Raseri som drivkraft

Debatten har rast omkring kroppsideal i Norge i det siste, og som Cathrine Sandnes nylig skrev i en kommentar: ”Det var i det året vi feiret hundreårsdagen for kvinners stemmerett, og kvinner benyttet anledningen til å snakke om magen sin og annet tull.”[i]

Da kan det være betimelig med en bok som Tiina Rosenbergs Ilska, hopp och solidaritet for å heve blikket (bokstavelig talt) fra egen og andres navler, til et mer strukturelt nivå.

Tiina Rosenberg er rektor for Konstuniversitetet i Helsingfors – samt del av Svenska Teatrets styre. Tidligere har hun vært professor i genusvitenskap og teatervitenskap ved universitetet i Stockholm. Nå er det omtrent ett år siden Rosenberg ga ut Ilska, hopp och solidaritet – men vi nordmenn ligger liksom alltid et stykke bak svenskene, så det får stå sin prøve i tradisjonens tegn at også denne anmeldelsen er lovlig sen. Ved gjennomlesing av bokas åpningssetning slår det meg at tingenes tilstand ett år etter utgivelse stort sett er den samme:

Att tala om hopp, framtid och kritisk utopism är inte enkelt i en tid som länge präglats av ett samhällsklimat och kulturteorier med tonvikt på negativitet, dystopier och depression.[ii]

Og lett er det absolutt ikke. I løpet av 300 sider (delt inn i ni deler) tar Rosenberg oss med på et raid gjennom feminismen og kunsten, sett både hver for seg og sammen: fra en innledende diskusjon av militant optimisme (som kort fortalt i dette tilfellet går ut på å orke å kjempe mot alle odds, og ikke gi opp[iii]) og en feministisk vending, via ’ilska och humor som feministiska strategier’ og ’nationella självbilder’, til vi ender opp i ’hopp & solidaritet’. Kapitteloverskriftene har en dramaturgisk funksjon, med den militante optimismen som anslag – og håpet og solidariteten som ankomsthavn.

Utopien bryter depresjonen Rosenberg tar altså utgangspunkt i en tid preget av ’negativitet, dystopier og depresjon’, og hun tidfester krisens startpunkt til 11.september 2001. Her lener hun seg til dels på kulturforskeren Mark Fisher og hans bok Capitalist Realism (2009). Fisher mener at senkapitalismen er kjennetegnet av depresjon, og i sin bok ser han på kapitalismens innvirkning på arbeidslivet og kulturen. Rosenberg kobler dette til en samfunnsmessig tendens til narsissisme, noe hun samlet anser som grunnen til at en solidarisk tankegang er på retrett.

Rosenbergs politiske prosjekt handler om at troen på en annen virkelighet kan bryte depresjonen – og dette omtales som utopi. I likhet med den marxistiske teoretikeren Ernst Bloch tror hun ikke på å endre de sosiale institusjonene, men menneskers holdninger. Som Ronald Aronson skriver om Bloch i artikkelen Hope after hope? (1999):

”For Bloch all hope anticipates a better world in the future, and in the modern world every act of hoping aims to create that world, based on real present tendencies.”[iv]

Rosenberg skriver om ’kritisk utopisme’ og utopi mer generelt og refererer blant annet til den amerikanske teaterviteren Jill Dolans bok Utopia in Performance (2005). Kjønnsteorien spiller en viktig rolle i begges teoretiske blikk på scenekunsten, og både hos Dolan og Rosenberg innebærer den utopiske strategien en optimistisk tilnærming. Dette bygger på Blochs teorier om "konstens utopiska funktion för hopp och förväntan, ett något som inte inträffat än", hvor utopi er en temporal prosess som utgår fra Blochs tanke om ”konsten som en utopisk arena där alternativa världar skapas och där alternativa erfarenheter kan kommuniceras.”[v]

Feministisk vending Troen på at ”en annan värld är möjlig”[vi] gjennomsyrer Rosenbergs bok. Samtidig som hun knytter krisen til 2001, ser hun også en feministisk vending både innenfor kunsten og samfunnet (primært i Sverige) utover 2000-tallet. Hun nevner den statlige utredningen Plats på scen (2004 – 06) og prosjektet Att gestalta kön (2006 – 09) – samt prosjekter på Riksteatern og Stockholms stadsteater som har tatt for seg eldre dramatikk skrevet av kvinner og har vist "att det sena 1800-talet har långt fler intressanta dramatiker att erbjuda än August Strindberg och Henrik Ibsen.”[vii]

Tilgjengelig, men generell Boka presenterer oss for et stort omfang av prosjekter, og teksten er holdt i en nesten ’pratete’ tone som gjør materialet tilgjengelig for et større publikum enn teater- og kjønnsteoriinteresserte. Dette gjør den litt generell og overfladisk, og tidvis savner jeg en nærmere presentasjon og analyse av prosjektene som presenteres. Rosenberg gjør rede for sin kunstforståelse og definisjon av begreper, og boka fungerer som en introduksjon til sentrale teatervitenskaplige teoretikere så vel som sentrale kjønnsforskere – i tillegg til at den inneholder en kort oppsummering av feminismens historie.

Et tilbakevendende motiv hos Rosenberg er det ’heteronormative’. For å sitere professor Gayatri C. Spivak: ”It’s not about making babies, you know.”[viii] Underforstått: når man snakker om det heteronormative, er det ikke nødvendigvis en kritikk av heteroseksualitet som ligger til grunn, men snarere en kritikk av en strukturell forventning i et samfunn hvor heterofile forhold utgjør en norm.

Kriterier for feministisk kunst Med utgangspunkt i filosofen Elizabeth Grosz ramser Rosenberg opp et utvalg kriterier som må være til stede for at noe skal kunne kalles feministisk kunst:

För det första ska en text, alternativt ett konstverk, ifrågasätta sina egna patriarkala förutsättningar. För det andra ska det finnas någon form av feministiskt ställningstagande oberoende av hur det tar sig uttryck stilistiskt. För det tredje behöver upphovspersonen inte vara en uttalad feminist. För det fjärde ska feministiska verk öppna upp nya och okända diskursiva rum.[ix]

Feministisk kunst er i dette henseende altså kunst som stiller spørsmål ved egne patriarkalske forutsetninger, som tar stilling feministisk og som åpner nye og ukjente diskursive rom. Og dette er uavhengig av hvorvidt kunstneren er uttalt feminist eller ei. Definisjonsmakten ligger med andre ord ikke hos kunstneren, men hos betrakteren. Dette fristiller også Rosenberg, og gjør henne i stand til å trekke noen linjer mellom prosjekter som ikke selv anser seg som feministiske – for å få fram sine poeng.

Fra antagonisme til agonisme Boka tar for seg et vell av teoretikere, men da primært i form av presentasjoner, for eksempel av Luce Irigaray:

Irigaray har påpekat att det kulturellt sett inte är lika tillåtet att inverstera i blicken för kvinnor som för män. Ögat objektiverar och kuvar i högre grad än andra sinnen. Blicken upprättar avstånd och bibehåller avstånd. I den västerländska kulturen har synens företräde framför lukten, smaken, känseln och hörseln lett till en utarmning av kroppsliga relationer. Kroppen förlorar sin materialitet så fort blicken dominerar.[x]

Eller Chantal Mouffe, og hennes forslag om å forflytte seg fra antagonismen til agonismen – da ikke alle problem må løses: ”Centralt för denna tankegång är att det politiska är en sfär för konflikter som inte alltid kan lösas med enbart rationella och instrumentella argument.”[xi]

Dette kan også sies å beskrive i hvert fall deler av Rosenbergs strategi. I tråd med Jill Dolan kunne man kanskje kalt Rosenbergs bok en tekstlig versjon av utopien som handler om å gjøre scenerommet om til en (kunstnerisk) diskusjonsarena igjen. Kanskje er troen på at en annen verden er mulig, viktigere enn forslag til hvordan dette kan gjøres. Håpet i seg selv fremstår da som redningen.

Sverige banker Norge (igjen) I møte med Rosenbergs gjennomgang av feministiske initiativ på og utenfor scenen, får man som nordmann en snikende følelse av å være litt bakpå – en som dilter etter storesøster Sverige. Norge er ved ytterst få anledninger nevnt i Rosenbergs tekst. En av dem er en kort omtale av Anders Behring Breivik og 22.juli – og da som avslutning på et kapittel som tar for seg rasisme (inkludert Hassen Khemiri og hans tekst om 47 grunner til å gråte etter å ha sett filmen Play): ”Nu hade vi alla anledning att gråta.”[xii]

Presentasjonen av feministiske kunstprosjekter i Sverige er til gjengjeld svært omfattende, og dette er interessant lesning. Rosenberg gjennomgår ulike prosjekt som tar utgangspunkt i Valerie Solanas og Sara Stridsbergs tekster, samt Lo Kauppis monolog Bergsprängardottern som exploderade. Til sammen blir de et kombinert eksempel på bruken av det selvbiografiske og av ’ilskan’ eller raseriet som drivkraft i kunsten.

Høydepunkter Rosenberg har tidligere skrevet om kroppslig (re)presentasjon, blant annet i boka Byxbegär, og hennes mange beskrivelser av kunstprosjekter er blant de beste delene i Ilska, hopp och solidaritet. I omtalen av kunstprosjekter inkluderer Rosenberg også eksempler fra andre europeiske land og USA, med et perspektiv som primært er rettet mot det vestlige samfunnet.

Mye i Rosenbergs bok er inspirerende og til og med underholdende lesning. Deriblant hennes gjengivelse av noen av punktene på forfatteren Nina Björks liste over scener hun aldri mer vil se igjen på film, etter å ha sett filmen Black Swan, med Natalie Portman i hovedrollen:[xiii]:

8. slutligen, kvinnor som får psykiska sammanbrott iklädda trosor och linne på vitklinkade badrumsgolv och slår sina huvuden blodiga mot toalettstolen, och som, när de räddas av lugn man, bara vill en sak: sex.[xiv]

Eller: litteraturkritikeren Lina Kalmtegs kommentar etter å ha sett Jeppe på Berget på Stockholms stadsteater: ”Nästa gång jag ser en så omotiverad våldtäktscen ska jag resa mig ljudligt och störa alla jag passerar på vägen ut.”[xv]

Å endre verden Teaterregissør og dramatiker Suzanne Ostens teater Unga Klara (opprettet i 1975) er i Norge primært kjent som et barneteaterprosjekt. Rosenberg trekker i tillegg fram Osten som feministisk kunstner:

"Teatervetaren Birgitta Johansson menar att Garpe [dramatiker Margareta Garpe, journ.anm.] och Osten inte såg scenkonsten som bara ett redskap för att skildra världen utan uppfattade scenen som den plats där kampen stod om hur världen skulle förändras."[xvi]

Og det er her vi er ved kjernen i Rosenbergs bok: verden kan endres, og scenekunsten kan være et sted hvor denne endringen finner sted. Men hvordan?

Hever blikket For å returnere til utgangspunktet og den norske debatten omkring kroppsidealer, er Rosenbergs bok en fin innføring i en mer strukturell feministisk tenkning:

"Den explicita kvinnokroppen är i Schneiders [teaterviter Rebecca Schneider, journ.anm.] analys en pendelrörelse mellan subjekt och objekt, en tvåvägsdynamik där den ena körriktningen heter fantasi och den andra verkligheten. Poängen är att dessa spelas ut samtidigt. Vad ”material girls” som Madonna och numera Lady Gaga gjort tydligt är att det begär, som av tidligare feministisk forskning identifierats som ”manligt”, är en del av den kapitalistiska varucirkulation som hela samhället vilar på. Begär produceras och köps som övriga handelsvaror. Begär är med andra ord inget mystiskt naturfenomen, utan en vara formgiven, paketerad, marknadsförd och såld som vilken annan produkt som helst. Produkten könas på väg från producenten till konsumenten: begäret maskuliniseras, medan det begärda feminiseras".[xvii]

Om Hopp, ilska och solidaritets utfordring er at den gaper over litt for mye til at den kommer med konkrete løsninger, så er det samtidig også dette mangfoldet som gjør at boka fortsatt kan være aktuell.

Og da er vi igjen i Rosenbergs ankomsthavn: nemlig veien til solidaritet gjennom håpet.

Avmakt i håpet? I en artikkel i nettidsskriftet Harvest.as skrev filosof Arne Johan Vetlesen tidligere i høst en tekst som handlet om den kommende klimakrisen. Med utgangspunkt i Cormac McCarthys bok The Road (2006) skrev han om menneskenes manglende evne til å ta ansvar for den situasjonen vi har satt oss selv og hele kloden i, men også om håp som en strategi som kan ”vise seg å utsette nødvendig handling.”:

(…) ”Håp kan vise seg som avsporing og avmakt. Som tålmodighet overfor det man absolutt ikke burde tåle, det som legges øde mens man håper på dets redning. Hvis ikke håp, hva da? Jo, to kraftkilder som henger nær sammen med hverandre: kjærlighet og raseri.”[xviii]

Selv om Rosenberg må kunne sies å ha høyere forhåpninger til håpet som strategi enn det Vetlesen har, så er Vetlesens kraftkilder kjærlighet og raseri også en del av Rosenbergs prosjekt. Nå er det primært raseriet, eller ’ilskan’, som er uttalt – men troen på kjærligheten ligger implisitt i ønsket om et mer solidarisk samfunn. I likhet med Vetlesen ser også Rosenberg tegn til avmakt og politisk maktesløshet hos sine medborgere, noe hun også ser som en ideologisk omveltning fra demokratisk sosialisme til en nyliberal retning, som hun mener har ført det svenske samfunnet inn i en ’post-sosialdemokratisk tilstand’.[xix]

Det andre vs. det eksisterende Rosenberg identifiserer sitt prosjekt som ’multisolidarisk’: ”Människor kan bara vara fria tillsammans, inte var för sig.”[xx] Slik jeg forstår Rosenberg, så snakker hun om ’håp’ som noe grunnleggende menneskelig (jmf. Bloch) – men uten at dette verken skal forstås som et sosialistisk eller privatisert håp. Og hvis jeg leser Rosenberg og Vetlesen rett, så handler det for Rosenberg om muligheten til å forestille seg en helt annen verden – ikke bare en forbedret utgave av den vi lever i – og at det er dette utopien handler om, mens det for Vetlesen snarere handler om å endre kurs på en eksisterende samfunnsorden.

I Aronsons tidligere nevnte artikkel Hope after hope? finner vi en forening av disse strategiene:

But a twenty-first century hope, one containing a vision of human possibility that might inspire people to struggle for a better world, will be meaningless without squarely acknowledging in its central themes the catastrophes of the twentieth century. It will have to be hope after hope. Accordingly it will take all models, all “isms,” with a grain of salt. If it must be faith, it will not pretend to be science; if it places bets on certain historical trends, it will not delude itself into believing that it has discerned the trend; if it is only a few partial projects it will not claim to be the answer to all of humanity’s needs. After the failed and betrayed hopes of the twentieth century, its subjects will be especially militant against any possibility of justifying crimes in its name. It will draw a heavy line between prophesying as a subjective need and any objective claims made by its prophecies. It will shape itself as not asserting objective truth, not announcing the actual historical becoming of a specific form of society. A hope knowing that it is hope rather than historical fact, is a hope without illusions.[xxi]

Ilska, hopp och solidaritet viser at parallelt med det utopiske kan man omsette håp til handling. Rosenbergs referanser til feministisk kunst viser hvordan både kunsten og samfunnet stadig er i endring. Men selv om boka bygger på det utopiske og på den militante optimismen – så fungerer Ilska, hopp och solidaritet kanskje best som en innføringsbok i feministisk historie fra et scenekunstfaglig ståsted.

[i] Sandnes, Cathrine: Alt for damene, kommentar i Dagbladet 06.12.2013: http://m.db.no/2013/12/06/kultur/meninger/ideer/lordagskommentaren/cathrine_sandnes/30710150/?www=1

[ii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.7

[iii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.9

[iv] Aronson, Ronald: ”Hope after hope?”, fra Social Research, vol66 no.2, The New Schoole Article Stable, 1999: http://www.is.wayne.edu/raronson/Articles/HopeAfter.htm

[v] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.8-9

[vi] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.9

[vii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.11

[viii] Spiva, Gayatri C. (professor ved Columbia University): sitat fra en gjesteforelesning Spivak holdt på Haus der Kulturen des Welt, Berlin 12.juli 2013, som del av konferansen Episteme in Bewegung.

[ix] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.37

[x] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.141

[xi]Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.44

[xii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.242

[xiii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.154-5

[xiv] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.155

[xv] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.155

[xvi] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.61

[xvii] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.147-8

[xviii] Vetlesen, Arne Johan: Viktigere enn håp, publisert på Harvest.as 18.10.2013: http://harvest.as/artikkel/viktigere-enn-hap

[xix] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.286-7

[xx] Rosenberg, Tiina: Ilska, hopp och solidaritet, Bokförlaget Atlas, Stockholm, 2012, s.293

[xxi] Aronson, Ronald: ”Hope after hope?”, fra Sosical Research, vol66 no.2, The New Schoole Article Stable, 1999: http://www.is.wayne.edu/raronson/Articles/HopeAfter.htm