Skeivt og sjarmerende

For andre år på rad ble Oslo Fringe Festival arrangert på Salt i Oslo den siste uken i august. Her er bakgrunnsstøyen fra den solfylte uteserveringen en del av sjarmen – dette er en festival med lave skuldre, hvor utforsking og underholdning står i sentrum. Festivalens seks dager er tettpakket med hele femti visninger fra inn- og utland, og domineres av unge og uetablerte scenekunstnere. Publikum er også overveiende ungt, engasjert og latterparat.

Festivalen er ikke tematisk kuratert, men blant flere av bidragene er det likevel noen temaer som går igjen, som kjærlighet, identitet, kjønnsroller, ensomhet og sosiale relasjoner. At nettopp disse temaene dukker opp, sier noe om hva de unge scenekunstnerne selv interesserer seg for, har egne erfaringer med og føler et behov for å lage teater om. Spesielt skeiv kjærlighet og identitetssøken er menneskelige erfaringer som kunstnerne interesserer seg særlig for å utforske. Dette er historier som tradisjonelt sett ikke har fått så stor plass innenfor teatersjangeren, men dette ser ut til å være i endring.Til tross for at noen ting går igjen, er likevel festivalens først og fremst svært variert, både når det gjelder uttrykk og kvalitet, hvor en del av programmet mest av alt tar sikte på å underholde.

Skeiv kjærlighet og identitetsjakt Festivalen åpner med to forestillinger om nettopp skeiv og utradisjonell kjærlighet. Varm melk med honning er en romantisk komedie, som følger kjæresteparet Oda og Ronja i møte med en fremdeles ganske fordomsfull verden, fra første hook-up i fylla til døden skiller dem ad. Iblant beveger monologene seg ut i litt vel høytsvevende monologer om forelskelse og kjærlighet, men forestillingen henter seg stort sett alltid inn igjen med humor. De to skuespillerne (Maiken Schjøll Frisch og Tora Dietrichson) har god kjemi, og forestillingen peker på flere interessante spørsmål om seksualitet. Oda – som hittil ikke har hatt relasjoner til andre jenter – spør seg selv om forholdet til Ronja endrer noe ved hennes egen legning: «Er det hun som definerer min seksuelle identitet?».

Der scenen i Varm melk med honning er innredet med dobbeltseng, spilles Romeo og umulig kjærlighet i god fringe-ånd uten andre virkemidler enn skuespillernes egne prestasjoner. Timingen og samspillet mellom Christian Hestø og Martin Næss Hald er knirkefritt, idet de gjenforteller den velkjente handlingen i Shakespeares Romeo og Julie, avbrutt av digresjoner om de mange problemene kjærligheten støter på også i våre dager. Forestillingen balanserer godt mellom humor og alvor, uten dødpunkter, og avsluttes med budskapet om at all kjærlighet er god. Dette er en litt enkel moral, som ser bort fra kompleksiteten som finnes i de fleste relasjoner.

Forestillingene Shades of Gay og Perks of Being a Wallfucker omhandler skeiv seksualitet og identitet mer enn kjærlighet direkte. Førstnevnte, av og med Sander Edin, tar sikte på å opplyse om det fargerike mangfoldet som befinner seg under den skeive regnbuen, iblandet en historie om hovedkarakterens eget utfordrende kjærlighetsliv. Det er morsomt og sjarmerende, men veldig innholdstungt. De mange sprikende sporene gjør at forestillingen oppleves noe ufokusert. Magnus Nordbekks Perks of Being a Wallfucker er en beslektet fortelling, som også handler om å vokse opp med trange kjønnsroller og om å utforske egen seksualitet og identitet. Forestillingen er imidlertid mindre didaktisk enn Shades of Gay, og veksler mellom Nordbekks monologer og dansenumre. Scenen er nemlig rigget til show, med runway og tre backup-dansere. Koreografien er kul, og danserne setter selvsikkert blikket i publikum på en litt flørtende, og samtidig noe konfronterende måte. Men det er noe uferdig over denne forestillingen også, der koblingene mellom de ulike elementene fremstår litt diffust.

The Clown on the Fifth Floor, av og med den ikke-binære kunstneren Storm Dunder, lykkes derimot mye bedre i å samle alle elementene til en helstøpt forestilling. Det er en kunstnerisk ambisiøs musikalsk, visuell og teatral produksjon, og et av festivalens høydepunkt. Det skeive perspektivet er bærende i forestillingen, som beveger seg innom temaer som traumer og smerte, men også frihet og identitet. Sammenlignet med de andre forestillingene som berører lignende tematikk, er The Clown on the Fifth Floor mer poetisk og underlig. Teksten er bildetung og åpen for fortolkning. Her inviteres publikum til å være vitner til et vakkert mørke – en smertefull, men fengslende, reise fra depresjon til selverkjennelse og frigjøring.

Kjønnsroller og kjønnslek En av festivalens mest besøkte programposter, var Open Drag Stage – et konsept som allerede har hatt flere arrangementer på Salt. Inntektene fra billettsalget går til PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, og en representant fra foreningen holder appell. Showet bestod av ulike numre med sang, dans, burlesque og stand-up. Nivået varierte, men en del av Open Drag Stages konsept er tross alt å være en møteplass både for erfarne og ferske dragartister.

Male Fantasies er en annen forestilling som også leker med kjønnsroller og -uttrykk. Her undersøker duoen Gretli & Heidi Brothers maskulinitet og mannsrollen i en musikalsk fremføring, hvor de spiller på både glassflasker og ulike instrumenter. De er utvilsomt flinke til nettopp dette, og de ser artige ute i sine Oktoberfest-klare kostymer. Men fremføringen er imidlertid ganske energifattig og kommer dessverre ikke særlig langt i å utforske maskulinitet på et interessant og nyskapende vis.

Naughty Cabaret er derimot en energibombe. Forestillingen åpner med et smilende ansikt iført en rosa vulvadrakt. Ansiktsuttrykket endrer seg derimot brått idet Naughty (Anna Marie Simonsen) klatrer ut – først med hodet, så resten. Og forresten: Sparkesykkelen må også med! Allerede fra første øyeblikk kommanderer Simonsen scenen med sin fullstendige kontroll over mimikken til en seksårig rampejente, spankulerende rundt i en fargerik tutu, med crocs og musefletter. Det er lite tale, men Simonsens fysiske humor og formidling er formidabel. Etter hvert annonserer Naughty innslag fra andre. Høydepunktet blant gjestene er Hysteria (Elina Oittinen), som leverer et imponerende rockering-nummer (på et tidspunkt rocker hun med nesen!) iført tvangstrøye. Men det er først og fremst Naughtys sjarmerende villskap som stjeler showet. Resultatet er hysterisk morsomt.

En usynlig mann og et druknet land Oslo Fringe Festival har flere utenlandske scenekunstnere på programmet. Et av de mer kjente er Penny Arcade som opptrer sammen med musikeren Steve Zehentner i Longing Lasts Longer. Arcade starter showet med å advare om at mange kommer til å bli provosert av det hun har å si, før hun forteller om sitt utsvevende 72 år lange liv i New York, ispedd namedropping og anekdoter, men også med utslag mot media, gentrifisering, politisk korrekthet og ungdommen-nå-til-dags. Arcade er ganske karismatisk, og ikke minst veldig egenrådig. Hovedproblemet med showet – som ble skrevet i 2015 – er ikke at det er provoserende, men heller at mye av det som er ment som kraftsalver er ting man har hørt før, og det hele føles faktisk nokså utdatert.

Chris Dupuis forsøker også å si noe om samfunnsånden i Dead People Are Liking Things on Facebook. Idet publikum finner plassene sine, sitter han allerede på scenen og scroller på Facebook i sanntid – noe som vises på lerretet bak ham. Det er intimt og man dras mot skjermen, samtidig som det er tydelig at alle FB-feeder egentlig er like kjedelige. Det tar litt for lang tid før Dupuis begynner å prate om hvordan Facebookprofiler etter avdøde venner fungerer som gravsteder. Han stiller spørsmålet: Er Facebook blitt et slags etterliv, et uttrykk for hvordan andre husker oss? I løpet av forestillingen blir det klart at det er svært ulikt hvor mye en Facebookside faktisk sier om hvem man egentlig var. Det er melankolsk og fint, iblant rørende, men likner dessverre altfor mye på et foredrag.

De internasjonale bidragene som virkelig skinner er derimot No One og Doggerland. Teaterkompaniet Akimbos No Oneer en morsom, mystisk og svært velspilt kriminalfortelling, som får til å bringe historien om en usynlig mann til live ved bruk av glimrende overganger, illusjoner og teatertriksing. Det er godt fortalt og spennende, hjulpet av festivalens beste lys- og lyddesignet. Doggerland er på sin side en absurd blanding av foredrag og performance, hvor skuespiller Helen Tennison inntar rollen som engasjert formidler av det geografiske landområdet i Nordsjøen som forsvant under vann – et virkelighetens Atlantis. Underveis får foredraget «besøk» av en nederlandsk forsker og Doggerlands CEO via videolink (alle rollene spilles av Tennison). Med slagordet «Cross over to the possible», spiller forestillingen på nyliberal «life coach»-sjargong, men aktualiserer også spørsmål om grenser. De er kanskje ikke så fastsatte som vi tror?

Fantasi og underholdning Både No One og Doggerland flyter over av fantasi og kreativt overskudd. Det samme gjelder den imponerende enpersonsprestasjonen Henrija. Henrik jobber med en intellektuell roman, men realismen forsvinner raskt, idet forfatterspiren blir avbrutt av det som viser seg å være hans egne fantasifulle karakterer fra tidligere (ufullførte) skriveprosjekter. Peter Kolbjørnsen spiller alle rollene – som det etter hvert blir vanskelig å holde telling med – med et enormt kreativt overskudd. Resultatet er en humoristisk og medrivende fortelling, med mye fart i.

Hansen, Olsen og blomsterpotta er en annen snål og morsom forestilling. Ikledd masker og matchende grilldresser, begir Hansen og Olsen seg ut på det enkle oppdraget: å plante en blomst. Det viser seg imidlertid å bli veldig vanskelig og svært morsomt, med overdrevet fysisk spill, kjekling om hvem som er sta og metakommentarer som: «Du bytter om rollene, du». Etter hvert får de hjelp av en tredjemann, Jensen. Eller, det vil si: Hjelp er nok å ta litt hardt i. Resultatet er en ellevill og absurd kommunikasjonskomedie.

Festivalens kanskje/tilsynelatende mest besøkte forestilling er også en komedie: Hårreisende Hårror følger den skallede frisøren Harald i en by som er monomant opptatt av hår. Ved hjelp av en mystisk balsam, går Harald fra å være hårmager til hårfager over natten. Men etter hvert sprer skalletheten seg på mystisk vis blant byens hårfrelste innbyggere. Som skallet selv, var jeg nesten litt nervøs for å bli tatt for å være en del av forestillingen der jeg satt i salen. Musikalen er morsom, og skuespillerne gjør en god jobb. Manuset er fylt til randen med hårrelaterte ordspill, men kunne kanskje gått enda lenger i å harselere med og problematisere skjønnhetsidealer.

Unge, ensomme og retningsløse Innledningsvis nevnte jeg at ensomhet og sosiale relasjoner var blant temaene som gikk igjen i flere av de nyskrevne produksjonene. Jomfru, Kva tid og Trygge Oslo dreier seg alle om unge og retningsløse mennesker som forsøker å navigere relasjoner og personlige utfordringer. I Jomfru møter vi to ekskjærester, og etter hvert får vi stadig mer inn- og tilbakeblikk i det ganske dysfunksjonelle forholdet. Kva tid handler om Alex som er på leting etter sikre svar både når det gjelder kjærligheten og hennes egne helseproblemer. Forestillingen er ganske pratsom og består av vekslinger mellom venninneprat, legebesøk og Alex’ monologer. Både Jomfru og Kva tid preges av at for mye blir forklart, og tekstene kunne vært tjent med en oppstramming.

En arena for utprøving Disse forestillingene, og flere andre på programmet, retter seg mot unge voksne. På festivalen gjenspeilet dette seg blant publikum, noe som sikkert også har å gjøre med både markedsføring av festivalen og valget av lokasjon. Men på programmet var det også kvalitetsteater for barn. Faktisk var en av de de beste forestillingene på hele festivalen barneforestillingen Jenta, mammaen og tiden, av det rullende barneteateret Tigerbussen. Da Sara opplever at moren mangler tid til henne, bestemmer hun seg for å lete etter tiden. Resultatet er et eventyrlig teaterstykke, som behandler en gjenkjennelig problemstilling på en smart og engasjerende måte.

Alt i alt bydde Oslo Fringe festival på mye sjarm, og opplevdes som en energifylt arena for scenekunst på utsiden av tradisjonelle rammer. Jeg la også merke til at mange av kunstnerne så hverandres forestillinger. På denne måten er festivalen ikke bare enn plass for utprøving, men også en arena for inspirasjon og erfaringsutveksling. En slik møteplass er viktig, særlig for unge, nyutdannede og uetablerte. Det et godt argument for at det bør være plass til en festival som Oslo Fringe i den norske scenekunstfestivalfloraen.