S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 24. oktober 2018

Reisen til nattens ende

Samuel Brzeski. Foto: Corina Sanchez


Publisert
24. oktober 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Chris Erichsen
Kritikk Dans Teater

Black Box teater

19 oktober

Waiting for the sun

Lasse Marhaug: The first eight + Death of the noise artist

Mette Edvardsen, Jonathan Burrows, Matteo Fargion, Francesca Fargion: Music For Lectures – Every word was once an animal

Anne Juren: Fantasmical Anatomy

Northern Drone Works: Transmission VI

Samuel Brzeski: Miserable I hope you do too

Anders Paulin: Soon after, or just before Rouzbeh Rashidi: Phantom Islands


Del artikkelen
https://scenekunst.no/sak/reisen-til-nattens-ende/
Facebook

Gulvet i lille sal på Black Box teater er overstrødd med puter og pledd. Klokka er kanskje to på natta, men det spiller ingen rolle lenger. Vi er kanskje fem-ti stykker i rommet akkurat da. Noen snorker lett. Det kan være meg, men heller ikke det spiller noen rolle. Jeg er liksom ikke meg.

På en krakk midt i rommet sitter en mann. Han resiterer et dikt. Det begynner slik: «A face becomes more beautiful/ as it says it doesn´t want to be with you/ the cemetery has trees like the memory of fires». Da er han allerede ferdig med en fjerdedel av diktet Miserable I hope you do too av Sam Riviere. Når han har kommet til slutten begynner han forfra, denne gangen med en ørliten forandring. Endringen kan være rytmisk, eller i selve teksten, det har jeg ingen bevissthet om, men den er der og sørger for at en liten del av meg alltid er med. Han, den engelske, bergensbosatte kunstneren Samuel Brzeski, har sittet der siden midnatt og skal holde på i minst to timer til. Stemmen hans viser ingen tegn til slitasje. Den flyter uanstrengt fra kilden et sted dypt nede. Hadde det ikke vært for vissheten om at det foregår andre ting parallelt på huset kunne jeg uten problemer bare blitt der. Vi befinner oss i den absolutt travleste perioden på høsten. Det foregår ting overalt, hele tida, og akkurat når jeg trenger det som mest glemmer jeg å meditere. For noen år siden ga en som står meg nær meg et kurs i zen-meditasjon i julegave. Hun syntes jeg trengte det og det hadde hun rett i. Men så kommer oktober, adrenalinet begynner å pumpe allerede før jeg våkner og jeg er i gang før jeg har stått opp. Så en dag i mørketida, da jeg tilfeldigvis er meg bevisst hva jeg ser i speilet på badet, skjønner jeg plutselig, igjen, hvorfor pusherne alltid fatter en spesiell interesse for meg på denne tida av året.

Fra sju til sju Det er andre året på rad Black Box teater arrangerer det nattlige tolvtimerseventet Waiting for the sun. Fra sju til sju fylles rommene i teatret med forestillinger, lydinstallasjoner, musikk, samtaler og andre mer eller mindre definerbare hendelser. Etter Vegard Vinge og Ida Müllers gjennombrudd i 2009 med sin legendariske 10-20 timers versjon av Ibsens Vildanden, er natta gjennom-forestillinger blitt stadig mer utbredt. Som med alle trender er ikke begrunnelsen og forankringen i en kunstnerisk nødvendighet alltid like åpenbar. Kanskje særlig ikke for folk som har passert femti, eller som har spedbarn, eller en syk mor, eller er stressa. Jeg hører i hvert fall stadig flere beklage seg over en praksis som de føler seg tvunget inn i, ja nærmest som ofre for. Da Det Norske Teatret i 2016 satte opp den åtte timer lange Natt i verda, om Andre verdenskrig, passet teatret klokt nok på å gi publikum muligheten til å velge når på døgnet de ville se forestillingen. På Otta kulturhus tidligere i høst, under Marie Nikazm Bakken og Fredrik Floens oppsetning av Fru Inger til Østeraat, var det etablert en egen soveavdeling med madrasser, pledd og puter som man til enhver tid kunne søke tilflukt i.

Men her er det på sin plass å minne om at fenomenet ikke er av ny dato. I 1985 satte Peter Brook opp hindu-eposet Mahabharata i en ni timer lang forestilling som turnerte i årevis over store deler av verden. Wagners Nibelungen-ringen, opprinnelig skalert for fire kvelder på rad, er visstnok ofte blitt framført i en lang jafs. Og mye tyder på at de dionysiske, teatrale opprinnelsesritualene kunne pågå i flere døgn av gangen.

Ingenting å klage på, med andre ord. Så mens vi venter på det oslobaserte kunstnerfellesskapet Vandaler forenings årlige Winter solstice om to måneder, stiger vi fortrøstningsfullt inn i Black Box teaters myke mørke.

No go-zone Foajeen her har riktignok tidligere vært en periodevis no go-zone for meg. Et sånt se og bli sett-sted fullt av flakkende blikk og et ikke-forstyrr-meg-jeg-snakker-om-noe-viktig kroppsspråk. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at denne følelsen også har noe med meg å gjøre. Samtidig har jeg øyne og ører nok til å vite at jeg ikke var aleine om den. Dette skjedde det imidlertid noe med etter at Anne-Cécile Sibué-Birkeland tiltrådte som teatersjef. Hun allierte seg med arkitektkollektivet Kollaboratoriet som har bidratt til å løse opp i de strenge strukturene og lysforholdene. Rommet er blitt mykere, vennligere, mer fleksibelt og dynamisk. Det første som slår meg når jeg ankommer er at her vil jeg gjerne være. Og det er jo ingen dårlig start. Her er myke, brede sofaer man kan synke ned i, harmoniske toner fra DJ-boksen og folka bak billettbordet og bardisken ser deg inn i øynene og vil deg bare godt.

På bakgrunn av programtekstens vektlegging av «rom der tiden oppheves» og «tilbaketrekking av fremtredende bilder» undret det meg umiddelbart at hele programmet skulle sparkes i gang av støykunstneren Lasse Marhaug. Men jeg skjønner raskt poenget: Det gir et skarpt, klart kick off for en reise gjennom natta som ender opp i den andre enden av skalaen. Inne på Store scene får vi beskjed om å ta hver vår krakk og sette oss hvor vi vil, noe som ender opp i en disiplinert og pent dandert sirkel rundt komponisten, som sitter ved et bord midt i rommet. Allerede synet av det som står på bordet inngir tillit. De beste trommeslagerne jeg vet om har en stortromme, en skarp, en hihat og kanskje et symbal i settet sitt. Mer trengs ikke. Vel vitende om at størsteparten av jobben allerede er gjort merker jeg meg likevel at Marhaug nøyer seg med en Mac, et lydkort og et lite miksebord. Hos flere støykunstnere kan det være vanskelig å skille støy fra støy. Alt sklir over i hverandre og ender til slutt opp i en grøt jeg ikke kan komme meg raskt nok ut av. Men Marhaug er en genuin komponist og musiker. Lydkildene hans er selvfølgelig ofte bearbeidet til det ugjenkjennelige. Det jeg i første omgang trodde var fuglelyder viser seg å komme fra en gitar eller et annet akustisk instrument. Mange av lydene loopes i kombinasjon med hverandre og gir rytmisk framdrift. Klare tonale partier kontrasterer det mer abstrakte, støybaserte. Det er musikalsk til fingerspissene, som Marhaug for øvrig forsiktig stadig lar kjærtegne knottene på miksebordet.

Lotusstilling På gulvet på Lille scene sitter koreograf og performancekunstner Mette Edvardsen i lotusstilling med en mikrofon i hånda. Hun er kledd i 1960-talls«uniformen» jeans og svart, langermet polo med høy hal. Hun reflekterer poetisk over gjentakelsen og blir sånn sett en slags ideolog for Waiting for the sun. Repetisjonen er, på ulike måter, en gjennomgangsmelodi i mye av det som finner sted denne natta. Enten det dreier seg om Lasse Marhaugs loops, den franske koreografen Anne Jurens meditative, publikumsinvolverende metode eller lydkunstner Snorre Sjønøst Henriksens nostalgiske gjenoppliving av den gode, gammeldagse 1970-talls synthlyden. Verdt å legge merke til her var at en tallrik delegasjon fra Grenlandsområdet hadde møtt opp for å støtte bysbarnet Sjønøst Henriksen. I samfulle to timer fylte han og makker Lydia Ramras, under navnet Northern Drone Works, foajeen med sitt smått romantiske, til tider betagende og etter hvert litt anmassende vintage-synthkonsept, stående i silhuett med ryggen mot publikum og fronten mot Signe Tørå Karlsruds storslåtte videobilder av natur, og menneskets kamp med den. Assosiasjonene flyr tilbake til siste halvdel av 1970-tallet og David Bowies i stor grad synthbaserte LP-trilogi som ble til i den samme byen hvor Snorre Sjønøst Henriksen nå bor, Berlin. Med i repetisjonsregnskapet hører også tidligere nevnte Samuel Brzeskis fire timer lange poetiske maraton og, det siste jeg fikk med meg før jeg bega meg ut i natta og hjem under dyna: Den svenske regissøren Anders Paulins minnebaserte reise «inn i rytmen mellom alt som er og alt som ikke er». Da jeg forlot teaterbygningen på Dælenenga hadde Paulin for lenge siden satt i gang et apparatur som snurret langsomt rundt sin egen akse mens det dro noen snorer med påførte lodd etter seg og gjennom hauger av jord, som derigjennom langsomt dannet et visuelt mønster på gråpapiret som lå på bakken.

Ensomhet og fellesskap Når jeg tenker tilbake på denne nattlige reisen og dens (vid)underlige, litt udefinerte kombinasjon av ensomhet og fellesskap er det først og fremst to ting jeg ser: Meg selv liggende på gulvet i Lille sal i en tilstand mellom søvn og skjerpet årvåkenhet. Her var det ikke nødvendig med noen separat hvileavdeling, den var integrert i hele den kunstneriske grunnstrukturen. Den andre jeg ser er Mette Edvardsen. Omringet av og akkompagnert med rytmiske repetisjoner av et strålende, lite band satt hun liksom på siden av det hele og observerte og kommenterte. Hun vred og vendte på begrepet repetisjon og minte oss på at det på svensk og fransk også betyr øving, trakk linjer tilbake i historien til folk som Tarkovskij, Dylan og The Beatles. Og overrasket stort med en finale hvor hun dro en rivende, intens solo, på munnspill.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no