Platt skrekkfilmopera

Høstens første nyoppsetning ved Nasjonaloperaen er Verdis Rigoletto fra 1851, basert på Victor Hugos skuespill Le Roi s’amuse og med libretto av Francesco Maria Piave. Rigoletto er hertugen av Mantovas pukkelryggede hoffnarr, som ivrig oppmuntrer sitt herskap til dennes yndlingshobby: å bruke og kaste kvinner i store mengder, gjerne rett foran øynene på deres fortvilte ektemenn eller fedre, som ikke kan gjøre motstand mot overmakten. Men når hertugen ser seg ut Rigolettos datter Gilda som neste offer, en datter sistnevnte har forsøkt å holde skjult for alle verdens farer, herunder glupske hertuger, er det ikke morsomt lenger. Det blir ikke bedre av at Gilda faller for hertugen og er villig til å gå i døden for ham, selv om alt han gjør er å svike og bedra henne.

Steinrøysa neri bakken Ole Anders Tandberg står for både regi og scenografi, og hertugens palass er byttet ut med en ufremkommelig steinrøys i en død furuskog. Hertugen og hans hoff er en gjeng bistre typer med langt fett hår, svarte skinnbukser, skittenhvite singleter og ymse overdeler i flanell, ull og fleece, som poserer med flådd småvilt og store geværer. Det visuelle inntrykket er slående i all sin bekmørke dysterhet, og når banden headbanger i takt med musikken under ouverturen, virker det som vi er på vei inn i et lovende absurd univers av svartmetallreferanser og galgenhumor.

Men snart blir det vanskelig å forstå hva dette er for slags verden, hvem disse folka er og hva de driver med. De forsmådde ektemennene er propert antrukket i dress der de raver rundt i granskauen, og en av hertugens erobringer har cocktailkjole, steinrøysfiendtlige stiletthæler og vulgær pelskåpe. Giovanna, Gildas tjener, er for anledningen en park ranger eller sheriff-type, og når hertugen skal agere «fattig student» for å forføre Gilda, er han iført en (altfor liten) blazer med fraternity-emblem, typisk for studentforeninger ved amerikanske universiteter. Senere har han plutselig på seg en kavaleriuniform fra operaens egen tid, helt i tråd med librettoens anvisninger for akkurat den scenen, mens den prostituerte han besøker er kledt i nåtidig lårkort tubekjole i sølv og matchende skyhøye platåsko.

Kanskje er det meningen å skape en slags forvirrende skrekkfilmstemning der alt er marerittaktig kaotisk, men det er i tilfelle ikke gjort tydelig nok eller tatt langt nok. Settingen virker løsrevet fra handlingen og lykkes verken med å virkelig utfordre eller understøtte den. Scenografien utvikler seg heller ikke gjennom tre akter; alle scenene foregår i det samme skogholtet. Den antydede humoren i introen følges i liten grad opp, og hele iscenesettelsen blir mest av alt en visuell gimmick.

Særlig skuffende er det at en oppsetning som tilsynelatende setter seg fore å røske fortellingen ut av komfortsonen ikke rører ved dens mest problematiske aspekt, nemlig karakteren Gilda. Hun er nærmest bare en rekvisitt, en kilde til Rigolettos glede og sorg, ære og skam. Hennes egen agenda kommer i annen rekke. Her gjøres det ikke noe forsøk på å undersøke hvem hun er og hva som får henne til ofre livet for en slask som ikke bryr seg om henne. Isteden er hun «pappas lille jente» i rosa tyllskjørt og med milelang blond flette nedover ryggen.

Yngve Søberg (og noen til) redder dagen Noen musikalske høydepunkter er det likevel å glede seg over. I motsetning til den sprikende regien virker dirigent Keri-Lynn Wilsons musikalske tolkning gjennomtenkt og enhetlig, og Operaorkesteret spiller strålende uttrykksfullt under hennes ledelse. Det er en voldsom kraft i mannskoret, som også gestalter de langhårede «metallhuene» med upåklagelig overbevisning.

I tillegg er Astrid Nordstad i rollen som Maddalena en åpenbaring. Stemmen hennes har alt – kjerne, varme, egenart og bærekraft. Tenor Mario Chang (Hertugen) har en imponerende kompakt, metallisk stemme som smeller i veggene. Kanskje litt for kompakt iblant, men mektig låter det i alle fall. Lina Johnson som Gilda forserer Verdis voldsomme koloraturer uanstrengt og florlett, men er samtidig litt spak i det øvre registeret.

Det aller beste med denne forestillingen er likevel Yngve Søberg i tittelrollen. I tillegg til å være en del av Operaens faste solistensemble har hans internasjonale karriere skutt fart de siste årene, og da spesielt med Rigoletto. Det var derfor stor forventning knyttet til at han endelig skulle gjøre denne rollen på hjemmebane. Og Søberg skuffer ikke. Etter en litt tilbakeholden start folder hans ruvende, runde stemme seg ut, og den mørke klangen fyller salen i scene etter scene. Det han gjør alene på scenen er det beste med hele forestillingen, og han er like overbevisende enten han raser mot hoffet, ber tynt for sin datter eller sverger hevn. En så sterk og gripende opptreden hadde fortjent en bedre innpakning.