Skiftende forhold

Vinden tar tak i det lille badstubygget jeg sitter i slik at det rister. De siste dagene har en kraftig snøfokk visket ut landskapet i Kirkenes hvor kulturfestivalen Barents Spektakel utfolder seg. Inne i badstua svaier det såpass at med litt fantasi er det ikke vanskelig å se for seg at hele konstruksjonen når som helst kan løsne fra hengeren den står på. Tanken på å dø som følge av å bli most av brennhete steiner inne i en løpsk badstu distraherer meg såpass at jeg ikke får med meg noe særlig av lydverket som spilles av her inne. Verket består av at noen snakker, og selv om jeg ikke får tak på narrativet før avspillingen er over, fungerer den avbalanserte stemmen som en slags mental livbøye i stormen.

Sånn sett er årets festivaltema, tillit, betegnende for situasjonen. Mens jeg setter min lit til at badstua holder stand, er det turbulente forholdet til Russland og russiske samarbeidspartnere fremst på agendaen i grensebyen Kirkenes. Hva skjer når tilliten til dette landet er brutt, hvem kan man stole på og er det rom for forsoning? Slike problemstillinger manifesterer seg i ulike former under festivalen, blant annet som samtidskunst i den årlige festivalutstillingen, gjennom teater og i panelsamtaler.

Hemmeligheter i veggene Festivalutstillingen foregår i et lokale som tidligere har vært brannstasjon, sykehus og skole. Ett av byggets rom fremstår ved første øyekast urørt, med upersonlig og sparsomt kommunalt møblement. Rommet har flere stikkontakter enn vanlig, og de er laget i porselen fremfor plast. Ved hjelp av øreklokker og en elektromagnetisk mikrofon kan publikum lytte til lyd som kommer fra stikkontaktene. Et sted høres en kvinnestemme som klandrer et familiemedlem for å være illojal mot staten, mens en annen person sier hun føler skam fordi hun kjenner russere som støtter krigen i Ukraina. Ved en annen stikkontakt kan man lytte til en gruppeundersøkelse hvor det blir tydelig at deltakerne tenderer mot å mene det samme heller enn å stå for sin egen oppfatning.

Verket heter A Knock From Below Heard At The Bottom, og kunstneren, Polina Medvedeva, er opprinnelig fra Russland. Ideen til verket er god, men historiene virker ikke alltid så godt tilpasset det korte lydformatet: I noen tilfeller blir konteksten uklar mens andre ganger får jeg følelsen av å bli lest opp for heller enn å overhøre noe hemmelig og sårbart. Dette bidrar til at jeg ikke berøres så veldig av historiene, selv om tematikken knapt kan bli mer aktuell. Det at publikum selv går rundt som spioner med avlyttingsutstyr er et fint formidlingsgrep, men den lekne formen er med på å skape en distanse til det alvorstunge.

Brev til en FSB-agent Overvåkning er også tema for en av forestillingene i serien Home Theatre, titulert To the FSB officers who attended my events. Her samarbeider festivalen med Theatre of Resistance, russiske scenekunstnere som er motstandere av krigen, om teaterforestillinger i private hjem. Ved inngangen til et kjellerlokale får vi utdelt lommelykter og masker med hull for øyne. I det dunkle rommet er det et par pc-er hvor man kan lytte til opptak med en dj som spiller på en klubb i St. Petersburg. Opptaket skal være tatt bare timer før Russland gikk til krig. Det er også noen bord med en rekke brev hvor avsenderen, som jobber innenfor kulturfeltet, adresserer FSB-agenter. Disse skal ha infiltrert brevskriverens liberale kultursfære og utnyttet hens tillit. Virkelighet og teater glir over i hverandre, for eksempel refereres det til reelle begivenheter som kulturarrangement i samarbeid med Barents Spektakel i 2022.

Innholdet er interessant i kraft av å være virkelighetsnært, men det er ikke særlig godt iscenesatt. Skal man behandle det som kunst, som jo er naturlig i denne konteksten, er det vanskelig å se forbi det at tekstene er nokså amatørmessig skrevet med svulstige uttrykksmåter. For eksempel benevnes agenten som «YOU», i uthevede versaler, når annen tekst er skrevet på vanlig vis. Brevene bærer preg av å være utløp for en persons sterke følelser av å være sveket, og blir personlige på en intern måte. De preges av floskler (en brevskriver forteller at hun tidligere var «sure that strangers are friends who you have not yet met») og er for overfladiske til å få meg som leser til å føle på kroppen hvordan en agent faktisk jobber.

80° er en annen forestilling i samme serie som ifølge programteksten skal handle om en forsker på ekspedisjon i Arktis og utfordringer knyttet til (antagelig russisk) propaganda. Forestillingen er imidlertid så forvirrende formidlet at det er vanskelig å få grep på hvem protagonisten er og hvorfor hun er i Arktis i utgangspunktet. Det spilles av en auditiv dagbok hvor hovedpersonen raser avgårde på hurtig engelsk i sin beskrivelse av dagene om bord på et forskningsskip. Jeg skjønner ikke hvor propagandaen kommer inn, det eneste jeg får med meg av den utsvevende monologen handler om hovedpersonens sjøsyke, drikkepress og sjåvinistiske holdninger blant mannskapet. Det oppleves som en tapt mulighet, for de arktiske eventyrene til tidligere sovjetiske polfarere må jo kunne være rene propagandamaskinen – særlig i en tid hvor issmelting skaper nye transportårer i nord. Både denne og forestillingen om FSB-agentene avstedkommer i alle fall et interessant spørsmål for min del: Hvilke forutsetninger har man for å lage kunst om den propagandaen og undertrykkelsen man selv utsettes for?

Krigskritikk på Zoom En annen forestilling i Home Theatre-serien viser seg å være langt mer bemerkelsesverdig. Moja på Tvoja kan man oppleve i eget hjem, da forestillingen foregår digitalt via Zoom. Den utgir seg for å handle om russenorsk – «moja på tvoja» eller «mitt på ditt» – et språk som på slutten av 1800-tallet utviklet seg mellom russiske handelsfolk og norske fiskere. Publikum er også russere og nordmenn, og vi har to verter å forholde oss til. I starten er Zoom-teateret klumsete, det fremstår nettopp som et tørt språkkurs: Vi blir bedt om å gjenta enkle ord før vi brått overlates til oss selv i grupper hvor de norske og russiske deltakerne skal forsøke å føre en dialog på russenorsk. Det hele er forvirrende og kleint, for vi mestrer ikke språket noe særlig. Forestillingen virker også helt åndsfraværende når det gjelder problematikker knyttet til samkvem med Russland i dag.

Etter hvert blir ordene vi lærer stadig mer krigsrelaterte, og jeg skal spørre mine russiske samtalepartnere om prisen på både pistoler og granater. Russerne vil ikke være med på å diskutere «hvilke varer de har å selge til krigen», og vi ender opp med å snakke om katten til den ene av dem i stedet. Her snur forestillingen fra å virke tam og naiv til å bli et kvasst, krigskritisk teater hvor publikum selv må navigere i et ubehagelig tema. Jeg tror neppe jeg tidligere har opplevd en slik kunstnerisk helomvending. Det er genuint nervepirrende siden jeg ikke vet hvordan de russiske deltakerne vil reagere på tematikken.

Til slutt samles alle deltakerne og vertene, og intensjonen med forestillingen blir tydeliggjort. Det handler om å stå imot instrukser når disse går på bekostning av ens etiske prinsipper, får vi vite. I dette tilfellet er det altså «riktig» å prate om katter i stedet for å late som om man handler våpen. Akkurat dette poenget er slik jeg ser det ikke forestillingens egentlige styrke, for motstanden mot å snakke om krig kan like gjerne handle om berøringsangst. Det er det kompromissløse som ligger i det å slenge ut krigstemaet på denne måten som gjør inntrykk. Spesielt når det er under dekke av å lære bort vennskapelig russenorsk. Den sosiale dynamikken som oppstår er fengslende. Et premiss i så måte er naturligvis at publikum, også de russiske, faktisk er tilfeldige deltakere med like små forutsetninger for å vite hva som skjer. Jeg oppdager ingenting som tilsier at det ikke er tilfelle. I samtalen avslutningsvis mener til og med en av de russiske deltakerne at det at oppgavene ikke ble gjennomført beror på at vi ikke behersker russenorsk, ikke temaets sensitivitet, slik kunstnerne vil ha det til.

Ved et veiskille Distansen, forflatningen og knotingen som fort kan prege digital formidling spiller i dette tilfellet på lag med forestillingen Moja på Tvoja. Den innledende klossetheten blir en virkningsfull kontrast til kritikken som kommer senere og den gjør det mindre åpenbart hvilken retning forestillingen skal ta. Det er godt gjort at festivalens digitale programpost står igjen som høydepunktet blant andre utpreget fysiske og sanselige opplevelser, som for eksempel den svaiende badstua mi. Moja på Tvoja er et spisset og utfordrende bidrag til årets festival. Det løfter et festivalprogram som for øvrig preges av at krigens og det autoritære regimes realiteter ikke trenger helt gjennom til meg som publikummer. Sånn sett fremstår helheten noe ufullendt.

Barents Spektakel står i seg selv ved et veiskille, for festivalen har tidligere vært bygd på samarbeid med russiske aktører. Festivalen gjenspeiler på unikt vis dagens geopolitiske forhold i nord. Akkurat nå preges det av usikkerhet rundt videre utvikling, enten det gjelder folk til folk-samarbeid, vennskapskommuner, norsk-russisk helsesamarbeid eller forskningsforbindelser – alle disse områdene blir diskutert i festivalens panelsamtaler. Det virker som at folk og institusjoner i Sør-Varanger vakler mellom en motstand mot russofobi og å beholde gode relasjoner til russiske privatpersoner på den ene siden og avstandstagen fra det russiske regimet på den andre. Det knaker i sammenføyningene også her.