Skogens uro

Når Ronja, i Astrid Lindgrens bok Ronja Røverdatter, blir født, er det tordenvær. Naturbarnet Ronja bryter seg vei inn i livet, ut av sin mor Lovis og inn i verden. Når lynet slår ned i borgen de bor i og deler den i to, er det som kraften i Ronja setter merke på mer enn Lovis – som om hele jorden revner for å ta henne i mot. I Det Norske Teatrets oppsetning er det ikke tordenvær, men en bombe som slår ned i bygningen de bor i. Plutselig er det ikke naturkreftene som er dramaturgisk drivkraft og medvirkende antagonist, men en uklar menneskelig faktor. Et tilsynelatende lite grep for å aktualisere en klassiker endrer her hele fortellingens premiss.

Ronja vokser opp med foreldrene sine Mattis og Lovis og alle mennene i farens røverbande. Deres største fiender er Borkarøverne, som en dag flytter inn i den andre delen av borgen deres. Det viser seg at Borka har en sønn, Birk. Ronja og Birk blir uadskillelige, selv om familiene deres feider. En sommer flytter de ut i en hule i skogen fordi vennskapet deres ikke blir akseptert, men etter at barna har funnet sin egen vei i livet, føres familiene deres til slutt sammen.

Postapokalyptisk verden I Cathrine Telles regi er Mattisskogen blitt til en krigssone. Scenograf Tore Sæther har gjort Mattisborgen om til en utbombet boligblokk. Det bringer selvfølgelig tankene til ødelagte byer, akkurat nå kanskje mest direkte til Ukraina, men det er også noe postapokalyptisk ved landskapet. Ulike videoprojeksjoner vises på blokken og bakveggen alt ettersom hvilke omgivelser forestillingen vil fremheve. Dreiescenen brukes også flittig så vi får se flere sider av borgen og det er gjennomgående mange små sceneskift og nye visuelle elementer hele tiden. Vi får blant annet se en forlatt bil, en hule, en underjordisk gang og en brusende elv.

I boken bygges Ronjas forhold til skogen og naturen opp som hennes primære relasjon til verden rundt seg. Skogen er full av farer, og underjordiske vesener og mytiske figurer som grådverger og villvetter er de største truslene. I forestillingen er grådvergene blitt til en gjeng med gatebarn som minner mest om Fagins lommetyver i Charles Dickens’ Oliver Twist, eller kanskje her aller mest fra musikalen Oliver. I denne avstøpningen er grådvergene aldri skumle, bare stakkarslige, og det åpner et helt nytt landskap av problemstillinger: Én ting er det at Ronja skal passe seg for dem, men skal hun, som ikke vil bli røver og som vil bli venn med sin fiende, ikke behandle disse postapokalyptiske gatebarna som mennesker? Måten de avfeies som søppel på gir grobunn for en folkemordslogikk som strengt tatt passer inn i det muligens autoritære regimet de befinner seg i, men det utforskes ikke videre. På slutten får de være med på festen, så da er i hvert fall frykten og hatet lagt til side, uten at jeg helt har fått med meg hvordan det har skjedd.

Hvor er de? En annen ting som blekner Ronja som karakter og gjør hennes forhold til naturen mindre avklart, er at det er litt vanskelig å få grep om Mattisborgen befinner seg i en by eller i skogen. Hvis Ronja har erfaringer med andre mennesker enn røverne, som møtene med de nevnte «grådvergene» tilsier at hun har, har hun også helt andre forutsetninger for å forstå verden. I boken er det innledende møtet med Birk første gangen hun ser et annet barn. Tidligere har hun bare hørt om at det finnes gutter. Det er i seg selv en viktig drivkraft for vennskapet og for generasjonskonflikten som oppstår. Selv om Ronjas skog er full av farer, er det statiske og vedvarende farer hun må lære seg å beherske. I krigssonen er farene nødvendigvis noe annet; i tillegg til grådverger og villvetter, er bokens futeknekter gjort om til et slags sikkerhetspoliti med automatvåpen. På hvilken måte de er en fare og hvordan vi skal forstå autokratiske myndigheter i dette landskapet, forblir gjennomgående uklart for meg. Lindgrens roman er lagt til en mytisk fortid. Det gjør at fortellingen har et eventyrpreg der farene ikke gjenspeiler leserens virkelighet, men skildringene av vennskap og om å finne sin egen vei i livet kan gjøre det. Å sette hele denne historien i en krigssone i en tid der norske barn føler at den helt reelle krigen er nær, krever forsiktighet og en helhetlig tenkning om hva det er å vokse opp i krig og hvordan det skal formidles. Når krigen blir et underliggende, men ikke fullt ut utforsket premiss, føles det som et unødvendig sterkt virkemiddel.

I lys av dette fremstår det som at aktualiseringen med krigssonen virket som en god idé, men at produksjonen i praksis har vært nødt til å bevege seg vekk fra fortellingens grunnstamme. Allikevel har de ikke skrevet om romandramatiseringen. Regien minner meg derfor litt om lite vellykkede tilfeller av regiopera, der det skapes et stort univers av scenografi og kostyme som forteller en annen historie enn det musikken og librettoen gjør. I barneteater er det å fortelle to historier samtidig et forvirrende grep, og jeg savner en bedre ramme rundt Ronja og Birk som forklarer dem og deres utvikling som karakterer.

Stor produksjon Ronja Røvardotter er en stor produksjon med til sammen 17 aktører på scenen. Scenografien er tilsvarende stor, og hele hovudscenen på Det Norske Teatret brukes til det fulle. Denne størrelsen gir lite rom for fokus på enkeltkarakterer, og selv om både Thea Lambrechts Vaulen som Ronja og Peiman Azizpour som Birk fremstår sjarmerende og viljesterke, blir de ikke mer en sjablonger innenfor produksjonen. Dette er for så vidt i likhet med alle de andre karakterene. Paul Ottar Haga som Mattis har en utstråling som gjør at han er gitt mye fokus, og jeg sitter igjen med en følelse av at forestillingen handlet litt i overkant mye om ham.

Det er lett å kritisere Det Norske Teatret for å være lite visjonære på barneteatrets vegne når de setter opp en kjær klassiker som Ronja Røvardotter. Det er også i høyeste grad mulig å sette det i sammenheng med at teatret har fått dårligere økonomi de siste årene på grunn av både den siste og den nåværende regjeringens politikk og generell dyrtid. Å ta trygge valg i familieteaterprogrammeringen er nesten en nødvendighet når man må tenke mye på billettsalg i programmeringshensynene. Innenfor de eksisterende rammene kan man godt forstå valget om å iscenesette en av tidenes beste romaner for barn, men helt uavhengig av rammene, skulle det gått an å gjøre en bedre lesning av den. Det er i forståelsen av hva og hvem Ronja og Birk er, forestillingen i størst grad kommer til kort. Nå føles oppsetningen som veldig gammeldags teater koblet med en feilet modernisering. Dette tror jeg kommer av at moderniseringen bare er forsøkt gjennomført i konsept og ikke i formidling. Resultatet er helt streit gjennomført familieteater, men det er ingenting som løfter hverken fortellingens tematikker eller teaterspråket til noen interessante høyder.