Selvanalysens seier over humoren

I Jonas Corell Petersens Vi tygger på tidens knokler tidligere i år ble det tydelig at skuespillerne Olav Waastad og Ole Johan Skjelbred har en svært god kjemi på scenen, og det er gledelig å se at regissør Angelina Josephine Stojčevska har videredyrket dette i Strategier for en lysere fremtid. Forestillingens første halvdel er pur teaterglede, hvilket i stor grad skyldes Waastad og Skjelbreds samspill. De spiller et kjærestepar som har stengt seg inne i en bunkers, hvor de blant annet setter kjærligheten til hverandre på prøve med spørsmål av typen ”hvis jeg …. – ville du fortsatt elsket meg da?”. I disse sekvensene spiller teksten og skuespillerne på lag, men det er primært Waastad og Skjelbreds timing og kjemi – og Stojčevskas regi av disse – som får det til å svinge. Det er en sjelden boblende, glad stemning som utvises både på scenen og i salen i disse første 45 minuttene av forestillingen.

Strategier for en lysere fremtid er Stojčevskas diplomoppgave i regi for Kunsthøgskolen i Oslo. Forestillingen er skrevet av Fiona Mergel, som i forestillingsprogrammet fremstilles som ”Ungarns Jon Fosse”, men som etter alt å dømme er et pseudonym for Stojčevska (muligens i samarbeid med ensemblet). Dette er i tråd med forestillingen som leker med teatret som form for deretter å kommentere og analysere egne utsagn og/eller handlinger.

På scenegulvet ligger en grønn kunstgressmatte, bakenfor hvilken man ser et litt krøllete verdenskart som er viklet rundt en pult – og midt på gressmatta står et konferansebord med ulike typer stoler og krakker. Til høyre på scenen står det som jeg innledningsvis tenkte var en slags skisse til en romrakett, men som viser seg å være en ’menneskemaskin’. Bakerst på scenen står en rad lyskasser. Skuespillerne entrer scenen, alle iført syntetiske parykker og animerte kostymer. I forestillingsprogrammet finner jeg en rollepresentasjon som det ellers ville vært vanskelig å gjette seg til. Kjæresteparet består av Hovedpersonen (Olav Waastad) og Assistenten (Ole Johan Skjelbred) – og de øvrige karakterene ser ut til å være fiktive elementer som disse to tryller frem. Fortellerstemmen Fiona Mergel (Gisken Armand) er iført rosa parykk og fuskpels, mens Soldaten (Heidi Goldmann) innledningsvis dukker opp i mine notater som ’Normcore’ – fordi vedkommende er iført litt for store (vintage) Levis-bukser, parykk med såkalt hockeysveis og en overtrekksjakke. Det er vanskelig å si hvorvidt Goldmann skal fremstille en overivrig hipster eller om antrekket er oppriktig ment, men det er muligens også meningen?

Strategier for en lysere fremtid leker med situasjoner, tøyer og strekker scenene på overraskende vis. Særlig den første halvdelen er tettpakket med scener hvor timingen og tempoet er tilpasset tekstens lette karakter. Men så er det som om forestillingens tempo vris ned fra sit-com-humor til opera. Her presenteres emosjoner omtrent som masker, melodrama og melankoli strekkes og trekkes utover – men spørsmålet er hvorvidt det underliggende materialet tåler det?

Forestillingen kretser rundt og returnerer stadig til kjærlighetsforholdet. Er det mulig å love å elske noen evig? Banaliteter, syrligheter, inderligheter og ironisering balanseres oppå hverandre. ”Du må love meg evighet”, sier Hovedpersonen når han konfronterer Assistenten med hvorvidt han ville elsket ham like høyt om han veide 200 kg. ”Jeg vet ikke om jeg ville kjent deg igjen”, er ett av svarene han får.

Andre halvdel består av lengre monologer, noe som også kommenteres i forestillingen, men at en monolog virker å være retningløs blir ikke lettere å forholde seg til kun fordi det kommenteres. Hovedpersonens ekskjæreste Ibens, hvis hode (med et ansikt som ligner på Henrik Ibsen) ligger i grumsete vann i en kolbe, er gjenstand for både avsky og tiltrekning. I tekstene finner vi mange floskler om teater, som er morsomme nok – men som drukner i ordflommen. Overgangene mellom scenene er nokså glidende, og flere av dem markeres med musikk. Særlig Waastad og Skjelbred spiller og synger, og musikken har en lett indiepopaktig karakter som liksom smyger seg innpå oss.

Den selvkommenterende og selvanalyserende tonen gjør forestillingen uangripelig, men etter nærmere to timer i malersalens tette luft blir jeg i tvil om hva de vil meg. Forestillingen opererer med utallige fiksjonslag, og referansene som strekker seg utover dette (som den tidligere soldaten som har vært i Irak) ufarliggjøres av dette. Den første halvdelen virker å ha vært en oppvarming, et frieri og en forløsning – men inn i hva?

I en tidlig scene i forestillingen ifører Mette Aal Sadiq (Kjersti Botn Sandal) seg et slags pærekostyme, mens hun henvender seg til publikum og sier blant annet at ”kunst er ingen trussel”. Senere i forestillingen uttales det at ”kunst kan påvirke”, og nettopp slike sirkelargumenter og kveruleringer er det som utgjør tekstmaskineriet i Strategier for en lysere fremtid. Man får fornemmelsen av at kritikken forestillingen tidvis fremmer – for så å slå ned igjen – egentlig er oppriktig ment. Men den sidestilles med alle andre elementer man vil ha med for å lage en bra forestilling, noe som fungerer dårligere i forestillingens andre halvdel. I et fiktivt intervju med den like fiktive dramatikeren Mergel i forestillingsprogrammet , uttaler Mergel om sin egen dramatikk at den:

stiller ikke bare spørsmål ved hvordan samfunnet er bygd opp, men hvordan verden og alt er bygd opp. Hvis jeg undergraver alt, undergraver betydningen av alt, tar jeg på den måten bort privilegiene til middelklassen. Hvis man sier ”fra nå av betyr ingenting noe”, så blir mye av det de har kjempet til seg, forgjeves. Ja, du kjenner meg, der andre ser teatrets begrensninger, ser jeg bare en sånn lang grønn rar linje.

Teksten kunne vært en replikk i forestillingen, og Strategier for en lysere fremtid kunne vært årets morsomste forestilling. Men dramaturgisk er forestillingen ubalansert, der andre halvdel blir tung å svelge etter første halvdels publikumsfrieri. Forestillingen klarer ikke å forsvare varigheten på to timer, til det virker materialet litt for lett. Men jeg håper absolutt på flere møter med grønne, rare forestillingslinjer som dette i fremtiden!