Romantisk danseverk

Når jeg kommer inn i rommet på Nynorskens hus henger det et tynt hvitt stoff i en oval form mellom publikum og danserne Magdalene Solli og Synne Enoksen. De er iført hvert sitt grå outfit i silke og andre materialer, og det er noe med patchworken og sammensettingen av ulike plagg og materialer som får meg til å tenke på det svenske merket Rave Review sin første kolleksjon hvor de skamløst mikset blonder, silke og mønster og kledde modellene opp i lag på lag med kjoler over bukser og sett. I bakgrunnen ligger det en dronelyd som går over i knitring og lyder som etter hvert bringer tankene mine til hav som slår mot steiner.

Myto-poetisk Ordet dølge betyr blant annet ‘skjult, hemmelig’ og stammer fra ‘dylja’, nå dvele som betyr ‘å ta seg god tid eller oppholde seg ved noe’. Fra materialet jeg har lest på forhånd forstår jeg at forestillingen handler mye om selve rommet vi befinner oss i og hva som skjuler seg der. Nynorskens hus har blant annet vært Bøndenes hus og Det Norske Teater. Det store teaterslaget foregikk her. I forestillingen har gjengen bak Dølge villet finne en form til funnene og gi det en plass. Hva visker veggene, hva foreslår rommet, hva slags gjenstander kan være med på å påvirke det visuelle landskapet?

Forfatter Ragnhild Jølsen (1875-1908), som døde ung og brått av en overdose sovemedisin, har også vært sentral i det tematiske materialet Dølge arbeider med. Hun skrev i sin tid om kontroversielle og tabulagte emner, og stilen hennes ble definert som myto-poetisk. Landskapet i Dølge kan kanskje også beskrives som myto-poetisk. Det er i alle fall poetisk i en svært bokstavelig form. Kompaniet bygger opp under den romantiske ideen om at det poetiske kun er noe vakkert og kanskje fragilt fremfor angripende eller ubehagelig som poesien også kan være. De to danserne bak forhenget beveger hendene sine, en neve knyttes, den åpnes, håndflaten beveger seg mot ansiktet. Sekvensen varer en stund og får meg til å tenke på den tyske forfatteren Unica Zürns slørete og poetiske tekster og partneren Hans Bellmers tidvis groteske dukker.

Det blir mørkt, og det hvite forhenget forsvinner. Lyden skifter fra knitring til mer melodiøs elektronika, og de to danserne snurrer i ring med en vekt i hånden. Det er et veldig fint bilde, og jeg skulle ønske det varte lengre, som i Anne Teresa De Keersemaekers Fase hvor koreografien nesten utelukkende går ut på å snurre.

Danserne forsvinner opp og inn på den lille scenen bakerst i rommet. Scenografen Kjersti Alm Eriksen har lagt hvitt stoff som først ligner kuber rundt omkring i rommet, men når stoffet blir trukket opp blir kubene til søyler eller skulpturer, og stoffet blir transparent. Flere ganger stopper de opp for å skape brudd eller sekvenser, og man ser og hører lyden av scenografen eller komponisten.

Jeg er usikker på om alle bruddene fungerer, tidvis blir jeg litt irritert og avbrutt i mine forsøk på å trenge inn i materialet samtidig som det minner meg om den eneste romanen jeg har lest av Ragnhild Jølsen, Rikka Gan. Den er skrevet i et høytidsfullt og rytmisk språk med veldig korte og fortettende scener, og jeg lurer på om de har forsøkt på å overføre denne kvaliteten til scenen.

Solo og duett Dølge var opprinnelig avgangsarbeidet til Magdalene Solli på KHiO i 2019. Da ble prosjektet vist som en solo og i en skolekontekst. Mens danserne står bak sceneteppet og lager skulpturer, bølger i stoffet og løper ut i rommet så stoffet følger etter, lurer jeg på hvorfor Solli har valgt å lage en duett istedenfor å beholde soloen som den var opprinnelig.

På mange måter hadde det vært mer radikalt å insistere på en solo i et så visuelt spekket univers og i et så stort rom. Det blir noe litt forutsigbart over valget av å være to på scenen og speile hverandres bevegelser. Samtidig får det meg til å tenke på Isslottet av Tarjei Vesaas og de to pubertale jentene Siss og Unn som er to av en og en i to. Det er potensial i samspillet mellom de to danserne, men det kunne vært utnyttet i større grad sånn at det hadde skapt en nerve.

Det største problemet er likevel at lyd, koreografi, og rom forsvinner litt inn i en generisk miks av samtidige scenekunstutrykk hvor de har valgt å tolke det poetiske og overnaturlige bokstavelig. Jeg tenker på hvordan poesien alltid er en respons med motstand og har en transformativ kraft: Poesien kan åpne det ubestemte på nytt. Det poetiske skaper nye feil, skaper blendende, illustrerende, hjemsøkende motsetninger som utvider hva det vil si å være menneske. I Dølgeblir mangelen på friksjon og brudd med hva vi tror er det overnaturlige og poetiske både litt kjedelig og påstandsbasert.

Flere ganger endrer rommet seg, lyden og danserne arbeider med å skape små transformasjoner som både er vakre og velfungerende. Samtidig er det som om alt i dette arbeidet er så glatt og fint at jeg blir litt trøtt.

Kontrollert univers Når jeg kommer hjem blar jeg i romanen av Jølsen, hvor det poetiske veves sammen med motiver som død, dysterhet, desperasjon og galskap. Rikka Gan er blitt beskrevet som en av de få norske gotiske romanene, og felles for denne sjangeren er vekten på det overnaturlige, fantastiske og makabre. De gotiske romanene fremstilte ofte en fargerik og kaotisk verden der unntaksmennesket sto i sentrum for dramatisk begivenheter og beveger seg mellom drøm, fantasi og sinnssykdom.

I Dølge er alt så kontrollert og fattet at jeg har vanskeligheter med å forestille meg at det kan finnes et overnaturlig univers. Der romanen og forfatteren hadde et klart prosjekt er jeg usikker på hvilket ståsted Dølge er komponert ut fra. Solli/Eriksen/Enoksen/Wenzel skal ha masse ros for å ha tatt noen aktive valg i kraft av valg av rom, hvordan de har valgt å bruke det. Arbeidsstrukturen de har lagt opp til og ønsket om en kollektiv undersøkelse, men jeg lurer også på hva veggene har hvisket, for i et rom med så mye dramatisk historie er det overraskende lite følelser i arbeidet.

I løpet av våren har jeg sett flere koreografiske arbeider av unge scenekunstnere som undersøker noen politiske, kjønnede eller poetiske kvaliteter og forestillinger. I for eksempel Batty Bwoy av Harald Beharie var det så tydelig for meg at det brenner et sted og at det finnes en agens i verket eller avsenderen. Dølge er på alle mulige måter en visuelt vakker forestilling, men det kan virke som det potensielt potente i materialet har måttet vike for den kollektive undersøkelsen, og jeg lurer på om forestillingen hadde tjent på et tydeligere ståsted hvor andre elementer gradvis ble flettet inn.