Protestbevegelse uten retning?

Den uformelle visningsarenaen Spleis har aldri vært bedre besøkt. Spleis blir arrangert i samarbeid mellom Danseinformasjonen og Norske Dansekunstneres kursgruppe ved Brynjar Åbel Bandlien.

Uferdig Bandlien mente at Vis manifest med den mystiske tittelen DHPDH egnet seg til opplesing på Spleis fordi dokumentet måtte regnes som uferdig og underveis. spleis inviterer kunstnere til å bidra med work-in-progress- prosjekter eller til å fortelle om kommende arbeid, mens publikum til gjengjeld disker opp.

På dette sjette Spleis hadde mange tatt med vin og øl som de fleste fort forsynte seg av. Flere trengte kanskje å roe seg ned før det som var lansert som et ”visjonært og revolusjonært super spleis” ble sluppet løs. Sittende i en diger sirkel ble manifestet sendt rundt motsols, muligens et utrykk for generell opposisjon. Vi som ville leste høyt.

Utopisk Teksten var formet i utallige punkter som startet med ”je til”. Opplest kunne det høres ut som et slags amerikansk ”yeah!”. Rykter tilsier at det sto skrevet ”je”, et dialektalsk ”jeg”. ”Je til” var altså et ordspill med ja og jeg i språklig forening. Denne feiring av jeg´et var skrevet av et ukjent antall individer som hevder å stå samlet i et kollektivt Vi.

Innledningsvis ble det informert om at innholdet måtte regnes som Vis innerste drømmer. Og våte og hårete var de. Av hemningsløse forslag var 1% av oljefondet til dansekunst sannsynligvis det som satte rekord i drømmerier. Vi strødde om seg med fyndord som subjekt, objekt, kompleks og kontekst. Om ikke før, så er det nå etter Superspleis definitivt gått inflasjon i flosklene.

Vi og miljøet Vi vil ikke være et Vi, men innrømmer at Vi er det. Under opplesingen begynte det å vise seg at Vi ikke innbefatter alle. Vi som ikke har lange nok armer til å lese uten briller, måtte enten avstå fra gi stemme til manifestet eller stotre seg gjennom teksten. Vi som leste uten å nøle var ikke over 40. Generasjonskløften åpnet seg.

Vi var heller ikke de tre institusjonsansatte på Dansens Hus som heller ikke leste. Kunstnerisk leder Un-Magritt Nordseth ville gjerne vite hvorfor Vi hadde skrevet et manifest. Hvorfor kunne Vi ikke bare snakke? Vi hadde fått spørsmålet før under et av tre møter som fant sted på Dansens Hus forut for Superspleis, men hva skulle Vi svare?

Hvem er Vi?

Vi består av diverse kunstnerkonstellasjoner som på langt nær er enig i alt. Når Vi sier noe, er det nesten for sikkert å regne at Vi vil motsi seg selv. Vi har med hensikt ingen utvalgt talsperson, men framstår som et mangehodet troll.

Vi øver seg antakelig på å stå sammen i uenighet, muligens som en reaksjon på et konfliktsky dansemiljø som tildels tåler kritikk dårlig. Likevel avdekker manifestet at Vi står samlet i ønsket om et sted å være med dansen sin. Vi ønsker å dele godene.

Samlende sted Dansens Hus gikk tidligere i høst ut med en åpen invitasjon til dialog om hvordan studioscenen på huset kan åpnes for det de kaller underskogsprosjekter. Invitasjonen gikk til de mindre etablerte og forholdsvis nyutdannete dansekunstnerne som DH kjente til.

Vips samlet det seg et Vi som møtte opp med et ferskt manifest kalt Dansen Hus På Dansens Hus, DHPDH. I følge Dansens Hus var det deres initiativ som forårsaket det de kaller en "virvelstorm". Det kan diskuteres om DH fortjener æren eller var katalysator for det som Vi under Superspleis foreslo å kalle Bevegelsen.

Retningsløs Vi kan oppfattes som en protestbevegelse uten retning utover opposisjonen mot det bestående. I en tid da myndigheter krever entydighet og klare mål, kan det være et poeng å insistere på inkonsistens og polyfoni. Men ved å dyrke selvmotsigelse og ambivalens kan Vi fort framstå som sprikende og skrikende, som en punk.

Et manifest er per definifsjon en håndgripelig, åpenbar, klar og tydelig programerklæring. Vi unnlater å publisere teksten til manifestet i en tid da diskursutviklingen i dans trenger sporbarhet. Vi lar hvem som helst lese opp teksten sin og brenner utskriften etterpå som for å sikre at alle spor er slettet.

DHPDH kan ikke kalles et manifest, innholdet overlates uten videre til det svikefulle minnet.

Enig om uenighet Da siste leser hadde stavet seg gjennom ordet ”applaus”, klappet Vi heftig for seg. Deretter ble alle oppmøtte oppmuntret til å slutte seg til manifestet og skrive under på et ark som ble rullet ut midt i ringen. Vi ønsket at hele dansemiljøet skulle stille seg bak, uavhengig om miljøet var enig i innholdet eller ikke.

Det kan virke som at Vi ønsker å overflødiggjøre seg. Når dansemiljøet, hvem nå det er, skriver under på en tekst som i beste fall er en feiring av individet i kollektive, den enkeltes rett til å inkluderes uansett uenighet, så er det ikke lenger nødvendig å være et Vi.

Med mindre Bevegelsen har beveget seg siden aftenen på Scenehuset, har Vi ingen planer etter Superspleis. Bevegelser er som kjent forgjengelig, de oppstår og forsvinner nesten med det samme.

Om Vi er en døgnflue eller om Bevegelsen gir ringvirkninger gjenstår å se.