Påfuglens fjærpryd

Det lyser varmt i Underhuset på Bærum kulturhus. En solskjerm bakerst er opplyst i en gyllen gulfarge (lysdesigner Kjetil Moslåtten) mens danser Carl Aquilizan krummer ryggen i en slags stående fosterstilling. I øredøvende stillhet. Disse elementene gir en følelse av varme, av å være inni en livmor. I utviklingspsykologi heter det seg at alle babyer er hunkjønn de første tre månedene av svangerskapet, da hannkjønnsbabyer oppstår senere ved økt testosteron i livmoren, når klitorisen forstørres til en penis og ytre kjønnslepper blir testikler. “Ved å se tilbake og utforske mine interesser som barn, og ved å tillate meg selv å være feminin på mine premisser, kan jeg komme nærmere den jeg egentlig er?” spør Aquilizan i programteksten til Bærum kulturhus. Jeg får inntrykk av at han vil vende tilbake til en slags urtilstand i livmoren hvor barnet og kjønnskategoriene er flytende.

Ved fødsel tildeles barnet umiddelbart kjønn, og de mange implikasjonene det har følger en mesteparten av livet. Det som før var bevegelig eller ikke-definitivt, blir ilagt tydelige føringer og begrensninger. Det er vanskelig å utfordre eller leve utenfor disse kategoriene, fremdeles er ikke en tredje kjønnskategori på offisielle dokumenter som pass, personnummer og bankkort tilgjengelig i Norge , i motsetning til i land som India, Indonesia og USA som har flere kjønnskategorier.

Blomstergutter, ringjenter Én ting er kjønnskategorier, en annen er kjønnsroller. Tittelen Flower Boy spiller på en sammenblanding av blomsterpiker og ringgutter i bryllup. Som forprosjekt ble Flower Boy vist under Oslo Jazzdansfestival i juni 2021. (Les anmeldelse her.) Den gangen strødde Aquilizan roseblader på gulvet. På Bærum kulturhus er det ingen rekvisitter. Rosebladene er ikke kommet tilbake. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er en styrke for ikke å gjøre poenget overtydelig eller om jeg savner at han understreker betydningen ved å fusjonere begge rollene.

Mangelen på roseblader gjør i alle fall kostymet designet av Chris Le til blikkfang. Det består av en indre hvit heldekkende blondebody med rosa bukser og skjorte med rysjer. Det ligner en silkeorm, og når den følger Aquilizans kroppsbevegelser gir kostymet bevegelsene hans en monumental karakter. Han rører på seg i et forlenget, kontemplativt tempo, som en silkeorm som presser mot kokongen sin, særlig siden hodet også er dekket av det hvite blondemønsteret. Det vekker ideer om fangenskap og de begrensede måtene menn får lov til å uttrykke sin feminitet på. Det er noe angstpreget ved uttrykket, og tildekkingen av hodet gir meg assosiasjoner til medisinske operasjoner som lobotomi, hjernescan og andre lignende inngrep. På samme måte som Harald Beharies sølvstriper i håret under sin solodebut Batty Bwoy tidligere i år, kjennes det som en kommentar til sykeliggjøring av feminine menn hos Aquilizan og homofile menn i Beharies verk. (Batty Bwoy ble anmeldt av Tenga i Klassekampen her og på Scenekunst.no her. Red.anm.) De bruker begge aktivt hoftebevegelser, som i mange kulturer er kjønnsnøytralt mens i vestlig kontekst ofte blir klassifisert som kvinnelig. Begge debuter setter mannsrollen i søkelyset i et BIPOC- perspektiv (Black, Indigenous and People of Color).

Kjønn som konstruksjon I helrosa ensemble vekker antrekket feminine assosiasjoner i dag, men før var rosa ansett som en guttefarge. Ifølge fargeekspert ved Panteone Color Institute, Leatrice Eldman, ble rosa ansett som en mildere variant av rødm noe som signaliserte lidenskap og handling og derfor var passende for gutter. Igjen blir det tydelig at samfunnets script er førende for blikket vårt, og det kjennes som om Aquilizan vil stikke kjepper i hjulene for dette. Også mengden av tøy og klærnes overdådighet forbindes med noe flamboyant vi sjelden tillater heterofile cismenn i vår heteronormative kultur. Kostymet gir meg tydelige assosiasjoner til hannpåfuglens enorme fjærpryd som de bruker for å vekke hunndyrenes oppmerksomhet. Det har lagt et evolusjonært press på hanndyrene. Fjærene blir i blant så tunge at fuglene sliter med å rømme fra naturlige fiender. Midt under forestillingen rister Aquilizan kroppen som en stemmegaffel, det ligner på bevegelser påfuglhanndyrene gjør for å bli sett. Aquilizans risting oppleves som et forsøk på å kvitte seg med lagene med skam og latterliggjøring knyttet til det feminine innad i ham. Det er en sår, men sterk scene.

Mot slutten holder Aquilizan det som ser ut som båndopptaker, men kanskje heller er en stemmeforringer, og synger svakt gjennom den. Bak ham dannes l et lysspill i termofarger mot bakveggen. Til forveksling minner det fargespillet om Wikatata, bedre kjent ved det koloniale navnet Grand Canyon i Arizona, med de brune, røde og oransje sjatteringene. Denne opplevelsen kjennes synestetisk, som om man hører fargene og ser lyden. Det har en interessant sensorisk kvalitet ved seg. Flower Boy oppleves som en dyp personlig beretning som søker å utvide sitt handlingsrepertoar forbi det kjønnstypiske.