Pestklubb

Jeg kommer inn på den store scenen på Dansens hus med et håp om å kapre en god plass, men jeg forstår raskt at hele scenen er gjort om til et dansegulv. Jeg har så vidt rukket å lese programteksten i forkant, og derfor er jeg litt uforberedt på dette, men stiller meg i et hjørne langt bak på scenen hvor jeg kan se publikum som gradvis strømmer inn og Mette Ingvartsen som danser i en svart shorts, svart topp og svarte sko. Jeg blir stående å se på den store ansamlingen som posisjonerer seg, enten glir de inn i den dansende mengden og hengir seg til den sosiale koreografien, eller så gjør det som meg, står litt i utkanten og betrakter den.

Sosial koreografi The Dancing Public er en solo av den danske koreografen Mette Ingvartsen. Hun har tidligere vist arbeid både på Black Box teater og Dansens hus. For noen år siden besøkte Ingvartsen Oslo Internasjonale Teaterfestival med soloen 69 positions som tok for seg ideen om den seksuelle utopien fra 1960-tallet. Da ledet hun publikum gjennom rom med bøker, filmer, tekster og bilder som viste overskudd, nakenhet og levendegjort rituell nytelse gjennom bevegelse og tale. Ingvartsen har i sine tidligere arbeider undersøkt visuell kunst, teori og språk, og hun skaper ofte rom hvor kroppen og det koreografiske møter sosiale og politiske spørsmål i samarbeid med blant andre dramaturg Bojana Cvejic.

I et intervju med Ingvartsen i Springback Magazine leser jeg at hun begynte å arbeide med soloen allerede i 2019 før pandemien. Da var hun blant annet interessert i spørsmål om hvordan man kan skape et danserom som kan være en delt offentlighet selv om det er i et teater. Hvordan kan man åpne opp muligheter for at publikum kan være med på dansen helt uforpliktende?

Den dansende starten avbrytes av at Ingvartsen begynner å lese en tekst om at vi alle skal danse, og det er ikke bare oss, tingene, naturen, ja, alt skal danse igjen. Publikum jubler med, og hun går rundt i rommet, tett på publikum som om hun hvisker ut linjen mellom hvem som er subjekt og objekt i forestillingen.

Ingvartsen hopper opp på et av platåene som er plassert i rommet og som får meg til å tenke på middelalderens torgscener hvor publikum stimler rundt for å få høre. Hun tar oss gjennom historien til koreomani, et fenomen som oppsto i samme periode og som var preget av en ukontrollerbar impuls til å danse og en sykelig kjærlighet til musikk. Fysisk kontakt med en rammet person var ikke en forutsetning for å pådra seg sykdommen, synet eller lyden av en som allerede var rammet kunne være tilstrekkelig. I sin epidemiske form ble et angrep generelt innledet av forutgående nervøse symptomer, og sykdommen ble ofte manifestert gjennom fysiske symptomer inkludert død. Mange påstander ble fremsatt om den faktiske årsaken til koreomanien inkludert demonisk besettelse, epilepsi, tarantellabitt og sosial motgang.

Ingvartsen er ikke den eneste koreografen som har interessert seg for dette de siste årene, blant annet har den Tysklandsbaserte koreografen Lea Martini i samarbeid med Anne-Mareike Heiss hatt et pågående prosjekt kalt Tanzplage siden 2014 hvor hun har undersøkt middelalderens dansepester som et utgangspunkt og en utløser for fantastiske historier og spekulasjoner.

Religiøse ritualer Det koreografiske materialet i Ingvartsens solo veksler mellom ukontrollerte rykninger og mer gjenkjennelige sekvenser fra klubbscenen eller samtidsdansen. Over dette ligger det tekst ligger som skaper et narrativ. Ingvartsen hopper fra den dystre middelalderen til det amerikanske 1930-tallet hvor lutfattige amerikanere stilte opp i dansemaratoner for å vinne penger eller få mat og tak over hodet. En dansemaraton kunne vare fra timer til flere uker, og konsekvensen var flere ganger dødsfall grunnet utmattelse, noe som etter hvert gjorde at fenomenet ebbet ut.

I scenerommet er det hengt lys på metallstenger, noe som gjør at det både kan ta formen til en klubb eller et, som allerede nevnt, torg. Jeg tenker på filmen Benedetta av Paul Verhoeven som er lagt til middelalderen og kretser rundt et nonnekloster hvor ulike pester herjer utenfor klosterets vegger og skaper sosial uro og redsel blant befolkningen. Det byen fryktet mest var at dødsengelen skulle komme på torvet kledd i svart. Når jeg ser Ingvartsen spytte ut teksten helt kledd i svart kan jeg ikke slutte å tenke på henne som dødsengelen, men det blir en friksjon mellom det tekstlige materialet og den sosiale koreografien som etterligner en klubbsituasjon. Hvor man i en klubb er fri innenfor visse grenser, kommuniserer the dacning public illusjonen om det. Du kan danse, men det finnes en koreograf i rommet, du kan bevege deg fritt, men det er steder du ikke skal stå eller sette fra deg ting.

Kanskje er det noe i Ingvartsens arbeid man kan referere til Julia Kristevas observasjon om at dans historisk sett alltid har vært knyttet til religiøse ritualer og blir sett på av ulike kulturer som en måte å oppnå transcendens på. Klubbgjengere omtaler også gjerne klubbene sine som kirker og anser det som en trygg havn hvor de kan få uttrykke seg fritt i uten frykt.

Ingenting rykker Jeg lurer på hvorfor jeg ikke lar meg rive med av soloen, ingenting i kroppen rykker eller lengter etter å ta en del av dansen. Ingvartsen er virkelig en eksepsjonell sta utøver som insisterer på alt hun gjør med en integritet det er umulig å ikke la seg imponere av. Hun klarer å aktivere rommet og få publikum med seg, men det er også noe i arbeidet som er lett, jeg savner en mer reell undersøkelse av materialet og referansene hun aktiverer.

Hvis du spør meg tar for mange samtidige koreografer i bruk klubb- og technokulturen uten å undersøke dens historie eller agens. Jeg tenker på Michele Rizzo, en annen koreograf som har arbeidet med klubbkultur som en katalysator for politiske bevegelser. Han mener at klubbkultur fremmer offentlig intimitet ved å oppmuntre til kollektivitet og at dansere på klubb uttrykker seg på et individuelt nivå samtidig som de blir en del av en mengde mennesker i bevegelse.

Ingvartsens solo kunne ha vist oss at visjonen om at transcendens er en forestilling om fellesskap på samme måte som protester, klubber og festivaler er av de formene hvor samlinger fortsatt tolereres som en trykkventil for et dagligliv under kapital, men i Ingvartsens arbeid blir elementer fra klubbkulturen brukt som et virkemiddel for å iscenesette og aktivere tekst, rom, og publikum. På sett og vis resulterer det i to soloer, hvor den ene spenner bein på den andre. Den ene soloen handler om Ingvartsens interesser for dansepesten koreomani og andre lignende fenomener, mens den andre handler om å skape en sosial koreografi hvor publikums kropper blir medskapende.

Monotont Teksten blir litt monoton og overtydelig i møte med det koreografiske materialet som når hun skjærer grimaser og faller om i rykninger. Det undrer meg at de ønsker å skape sånn en lag på lag-effekt hvor alle virkemidler sier det samme. På et tidspunkt virker det som kompaniet er blitt inspirert av rap eller spoken word, og jeg forstår ikke helt den vilkårsløse miksen av ulike kulturelle uttrykk som ender opp med å tømme de samme uttrykkene fremfor å la dem være premisser i forestillingsdramaturgien.

The Dancing Public er blitt en stor putrende heksegryte på et torv hvor mange ideer, spørsmål, uttrykksformer koker sammen og kulminerer i en eufori for både publikum og utøver. Men der Ingvartsen tidligere har lyktes med å iscenesette historisk materiale, kjennes det her ut som The Dancing Public verken belyser eller sier noe interessant om det historiske materialet hun benytter seg av eller formår å skape en koreografisk sosial situasjon som gjør noe annet enn å imitere et klubbrom, som for øvrig ser til å være nok for store deler av publikummet etter to år uten.