Som sin årlige helaftens operaproduksjon har Ringsakeroperaen i Brumunddal denne gangen valgt seg Giacomo Puccinis La bohème, basert på Henri Murgers fortellinger fra «bohemlivet» i Paris’ Latinerkvarter på tidlig 1800-tall. I kunstnerkollektivet til poeten Rodolfo, maleren Marcello og et par til er sigarføringen og den kunstneriske integriteten like høy som inntekten er lav. De lever utsvevende liv så lenge det er penger i kassa, før de havner på sultegrensen og må brenne inventaret for å holde varmen. En julaften faller Rodolfo og Mimì, den tuberkuløse syersken i naboleiligheten, pladask for hverandre, men de går etter hvert hver til sitt av pragmatiske årsaker: Rodolfo kan ikke tilby henne helt grunnleggende ting som mat og varme, og han vil ikke stå i veien for den sikreste redningen for lutfattige, syke kvinner på 1830-tallet – å finne seg en rikere mann. Flere måneder senere kommer Mimì likevel tilbake til sin store kjærlighet, forkommen og døden nær. Omgitt av Rodolfo og vennene går hun ut av tiden.
Utnyttet scenisk potensial
Ringsakeroperaen har lagt opp til en fargesprakende iscenesettelse med datidens tidskoloritt. Plamena Dichevas scenografi er preget av smarte løsninger og forseggjorte detaljer, komplettert av Anne Gotaas’ oppfinnsomme, overdådige kostymer. Ulike storbymotiver projiseres på bakre scenevegg, der en fleksibel konstruksjon fungerer som både loftsleilighetens vinduer og diverse ulike dører, mens tomme rammer henger fra taket og fylles med passende innhold, som Marcellos malerier eller reklameskilt fra torgboder.
På én måte egner La bohème seg godt til distriktsoperaens særegne forutsetninger – et beskjedent budsjett og samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Tre av fire scener er sentrert rundt hovedrollene, og kun annen akt, på et juletravelt torg med salgsboder og kafeer, trenger et stort apparat av kor, barnekor, statister og småroller. Dermed kan størsteparten av aktørene takkes av før pause. I denne ene myldrescenen ligger også alt til rette for kreativ bruk av statister, skuespillere og dansere i alle aldre. Dette potensialet utnyttes til fulle her, med dansere fra kulturskolen, stødig barnekor, litt mindre stødig voksenkor – trolig mest fordi de var ganske få, særlig på herresiden – og en rekke aktive statister.
Riktignok åpner annen akt med en tapt mulighet for dramaturgisk kontinuitet: Sceneskiftet gjøres med teppet trukket fra, lyset avslått og uten musikk – så vidt jeg kan se av aktører som skal på scenen like etter. De henger opp butikkskilt, bærer inn rekvisitter og flytter på kulisser, noe som like gjerne kunne vært en integrert del av neste scene. Annen akt på er ellers godt lagt opp, med stålkontroll på en mengde elementer som aldri slår hverandre i hodet.
Vanskelig musikk
Musikalsk sett er La bohème derimot et svært dristig valg. Nå kan det vel sies om all opera at musikken er helt avgjørende, men det er kanskje i særlig grad sant med Puccini, idet mye av det emosjonelle uttrykket ligger i musikkens tyngde, fylde og størrelse. Med et kor av beskjeden størrelse, redusert orkester, manglende honorarmuskler til å lokke til seg sangere av internasjonalt format, og en – i seg selv prisverdig – satsning på nye talenter, er det kanskje lettere å lykkes med å legge repertoarlisten litt lavere. Når man tar med i betraktningen at La bohème også regnes blant de fem mest spilte operaene i verden, kan det kanskje være like bra å bruke fallhøyden til å satse på enklere, men mindre kjent repertoar.
Når det er sagt, synes jeg likevel det går bra etter forholdene. Solistene holder for det meste høyt nivå. Sassaya Chavalit som Mimì har virtuositeten, varmen og sårbarheten som skal til, både i stemme og rolletolkning. Gunda-Marie Bruces Musetta er treffsikker både med sin kyniske kokettering og prangende sopranstemme. Aleksander Nohr synger Marcello med fyldig og rund klang og spiller glimrende ut den sårede stoltheten Musettas kokettering påfører ham. Jesper Säll som Rodolfo er den eneste som har en dårlig dag på jobben. Selv om det begynner bra, med en stemme som smeller i hele salen og høres godt over orkesteret, er det knapt mer igjen når vi kommer til tredje akt. Han kjemper seg likevel tappert igjennom og henter seg litt inn igjen i siste og avgjørende scene. Øvrige sangsolister gjør at helhetsinntrykket lander på den solide siden.
Orkesteret under Marit Strindlunds ledelse har god balanse mellom instrumentgruppene og full kontroll på intonasjonen, og får maksimalt med lyd ut av den ganske reduserte besetningen sammenlignet med fullt Puccini-orkester.
Tekstlig kollaps
En ting fungerer derimot nesten ikke: Ringsakeroperaen har ikke tekstmaskin, og tradisjonen tro synger de derfor på norsk. Dette har som regel fungert utmerket tidligere (se anmeldelser her og her), men også her blir særegenheter ved akkurat denne operaen til hinder: I tråd med den realistiske vendingen til verismo-tradisjonen som Puccini var sentral i, er det mye informasjon i hver sangstrofe. Dette hindret ham ikke i å smøre tykt på i orkesteret samtidig som sangerne synger teksttunge partier. Tidligere tiders opera veksler gjerne mellom resitativ med enkelt akkompagnement der historien fortelles, og tykkere orkestrering i ariene, der følelser utmales gjennom repetisjon av sentrale ord og setninger. Kort sagt – jeg hører knapt et ord av teksten. Om Maija Skilles norske oversettelse (så vidt jeg kan google meg til gjort i forbindelse med en oppsetning annet steds i 2016) er god eller ikke, er derfor ikke så lett å bedømme. Det er også begrenset hvor lett det er å leve seg inn i handlingen når jeg ikke kan følge dialogen ord for ord, selv om jeg kjenner historien godt fra før.
Årsaken er nok en vekselvirkning av mange ting. Orkesteret kunne selvsagt spilt lavere, sangernes diksjon kunne vært bedre, kanskje hadde det vært noe å hente på en annen plassering av solistene i de mest krevende partiene. Det er like fullt ikke til å komme utenom at det norske språket med alle dets konsonanter, sammentrekninger og sitt store innslag av aspirasjon egner seg dårligere enn vokalrik italiensk til å trenge gjennom orkesterlydmuren. Mangelen på tekstmaskin blir således enda en sten på vektskålen i repertoarvalgets disfavør. Ringsakeroperaen skal likevel ha honnør for å sikte høyt og komme ganske langt.