Pærekraft

Å gå på Nationaltheatret med barn er en fest i seg selv. Det er fløyel i trappene og høytidelige portrettmalerier på veggene. Inne på hovedscenen er det en stor lysekrone i taket, og det er balkong og kongelosje. Det skal ikke mer til for å oppmuntre til kreativitet hos de minste. Derfor er det ordentlig gledelig at Nationaltheatret har tatt seg bryet med å lage teater av nytt materiale for en yngre målgruppe. Det er en varslet publikumssuksess, for boken og filmen om pæra er allerede blitt en klassiker blant barn selv om den bare er syv år gammel. Sånn sett er det ikke noe risikoprosjekt eller forsøk på å være nyskapende, men det vitner om et ønske om å lage godt teater for mange barn. For oss som er lei av Torbjørn Egner, er dette et etterlengtet bidrag.

Boken er skrevet av den danske forfatteren og illustratøren Jakob Martin Strid, og er oversatt til norsk av Erlend Loe, som også har dramatisert den for Nationaltheatret. Fortellingen handler om elefanten Sebastian og katten Mitcho som bor i Solby. Her forsvinner borgermesteren, Jeronimus, eller JB som han også kalles, plutselig, og byen blir styrt av viseborgermester Kvist, en sint og sur liten mann. Samtidig finner Mitcho og Sebastian en flaskepost, som inneholder et brev fra den forsvunne borgermesteren – og et frø. Når de planter frøet, vokser det raskt til en kjempestor pære. Etter mye om og men flytter de inn i pæra, men Kvist vil ha den bort, så han skyter etter den. Pæra ruller ut i havet, der den blir til en båt. Inni pæra har Sebastian og Mitcho fått med seg professor Glykose, og sammen legger de ut på reise for å finne JB, som de har skjønt er på ”den mystiske øya.” For å komme dit må de gjennom flere farer, som møter med sjørøvere og spøkelser, i tillegg til tykk og skummel tåke. De finner JB og øya, som viser seg egentlig å være en båt, og seiler hjem. Der bli JB gjeninnsatt som borgermester.

Tekstlige svakheter Noe av det første som møter publikum som skal se Pæra på Nationaltheatrets hovedscene er Per Christian Ellefsen i pærekostyme. Han er kritiker i PG – Pæras gang, og vandrer omkring i salen før teppet går opp og sjekker at alle har det bra. Etterpå går han opp på scenen under påskudd av at telefonen ringer. Han tar opp en gammel sveivetelefon, og avslutter med å be oss om å slå av telefonene. Rett etterpå hører jeg en bestemor forklare et barn hvordan det var å ha fasttelefon. Det skal vise seg at dette er en forestilling som inneholder litt for mange vitser forbeholdt de eldre i publikum.

Forestillingen er detaljrik, og det er en styrke at en forestilling som denne kan møte barn i mange aldre. Barn på teater trenger heller ikke å skjønne alt, det viktigste er opplevelsen, men den opplevelsen bør innebære at barn og voksne ler sammen, ikke hver for seg. I en forestilling som dette, som består av mye godt håndverk og teaterentusiasme, må det kunstneriske teamet også tørre å tro på at det de formidler er bra nok for hele familien. Når de reisende vennene leter etter batterier til kompasset som skal vise dem veien til den magiske øya, synger de en sang der de finner mange ting som rimer på batterier, som ”dongerier og filmer av von Trier.” Når sjørøverne dukker opp sier sjørøverkapteinen (Hanna-Maria Grønneberg), at de er de ”grusommeste” piratene i verden, men professor Glykose (Mathias Luppichini) retter på henne, og sier at hun har bøyd adverbet feil.

Noen tekstlige problemer kommer også til uttrykk i dramaturgien. Det knaker litt i overgangene, og en handling som er såpass episodisk som denne, kunne nok hatt klarere inndelinger for å unngå dødtid i overgangspartiene. Materialet er ikke godt nok tilpasset teatret, og det mangler driv i handlingsutviklingen. Flere partier føles som de tværes ut. Skuespillerteamet gjør det de kan for å holde intensiteten oppe, men jeg mistenker at de skulle hatt bedre regi.

Visuell fest Det er først og fremst i det visuelle at det blir en fest. Ingrid Nylanders kostymer er fantasifulle og effektive. Vi ser det nesten med én gang i det vi møter mannen i pærekostyme, og derfra dras vi videre inn i det visuelle universet. Scenograf Even Børsum har latt seg inspirere av tegningene fra boken, men han har gjort en tydelig tolkning og tilrettelegging som er svært vellykket. Byen Solby er blitt til en tett husklynge som er mulig å flytte på når det er nødvendig, samtidig som den er full av små detaljer som gjør den spennende å se på. Flere av karakterene er dukker, og dukkemaker Marthe Brandt har skapt kjempefine figurer som fungerer godt. Særlig er dukken som utgjør viseborgermester Kvist flott, og bruken av disse dukkene er med på å heve den teatrale og lekende opplevelsen det legges opp til.

Det som er aller kulest, er den kjempestore pæra. Fra den ene siden ser den bare ut som en diger pære, men når den snus rundt er det som et lite hus, og det er plass til skuespillerne inni. Så da seiler de liksom rundt omkring, ved hjelp av lysdesign og dreiescene. Det er også innmari fint, og litt skummelt på den riktige måten, når de pærereisende møter sjørøvere og spøkelser. Den kulturelle gjenkjennelsen som oppstår i disse øyeblikkene er fin. Barna forstår umiddelbart hva som skjer, samtidig som de utvider og utvikler oppfatningene sine av disse kulturelle bildene. Jeg må også gi honnør til lysdesigner Øyvind Wangensteen for å gjøre lyset til en så viktig medvirkende faktor i handlingsutvikling og intensitet.

Dette er en forestilling som får svært god drahjelp av en haug med gode skuespillerprestasjoner. Hanne Skille Reitan og Olav Waastad spiller henholdsvis Mitcho og Sebastian med overskudd, presisjon og teaterglede. Samspillet dem i mellom er også en bragd, og sprer vennskap i scenerommet. Det er skrevet flere sanger til oppsetningen, og Simon Revholt står for musikken. Det er helt nytt at det er skrevet sanger til fortellingen, men jeg opplever at flere av sangnumrene er for løst knyttet til handlingen, og tekstlig stemmer ikke språket overens med språket til Strid. Det betyr ikke at det ikke finnes kvaliteter i de musikalske partiene. Flere av sangene, spesielt sjørøversangen Røve, røve, fungerer samlende, og mange av sangpartiene er fint koreografert.

Politikk Denne dramatiseringen av boken er blitt politisk. Det synes jeg er et ordentlig fint grep. Det er gjort mer eksplisitt at borgermester JB er politisk valgt, og at Kvist er en korrupt og autoritær figur. Årsaken til at JB har forsvunnet er her et resultat av at Kvist har villet ta makten i Solby, som han omdøper til Kvistiania (dette er vel også mest for voksne, men det er jo litt gøy, da). Det er en fin formidling av politiske problemstillinger på en enkel måte, og det er relevant og poengtert.

På sin reise møter vennene også Ulyssa Karlsen, spilt av Mari Maurstad som er tydelig i sin karaktertegning. I sin første replikk til dem sier at hun ønsker seg lik lønn for likt arbeid. Det blir kanskje litt parodisk, men fungerer på et vis. Jeg irriterer meg imidlertid over at hun så veldig gjerne vil bli kjæreste med, og etter hvert gifte seg med, JB når hun møter ham. Det er ikke det at feminister ikke kan gifte seg, men hvis man først innfører en uttalt feministisk karakter i barneteater, kan man vel la henne operere helt uavhengig av menn? Når man etterlyser kvinnekarakterer i barnekultur, er det ikke fordi vi trenger dem som partnere til de mannlige karakterene, men som egenmotiverte karakterer.

Den mystiske øya der det vokser mange kjempepærer drives av plastsøppel fra havet. Pærene omgjør næringen i plasten til energi, eller noe sånt. Pærekraft er bærekraft heter det i avslutningssangen. Jeg tenker at pærekraften ligger i engasjementet som ligger bak denne forestillingen og gleden den formidles med. For selv om jeg synes den med fordel kunne vært strammere, og at en god del darlings burde vært tatt livet av, er det gleden på scenen og i salen jeg sitter igjen med.