Skakende skrekkregime

Richard Strauss’ Elektra er en intens enakter basert på librettist Hugo von Hofmannthals teaterstykke med samme navn, som igjen er basert på Sofokles’ Elektra. Musikken er modernistisk i tonespråket, voldsomt ekspressiv og skrevet for en svær besetning.

Den sparsomme og fortettede handlingen har ett tema: hevn. Etter at stefaren Aigistos og moren Klytaimnestra tok livet av hennes far Agamemnon, er Elektra besatt av hevntørst. Hun uttrykker hatet åpenlyst og er derfor utestengt fra palasset. Som en blodtørstig gribb vandrer hun hvileløst rundt og venter på at broren Orestes skal komme hjem og gjengjelde ugjerningen. Klytaimnestra og Aigistos styrer palasset med tyrannisk jernhånd, og Elektras søster Krysotemis trygler henne om hjelp til å flykte fra skrekkregimet. Etter å ha sendt sjokkbølger gjennom husholdningen med et falskt dødsbudskap, kommer endelig Orestes, og søsknene får sin hevn.

White trash mafia I Ole Anders Tandbergs regi er Agamemnons palass blitt et slitent ferdighus fra vår tid, plassert i en ustelt, vinterfrossen forstadshage. Scenografien er ved Erlend Birkeland, men det uhyggelige, nattemørke universet er likevel gjenkjennelig fra Tandbergs svartmetall-inspirerte Rigoletto fra 2019, der han gjorde også den biten selv. Vinduene er dekket til av tynt gråpapir, og iblant får vi se skyggespill av de lyssky aktivitetene som foregår på innsiden. Huset står på en dreiescene som stadig beveger seg rundt, så det blir tydelig at huset er like uinntakelig og ugjestmildt fra alle sider. En stillas-aktig konstruksjon danner en halvsirkel bak huset og fungerer som oppheng for en mengde lyskastere. De er for det meste avskrudd, og da ligner de en mørk og truende sverm av noe ubestemmelig. Flatt scenelys i ulike nyanser av grått og hvitt gir huset og hagen et dystert skittengrått skinn, i skrikende kontrast til den gulhvite flombelysningen når lyskasterne plutselig skrus på i spesielt dramatiske øyeblikk.

Huset befolkes av en slags white trash mafiafamilie, omgitt av diverse håndlangere og tjenestefolk. Antrekkene varierer tilsynelatende tilfeldig mellom slitne hverdagsklær og malplassert elegante aftenantrekk. Det kan først virke som vi er vitne til en slags sosialrealistisk tragedie om fyll og vold i hjemmet, men i tilfelle av den mer ekstreme sorten: En tjener som uttrykker sympati for Elektra sendes ifølge librettoen til pisking, men her blir hun dratt inn i huset etter håret, slått i hjel med balltre og slept ut igjen i en svart søppelsekk. Men når Orestes begår sine hevndrap og teaterblodet flyter i strie, misfargede strømmer, blir det klart for meg at poenget hele tiden var et annet – å skape et skrekkfilmunivers for operascenen, som har sin egen logikk og egne referanser.

Estetisk enhet Personlig synes jeg den nok subtile uhyggen var artigere før det grafiske blodbadet, men helheten er så estetisk gjennomført og visuelt slående at det ikke gjør så mye. Det sceniske universet står i stil til musikkens brå kast og kantete utbrudd. Strauss’ musikk hadde sterk innflytelse på utviklingen av filmmusikk som sjanger, og for et moderne øre går referansene begge veier: Mange passasjer i Elektra «minner om» filmmusikk. Slik får koblingen mellom film og opera et ekstra lag.

Den musikalske utførelsen er også ofte til å miste pusten av i denne oppsetningen. Operaorkesteret ledes for anledningen av Petr Popelka i en solid tolkning der intensiteten aldri dabber av et sekund, og operakoret høres knallsterke ut når de fyller salen fra øverste balkong. Elisabeth Teige er drivende god som Krysotemis. Stemmen hennes er ikke bare krystallklar og gjennomborende, den er så rik på klangfarger at selve sangen berører, i tillegg til den ektefølte rolletolkningen. Yngve Søbergs baryton smeller også godt i veggene med sin varme, men likevel metalliske klang. Den veier langt på vei opp for at han har fått en merkelig passiv personregi, sånn at hans Orestes forblir en noe uklar figur. Blant de mindre rollene må Hedvig Haugerud nevnes. Som Slepbærer/4. tjenestepike gjør hun seg gjeldende med en klar, bærende stemme full av kjerne.

I uten prikk Gun-Brit Barkmin har skapt en overbevisende rollefigur av den rasende Elektra: Helt vill, men likevel ved sine fulle fem, bærer hun scene etter scene – skuespillermessig. Sanglig sett er det dessverre som om rollen er et nummer for stor. Det høres ofte ut som om hun synger «rett på beinet» – med lite kjerne og overskudd. Høyden er spak og flat, som om det ikke er noe å gå på. Dette skaper stadige antiklimaks i scener der ekspressiviteten ligger lagvis: Blendende lys fra alle lyskasterne, eksplosjoner i orkesteret og psykologiske dybder i kammerspillet legger alt til rette for at Elektras stemme skal sveve på toppen som en overdådig prikk over i’en – men det gjør den altså ikke.

I lange strekk av gangen virker musikk, sang, handling og scenebilde sammen på den unike, sjeleskakende måten som gjør opera til opera, og jeg tar meg selv i å tenke: De som sier de ikke liker opera, kan umulig ha opplevd det sånn som dette! Men akk – når ikke tittelrollen sitter som den skal, blir dette likevel ikke fullt ut den ubetingede musikalske triumfen det kunne ha vært.