På egne bein, eller?

Mange kjenner til H.C. Andersens eventyr Den lille havfrue, eller det amerikanske Disney-konsernets tegnefilm som kom ut i 1989, med samme tittel. Havfruen på Trøndelag Teater ligner litt på H.C. Andersens fortelling, men regissør og dramatiker Tyra Tønnessen har i tillegg bakt inn en god dose dagsaktuell miljø- og næringspolitikk. Teatrets versjon formidles i stor grad ved hjelp av sang, dans og musikk fra et eget orkester på scenen.

Noe av det første man legger merke til på scenen er et så vidt gjennomskinnelig bakteppe som skiller utøvere og orkester. Siden musikerne befinner seg på baksiden av teppet, ser publikum siluettene deres i form av mørke skygger. Det er et godt grep, for musikernes eventyrlige folkemusikk (under ledelse av Åsmund Flaten) er en viktig kilde til særpreg når fortellingen om havfruen er såpass velkjent.

Flyter på humor Overordnet går handlingen i Havfruen ut på at en mann, Kjell Rune (Snorre Ryen Tøndel), reddes fra drukningsdøden av en mystisk skapning, havfruen Undine (Sunniva Du Mond Nordal). Undine forelsker seg i ham, men siden hun er et vannvesen kan hun ikke være sammen med et menneske. Ved hjelp av magi får hun likevel byttet bort fiskehalen sin mot menneskebein, og hun blir sendt til overflaten for å overbevise sin utkårede om at de skal bli et par. Hvis hun lykkes vil hun i tillegg til mannen få en sjel slik som menneskene har, men hvis hun derimot ikke vinner mannens kjærlighet, blir hun i stedet forvandlet til bølgeskum. Oppgaven blir ekstra vanskelig når Kjell Rune allerede er betatt av marinbiologen Silje (​​Madeleine Brandtzæg Nilsen).

Forløpet i seg selv er dermed nokså reaksjonært, siden havfruens mål og mening i livet begrenses til å handle om ett enkelt mannfolk. Det er ikke spesielt lett å la seg engasjere av. Forestillingen er imidlertid pakket inn i såpass mye humor og lekenhet at den åler seg unna de skarpeste innsigelsene. Nordal gjør Undine til en sjarmerende og klosset beiler, mens manus byr på flere uhøytidelige vittigheter. I starten kan for eksempel ikke Undine forstå hvorfor halen hennes ikke er tiltrekkende for mennesker, den er jo både “fin og feit og shiny”. Uansett er forvandlingen uproblematisk: “Neida, det e itj så vanskelig å ta bort halen”, konstateres det på deilig, avmystifiserende vis. Senere skal det vise seg at Kjell Rune er sønn av en lokal krillkonge og fiskerigigant. Navnet er derfor neppe tilfeldig, og det tilfører både humor og aktualitet når Kjell Rune for eksempel stenger Undine inn i ei rorbu som faren har fått dispensasjon til å bygge i strandsonen.

Lysende undervannsverden Scenografi og kostymer er det Leiko Fuseya som står for. Innretningen på scenen er egentlig nokså enkel, med det allerede nevnte bakteppet og en trapp på scenegulvet som ser ut til å være dekket av sølvpapir. Det er kostymene som er det største blikkfanget, her er det ikke spart på lys, tyll og fjær. Skuespillere og dansere i rollene som diverse undersjøiske skapninger er kledd opp kreativt med store krabbeklør, lysende antenner og struttende krager som fungerer som gjeller. Kostymene virker gjennomarbeidet og er essensielle for at forestillingen oppleves fortryllende.

Med sine drakter står utøverne stort sett alene om å formidle den visuelle undervannsverdenen til publikum, og jeg kunne ønsket meg flere rekvisitter eller virkemidler – for eksempel bruk av dukker eller projiseringer. Hovedscenen, som forestillingen finner sted på, er et stort rom å fylle. På et tidspunkt når Kjell Rune holder på å drukne blir rommet utnyttet på poetisk og effektfullt vis. Når redningsvesten hans begynner å falle sakte fra taket og ned på scenen, skjønner vi straks at vi har beveget oss fra havets stormfulle overflate til det stille dypet. Slike øyeblikk kunne det gjerne vært flere av.

Gode enkeltgrep, avleggs historie Samspillet mellom musikk, dans og sang er solid. Snorre Ryen Tøndel og Ingrid Bergstrøm, som også spiller havfrue, er habile sangere og felespillingen til Gjermund Larsen er medrivende og trolsk. Det er også fint hvordan Kristin Hjort Inaos koreografi sørger for at dansen komplimenterer og understøtter handlingen. Danserne personifiserer vann på en overbevisende måte, og scenen som etter min mening er aller best utspiller seg når Undine skrur på dusjen inne i rorbua. Først kommer det viftende menneskefingre ut av hullet i rorbutaket, før danser etter danser slynger seg ned langs Undines kropp. Historien som helhet kommer ikke unna å være noe oppbrukt og avleggs, og norrøn name-dropping som å kalle et havmonster for Hafgufa er ikke nok til å gi forestillingen en mer original mytologi. Da er det heller de enkeltstående grepene, som finnes i humoren, koreografien eller scenografiske løsninger, det er lettest å glede seg over.