Seks år med Heynderickx er nok

Høykultur har aldri vært høyere enn når Bruno Heynderickx tar til motmæle. I sitt tilsvar 16.11 gjør Heynderickx alt han kan for å diskvalifisere alle som ønsker å diskutere hans bidrag som leder for Carte Blanche. Eller slik han selv sier: «Meningsforskjeller kan være stimulerende, berikende og bli respektert om de bygger på erfaring, ekspertise og en korrekt forståelse av konteksten». Det finnes altså i Heynderickxs univers en markant forskjell på korrekte og ukorrekte, eller kompetente og inkompetente meninger om hans prioriteringer. En svak kunstner kan ofte ha tilsvarende tanker om sine kritikere, men når ordene kommer fra lederen av en viktig kulturinstitusjon, lukter det av manglende gangsyn.

Et eksempel på min egen inkompetanse er i følge Heynderickx at jeg ikke vet forskjell på dansekompanier bygget opp rundt en koreograf, eller repertoarkompanier som Carte Blanche. Denne påståtte inkompetansen rokker ikke mitt poeng om at kompaniet ikke er en nyskapende aktør. Carte Blanche bedriver repertoarbasert samtidsdans på linje med eksempelvis samtidsmusikkensembler som Oslo Sinfonietta, Cikada og BIT 20. Ensembler som i motsetning til Carte Blanche under Heynderickx, har spilt en aktiv rolle for å få frem internasjonalt anerkjente komponister som Rolf Wallin, Asbjørn Schaathun eller Jon Øivind Ness, for å nevne noen.

Nivået på mine innvendinger beveger seg i følge Heynderickx fra lavmål til dumskap når jeg, gud forby, underkjenner kompaniets eksellens ved å antyde at et TV-program kan ha bidratt til at interessen for dans har økt. Innen mitt felt, samtidsmusikken, er det til sammenligning ingen som ikke anerkjenner kjendisfaktoren til Arne Nordheim som viktig for norske komponister.

Bruno Heynderickx befinner seg i følge seg selv på et mer nobelt og globalt nivå når han forsvarer den manglende satsningen på nye norske koreografer. Han sparer seg ikke og viser til lover mot diskriminering, og bruker ord som «raseskille» (segregation), når han på retorisk vis spør om hva som vil skje om landets kulturinstitusjoner skulle finne på å stenge døren for utenlandske kunstnere. Hvor har han dette fra? Det er vel ingen som har bedt om noe slikt? Det store innrykket av utenlandske kunstnere i norsk kulturliv har utelukkende vært en berikelse og har ingenting med det å be et nasjonalt kompani for samtidsdans om å gi landets koreografitalenter en sjanse. Det er tydelig i Heynderickx tekst at begrepet «nasjonal» er problematisk. Kanskje Carte Blanche bør kalle seg noe annet enn Norges Nasjonale Kompani for Samtidsdans?

Teatersjef Heynderickx legger i sitt desperate innlegg et tykt tåketeppe rundt styrearbeidet i forsøket på å diskvalifisere meg fra debatten om Carte Blanches fremtid.

Selvsagt har jeg deltatt og gjort mitt beste til å bidra på linje med alle andre i Carte Blanches forrige styre. Men det er dermed ikke sagt at jeg har vært enig i ett og alt et vekslende styreflertall til enhver tid har konkludert med. Jeg er blitt nedstemt ved flere anledninger, uten at det hefter noe dramatikk ved det. Jeg har også vært med og behandlet kompaniets strategiplan, og Heynderickx husker sikkert godt at det også ved behandlingen av denne var delte meninger.

I sitt forsøk på å binde meg til masten på hans egen skute, blander Heynderickx på arrogant vis snørr og bart og skaper uklarhet for å fremstille det som om jeg motsier meg selv. Men som jeg skriver i første setning i mitt innlegg 1.11, er synspunktene om Heynderickx kunstneriske veivalg noe jeg bringer til torgs først nå som jeg er fjernet fra styret i Carte Blanche. Å gjøre dette som styremedlem ville ha vært både uryddig og uprofesjonelt.

Heyndericks viser til blant annet vedtaket gjort i sak 41/12 der styreflertallet uttrykte full tillit til ham som kunstnerisk leder. Måloppnåelsene Heynderickx med rette fikk anerkjennelse for dreier seg om det publikumsmessige, turnévirksomheten, det produksjonstekniske, den internasjonale satsningen og det danseutøvende. Det var i denne konteksten vedtaket ble fattet. Å misbruke en slikt alvorlig vedtak for å forsøksvis latterliggjøre styremedlemmer på denne måten, burde i seg selv kvalifisere til rødt kort.

Derfor gjentar jeg for de spesielt tunghørte: Styret hadde ingenting med å mene noe om teatersjefens estetiske prioriteringer. På dette punktet har jeg forholdt meg formelt korrekt til mitt mandat som styremedlem.

Det er lite fruktbart å føre videre en diskusjon med en debattant som på den ene siden arrogant hever seg over på enhver kritikk, på den annen side oser av personlig sårhet. Når jeg oppsummerer mine opplevelser av Heynderickx sine kunstneriske prioriteringer, kaster han seg på bakken som en italiensk fotballspiller og beskylder meg for personangrep. Han er heller ikke villig til å diskutere noe som helst med meg før jeg anerkjenner hans 25 år lange bakgrunn innen profesjonell dans. Hvorfor skulle jeg ikke det? Og hvor har Heynederickx fra at jeg skulle være personlig skuffet over å bli kastet ut av styret? Tvert i mot er jeg stolt over å ha stått opp mot brutal urettferdighet og en katastrofal, uklok håndtering av en betent sak som handler om ytringsfrihet for de ansatte i Carte Blanche.

Med sitt svar synliggjør Carte Blanche sjefen essensen av problemene kompaniet sliter med. En sjef som ikke tåler å bli motsagt, og som nekter å svare på viktige kunstneriske utfordringer.