og den forsiktige variasjonen i temperament gjør det hele til en organisk opplevelse hvor gutten, og vi som ser på, er sammen om det som skjer. Helt fram til han konstaterer at ingen har noen kommentar og han forlater rommet med skytevåpnene i en bag.

Jeg har spekulert litt på motivasjonen for å sette opp nettopp den teksten, som kanskje ikke er Lars Noréns sterkeste og mest relevante her og nå. Men også det kan jeg bare glemme. Tarjei Sandvik Moes tolkning holder, og vel så det.

Til slutt Kanskje det er bevisst, kanskje det er en tilfeldighet, en omvendt fun fact: For et drøyt år siden døde den store svenske forfatteren Per Olov Enquist. Noen måneder seinere satte Oslo Nye opp skuespillet hans Den 25. timen, om en sensitiv, malplassert gutt som hadde tatt livet av et eldre ektepar. I januar i år døde den store svenske forfatteren Lars Norén. Noen måneder seinere satte Oslo Nye opp skuespillet hans 20. november, om en sensitiv, malplassert gutt som hadde gått inn på en skole og begynt å skyte rundt seg.