Skiftende perspektiv

I fjæra i Hammerfest står jeg og en gruppe mennesker klynget sammen, hånd i hånd. Til venstre for meg har jeg Dansefestival Barents’ markedsføringsansvarlige, til høyre en av festivalens dansere. Jeg forsøker ikke å lene meg altfor tungt inn mot mannen foran meg, som jobber ved Dansens hus i Oslo. Det er rikelig med tid til å kjenne på tette forhold, både fysisk og faglig. Med lukkede øyne og hutrende kropper lytter vi til to stemmer som kommer fra sentrum av menneskemassen, hvor festivalkunstnerne Saffy Setohy og Joanna Young forsøker å overdøve lyden av bølger som treffer strandlinjen. Omsider får vi beskjed om å spre oss langs vannkanten for å lete etter en gjenstand som minner oss om vårt hjemsted.

I likhet med festivaler flest, kommer mange av Dansefestival Barents’ publikum reisende fra andre plasser. Samtidig er sted et tematisk nøkkelord for årets festival, og med mottoet «lokalt er globalt — kunst og natur på 70 grader nord» legges det opp til en refleksjon rundt stedet Hammerfest, både innenfra og utenfra. Det er klart at som tilreisende i ei knapp uke er det begrenset hvor inngående man lærer et sted å kjenne, men det er nettopp her festivalens kuraterte blikk kan være veiledende.

Lokal forankring Flere av festivalens forestillinger kan sies å interagere nokså direkte med omgivelsene sine. En av dem var The Mall av Forward Dance Company og elever fra Hammerfest kulturskole, som ble vist inne i et kjøpesenter mens kunder kom og gikk. Forestillingen Hun&Hund tok plass på baren Jernteppet, som etter sigende er i samme bygg som utøver Liv Hanne Haugen vokste opp. Cecilie Lindeman Steen, på sin side, introduserte festivalen med sitt faglige og fascinerende performance-foredrag Betydningen av bevegelse. Her bruker hun både personlige, hverdagslige erfaringer og danseteori til å fortelle om og vise ulike former for bevegelse. Selv hadde jeg allerede sett dette verket under Multiplié dansefestival i Trondheim. Lindeman Steen har imidlertid tilpasset og utviklet materialet slik at performancen i denne omgang opplevdes unik for stedet hun befant seg. Noen historier fra turnévirksomhet i Finnmark har blitt lagt til, men viktigst var nok plasseringen: Performancen fant sted i et rom med glassvegger som gjorde at publikum kunne se rett ut mot Hammerfest havn hvor båtene, vannet og forbipasserende bidro med sitt eget bevegelsesmønster. Jeg frydet meg over denne lille oppdagelsen mens Lindeman Steen «foredro», men dessverre ble effekten noe punktert da utøveren selv rett ut påpekte grepet overfor publikum.

Et annet verk som spilte på lag med omgivelsene var Jonas Jessens audiovisuelle installasjon Levende vinduer. Tre ulike videoer ble vist ved siden av hverandre på vinduspartiene til Arktisk kultursenter. De kunne ses både fra innsiden og utsiden av bygget, men det var bare innenfra at lyden av brusende vannmasser i tillegg ble spilt av. Videoene viste en baby, et litt eldre barn og godt voksne hvor alle unntatt førstnevnte var iført badetøy og utførte bevegelser som man kunne assosiere med det å berøre, eller være i, vann. Installasjonen fungerte best når man så den fra utsiden av kultursenteret, langs havnen. Ikke bare åpnet den seg for byen i større grad, men forbindelsen mellom vannet og utøvernes bevegelser ble mye mer virkningsfull når lydbildet var havnas egne, subtile lyder til fordel for en forhåndsinnspilt, ekstern bølgebrus. Det at utøverne i denne videoinstallasjonen er lokale, kunne også ha bidratt til å stedsforankre verket, men koblingen oppleves litt vel tett når det er kunstnerens egen familie, festivalsjefen og hennes mann som figurerer på vindusflatene.

Anonymiserende rom Mange av forestillingene ble vist inne på Arktisk kultursenter. Flere av disse, eksempelvis Ingun Bjørnsgaards Notes on Frailty, Gnomos av Tangotheatre Kiuta og Magnus Myhrs I det fjerne, Troja (premiere i Trondheim i 2018), har gode kvaliteter i seg selv, og det er nok et velbegrunnet behov for å få vist slike produksjoner også utenfor landets største byer. Samtidig gir disse forestillingene festivalen et større preg av å være ett av flere turnéstopp, heller enn at de kommuniserer med stedet som sådan. Black boxen fungerer som et ikke-sted, et slags standardoppsett som stenger lokale kvaliteter ute. Forestillingenes form og innhold er i stor grad satt, og kommenterer øyensynlig ikke ved noe direkte særegent for regionen og folkene der.

Når det er sagt, så skulle også det som for min del ble stående igjen som festivalens høydepunkt starte i et av kultursenterets sorte rom. Det går ikke lang tid før Haugen Produksjoners Digging into my magnificent trashbin, I`m searching for my life tar publikum med seg inn i bakrom, venterom og i uterom. I tillegg til å anvende mulighetene som omgivelsene byr på, gir utøverne oss innblikk i personlige historier. På et tidspunkt står vi ute på kaia og lytter til Anne Katrine Haugen fortelle om en bror som skal ha druknet akkurat der. I neste omgang befinner vi oss tett i tett inne på et smalt dametoalett, hvor Jordi Cortes Molina ligger naken på et bord i midten. På kroppen sin har han små klistrelapper med årstall. Her skjer en interessant maktdynamikk. Når jeg som publikummer får beskjed om å røre borti en av lappene med en spisepinne, får jeg følelsen av å behandle Cortes Molina nærmest som et forsøksdyr. Når han så forteller om en hendelse fra det aktuelle årstallet, involverer det nærkontakt med publikum som kan oppleves utfordrende. Nå er det vi som må stole på at utøveren ikke går over streken.

Innhold og form bidrar til å gjøre forestillingen til en svært sterk kunstopplevelse. I tillegg må jeg innrømme at jeg ble nokså svett etter en økt som innebar at publikum kastet diverse objekter til hverandre, i et fast mønster med flere distraksjoner og stadig økende tempo. Tilsynelatende ukokte egg og steiner på størrelse med knyttnever suste mellom oss i fri, romlig utfoldelse. Forestillingen fremsto unik i den forstand at jeg ved flere anledninger følte at noe ekte sto på spill, både psykisk og fysisk.

Politisk potensiale Ifølge festivalens hjemmesider skal den invitere til refleksjon rundt en mer definert og samtidig mer mangfoldig «følelse av sted». Den noe abstrakte målsettingen har delvis manifestert seg i virkningsfulle, konkrete inngrep i Hammerfests byrom og naturomgivelser. Det kan bli interessant å følge Saffy Setohy og Joanna Young sitt prosjekt som skal kulminere i en såkalt koreografisk bok på nyåret. Boken skal ta opp i seg forhold knyttet til Hammerfest på vinterstid. Samtidig kunne festivalen med fordel ha utnyttet potensialet i denne innfallsvinkelen enda mer. I løpet av mitt opphold i byen, dro jeg på en rundtur med hurtigbåten for å få sett på kystlandskapet. På returen fra Hasvik til Hammerfest overhørte jeg et gammelt ektepar snakke om andre verdenskrig og tvangsevakueringen, hvorpå de endte opp med å diskutere den omstridte fylkessammenslåingen av Troms og Finnmark. Her er det utvilsomt mye potent materiale å ta tak i for en festival med ambisjoner om å være både samtidsaktuell og stedsforankret.