Parallelle sannheter

Det dypøkologiske budskapet til Arne Næss ser, tolv år etter filosofens død, ikke ut til å ha tapt seg. Her på Scenekunst.no kommer det opp flere treff fra ulike sammenhenger i løpet av de siste fem åra hvor Arne Næss og hans såkalte økosofi er tilstedeværende. Han er utgangspunktet for en forestillingstrilogi av regissør og dramatiker Ludvig Uhlbors hvis avsluttende del nå, forhåpentligvis, snart, får sin publikumspremiere på Det Norske Teatret. Næss er omdreiningspunktet i flere av arbeidene til den bergenske dansekunstneren Ine Terese Hogstad, og han brukes som utgangspunkt for debatt rundt begrepet bærekraftig scenekunst.

Næss var en lærd filosof, men det er nok enkelheten i budskapet hans som gjør det slagkraftig. Det handler om noe så klassisk og lettfattelig som at alt liv har en verdi og at du/jeg/vi i pakt med dette må endre vår måte å leve på. Men figuren Arne Næss var og er antakelig like viktig. De færreste hadde lest ham mens han levde, men alle visste hvem han var. Han var en fargerik pratmaker, fjellklatrer og bokser. En tøysekopp som klatret inn vinduene til folk og flyttet rundt på møblene deres mens de satt i underetasjen og så på TV. En sånn fyr som appellerer til både journalister, dramatikere og parodiører. Og til folk som synes at man bør nøye seg med å leve i pakt med naturen og ikke blande politikk inn i det. Mer om dette seinere og over til verdenssituasjonen:

Modenhet og visdom Alle pedagogiske testers overdommer, er pandemien blitt kalt av pedagogikk-professor Paul Otto Brunstad. Utgangspunktet hans er hva vi kan lære av soldatens tilværelse under krig som, under sterkt innskrenket bevegelsesfrihet, stort sett går ut på å vente. «Jeg tenker aldri på framtida. Den kommer tidsnok», skal Einstein ha sagt. Å tåle og evne å vente tillegges ofte en type klassisk menneskelig egenskap og verdi som signaliserer modenhet og visdom. I lys av dette synes jeg at den fire år gamle sønnen min, som ellers ikke var spesielt tålmodig av seg, viste en imponerende egenskap da han en lørdag tidlig på 1990-tallet, midt under tippekampen, satt ved siden av meg og ventet på at barne-tv skulle begynne. Det var minst to timer til, og da jeg nok en gang forsøkte å forklare ham dette med tid og at han måtte vente, resonnerte han seg raskt fram til at «Barne-tv har forkledd seg som fotballkamp». Der og da sørget han for å etablere nok en varig arena for fellesskap mellom far og sønn.

I april i fjor, da professor Brunstad kom med sine refleksjoner, hadde vi knapt skrapet i pandemiens atferdsmessige overflate. Nå er det jo noe annet enn venting det handler om: Forutsigbarhet. Som i mitt vokabular på det nærmeste alltid har vært et skjellsord, en ekvivalent til en kombinasjon av kjedelig, fantasiløst, firkanta, ufølsomt. Men nå, etter ett år med pandemi – og fire år med Trump – har det gått så langt at jeg neppe er aleine om å lengte etter det forutsigbare i seg selv. Noen avlysninger får man riktignok tåle. Verre er det med alt som erklæres åpnet, for kort tid etterpå å stenges, for så å åpnes, og stenges. Igjen og igjen. Gi meg en resiterende, stillestående forestilling med en uutholdelig tekst av for eksempel Bjørnson og jeg tar imot anytime – men helst til avtalt tid.

Generøsitet og handlekraft «Vi har savnet dere», lød det fra teatersjef og informasjonssjef etter at Det Norske Teatret endelig hadde fått, og gitt, klarsignal for en anmeldervisning av Arne Næss og fjellets løyndom. Oppriktigheten i utsagnet var troverdig ved at savnet var og er gjensidig, og ikke minst i kraft av generøsiteten og handlekraften som ligger i selve handlingen å vise den for oss, uten å vite når den kan spilles for et publikum. Denne anmeldelsen skulle også ha handlet om en annen Ludvig Uhlbors-forestilling, SPOR, som skulle ha hatt premiere på Black Box teater 28. januar, som så ble avlyst, som så ble legitimert som pressevisning, som i sin tur ble avlyst igjen.

I øyeblikket figurerer den på teatrets nettside på denne måten: 28.–30. januar Ludvig Uhlbors SPOR (premiere). 5. februar er nå satt som første regulære spilledato for Arne Næss og fjellets løyndom, så får vi se. Ja, så får vi se.

Den aldrende Arne Næss I Arne Næss og fjellets løyndom er det den aldrende Arne Næss som kommer til syne i fem ulike utgaver, som inntar scenen med alt på plass; den karakteristiske genseren, lua, den lett lutende holdningen, den spesielle munnen som former resten av ansiktet og ikke minst: dialekten, Oslo vest-skarringen.

Vi befinner oss på fjellet, for det meste på Tvergastein ved Hallingskarvet, der filosofen bygde hytte på ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Fjellet hadde kalt på ham, og han kom. Fjellet skal omfavnes, lyttes til, snakkes med. Fjellet er et symbol. Fjellet er hellig. Med enkle fysiske tricks og skifte av dialekt veksler de fem skuespillerne mellom å være filosofen og noen av hans venner, hjelpere, naboer og motstandere.

Ved hjelp av noen enkle scene-3-virkemidler, stiger som formes til ulike konstruksjoner – fjellhyller, telt, hytta hans – agerer skuespillerne sammen og rusler inn og ut av scenen mens ulike fragmenter og sitater av mesteren renner ut av dem som mer eller mindre løsrevne replikker. Det er fullt av referanser til for eksempel Diogenes, Spinoza og Ghandi. Noen av replikkene kommer liksom som lyn fra klar himmel, uten synlig sammenheng. Noen av dem kan lett assosieres med ting som er i spill akkurat nå, for eksempel hans lek med og relativisering av sannhetsbegrepet, den desillusjonerte konstateringen av at hans livslange engasjement for sannheten har vist seg verdiløst, at det kanskje finnes parallelle sannheter, og ikke minst den definitive: at sannhet kort og godt ender opp som bare det man har nytte av.

Filosofens fotspor Ludvig Uhlbors er genuint engasjert i Arne Næss sitt univers. Han og flere av medarbeiderne hans har de siste åra gått i filosofens fotspor, inntatt hytta hans, gjort det han har gjort, for så langt som mulig å internalisere ham, mane ham fram i sitt eget indre. Dette har han neppe fått Det Norske Teatrets skuespillere med på, men det har ikke gått utover troverdigheten. Aktørene spiller, også når de alle sammen er Arne Næss, på ulikhetene seg imellom. Det skaper både flerstemmighet og en rørende gestaltning av den gamle mannen, hans geni og tilkortkommenhet. Ikke minst er jeg glad for at Uhlbors her gir slipp på den gudeliknende og nærmest dogmatiske dyrkingen som ble filosofen til del i forrige kapittel av trilogien.

Den fragmentariske formen er kanskje et ledd i Uhlbors sitt forsøk på å utvikle en «dypøkologisk» eller «sirkulær» dramaturgi, frigjort fra den narrative tvangstrøya. Den går ikke helt fri fra det periodisk statiske denne gangen heller, men variasjonen i sitatutvekslingene inneholder en dynamikk som manglet i Arne Næss: Gjenoppstandelsen, der sitatene kjentes som stivnete dogmer, stikk i strid med filosofens åpne, lekne form.

Kanskje det måtte en trilogi til før Ludvig Uhlbors kunne nærme seg noe som likner det han har hatt på tegnebrettet i noen år. At det skjedde i spranget over til den mektige institusjonen Det Norske Teatret er kanskje merkverdig, kanskje bare en tilfeldighet. Det får vi se når SPOR forhåpentligvis ser dagens lys på Black Box teater.

Til slutt litt politikk: Én av Arne Næss’ grunnteser handler, slik jeg har forstått det, om politikkens tilkortkommenhet. Det holder ikke med såkalte løsninger, fordi de i sin essens er midlertidige. Ønsket om noe nytt bærer det gamle i seg, det er deg det kommer an på. Du må forandre livet ditt. Den nylige påminnelsen om denne siden ved mannens filosofi gjenoppliver hos meg en gammel diskurs, som det kan være verdt å blåse liv i igjen. En annen viktig premissleverandør for debatten om klima, miljø og økologi på 1960 og -70-tallet var den marxistiske biologen og lektoren Hartvig Sætra, som i dag på det nærmeste virker glemt. Hans grunntese, framholdt i bøker som Den økopolitiske sosialismen (1971) og Jamvektssamfunnet er ikkje noko urtete-selskap (1990), var at det eksisterer en fundamental motsetning mellom det kapitalistiske samfunnssystemet og et samfunn i økologisk balanse. Så langt var Arne Næss aldri villig til å gå, noe det er nærliggende å knytte til hans klassebakgrunn i finans- og shippingmiljø. Det er ingen som framstår mer klasseløse enn de som har råd til det.

Hartvig Sætra hadde ikke en brøkdel av Arne Næss sin fargerikdom og karisma. Han var innadvendt og lavmælt. Han oppsøkte ikke værbitte steder for å bli ett med fjellet. Han verken bokset eller klatret opp veggene på universitetet og banket på vinduene til sine kolleger. Arne Næss er kort sagt en figur det går an å lage teater av, og jeg bebreider ingen for å gjøre det. Men i en tid med utbredt tro på at privatbilismen godt kan videreføres bare man erstatter bensin og diesel med elbiler, kan det være verdt å minne om at det finnes andre og kanskje vel så «dype» perspektiver som Arne Næss sin dypøkologi.