Operadugnad på høyt nivå

Kristiansunds operatradisjoner går tilbake til 1880-tallet. På en bakketopp med vidt utsyn over byen og fjorden ligger det ærverdige operahuset Festiviteten, bygget i 1914 og brukt som operahus fra 1928. Operaen i Kristiansund er i drift hele året med konsertvirksomhet og ulike arrangementer, men den store satsningen på opera er lagt til de årlige Operafestukene. I to uker fylles byens caféer, restauranter og bibliotek av operaarrangementer på dagtid, i tillegg til egenproduserte helaftens forestillinger i Festiviteten.

Operaen i Kristiansund sikter høyt ved å sette opp George Bizets Perlefiskerne (1863). På tross av at den inneholder en av de mest kjente duettene i operarepertoaret, “Au fond du temple saint” – som regel bare kalt “Perlefiskerduetten”, er operaen i sin helhet sjelden spilt, kanskje på grunn av sin litt tungrodde handling. En del av det som skjer på scenen er enten gjenfortelling eller utmeisling av indre kvaler, og selv om musikken er både melodiøs og dramatisk, er den kanskje ikke alltid kompleks og interessant nok til å veie opp for et noe statisk handlingsforløp.

Historien finner sted på Ceylon (dagens Sri Lanka) en gang i oldtiden, i en hinduistisk landsby av perlefiskere. Tre karakterer utgjør begivenhetenes sentrum: Zurga, landsbyens leder, Nadir, hans nære venn og tidligere reisefølge, og Leila, kvinnen de begge falt for, og som de inngikk en pakt om at ingen av dem skulle få. Når Leila uventet dukker opp i landsbyen som stammens nye prestinne er det duket for konflikt, særlig når det kommer for en dag at Nadir brøt pakten og tilbragte en natt med henne bak Zurgas rygg. Men Nadir og Leila elsker hverandre, og med ham bryter Leila kyskhetsløftet hun har avgitt i embeds medfør. Straffen er etter skikken døden for dem begge, og deres liv havner i landsbyhøvding Zurgas hender. Han vakler mellom medlidenhet, sjalusi, kjærlighet og raseri, før det hele ender med at han hjelper de elskende to med å rømme fra de blodtørstige landsbyboerene.

Tre solide bærebjelker Sangsolistene er én av denne forestillingens tre bærebjelker. Camilla Stenhoff Vist (Leila) har en usedvanlig sterk scenisk tilstedeværelse og en vakker og slank sopran, om enn en tanke tilbakeholdt i det aller øverste registeret. Christian Damsgaard (Nadir) sin smidige tenor har en litt rufsete, særegen klang som kler rollens ambivalens, og med sin uttrykksfulle baryton portretterer Mads Wighus Zurgas uutholdelige sjalusi med styrke og overbevisning. Eirik Ronald Egeberg-Jensen har en så sjeldent varm, fyldig og vital bass at det er synd ypperstepresten ikke har mer å synge.

Den andre bærebjelken er regissør Ronald Rørviks effektfulle bruk av dans. De tre hovedpersonene er doblet av dansere, som opptrer som manifestasjoner av karakterenes underliggende følelser. Koreografien står ofte i kontrast til hovedkarakterenes eget kroppsspråk, og avslører hva de egentlig føler og ønsker innerst inne. Enda et lag oppstår fordi intrigen i Rørviks versjon er snudd på hodet: Zurgas ulykke er ikke at han elsker samme kvinne som Nadir, men at han rett og slett elsker Nadir. Det antydes at det har vært gjensidig på et tidspunkt, og denne lille vrien åpner for gripende øyeblikk, spesielt mellom de to mannlige danserne. Dansen har også noen nærmest praktiske funksjoner, ved at den gir forestillingen et ekstra ben å stå og binder handlingen sammen.

Den tredje bærebjelken er den særdeles gjennomførte scenografien. Helt i tråd med 1800-tallets eksotismeestetikk, som ikke akkurat er kjent for å være autentisk, er den hinduistiske symbolikken karikert, og kombinert med stereotyp udefinert sydhavsøy, komplett med overlessede kostymer og dramatisk ansiktsmaling. Kulissene er som tatt ut av en glorete turistbrosjyre, med palmetrær, bambusstokker og azurblått hav så langt øyet rekker. Den scenografiske helheten er likevel langt fra glorete: Hans-Åke Sjöquists gjennomarbeidede lysdesign vever kulisser og kostymer sammen i et nydelig dynamisk fargespill, som integrerer de kitschy detaljene i vakre scenebilder.

Akustiske utfordringer Som i mange distriktsoperaproduksjoner er orkesteret sammensatt av profesjonelle musikere og amatører, og koret er et rent amatørkor. Kristiansund Symfoniorkester under Kjell Seims dedikerte ledelse spiller på sitt beste sjelfullt og solid, spesielt i alle sterke tuttipartier. Kristiansund operakor gestalter landsbyboerne med innlevelse og koreografisk presisjon, og de fungerer godt som en del av den musikalske helheten. Det hender like fullt at noe skurrer – særlig i de partiene der lydbildet er mer vart og gjennomsiktig. Blant annet har strykerne litt problemer med intonasjonen, og i noen partier mangler koret styrke og intensitet. Her stikker selve huset kjepper i hjulene. Selv om Festiviteten har lang tradisjon som operahus, er de akustiske forholdene langt fra ideelle. Salen har ikke orkestergrav, og det blir derfor vanskelig å skape god balanse mellom sang og orkester. Å beholde intonasjon og jevn legato i de laveste styrkegradene er kanskje noe av det mest krevende for et orkester, og når de hele tiden må dempe seg for å tilpasse seg akustikken går det iblant på bekostning av den musikalske kvaliteten.

Det føles på et vis urettferdig å vurdere amatørutøvere og profesjonelle aktører etter samme standard. Samtidig tror jeg at å fire på de kunstneriske kravene ville være å gjøre dem alle en bjørnetjeneste. Kristiansundoperaens versjon av Perlefiskerne holder et såpass høyt profesjonelt nivå at det er nærliggende å bedømme dem deretter, selv om ikke alle leddene henger helt med. Det er ikke mye som mangler, og helhetsinntrykket er solid.

I alle tilfelle er det bare å ta av seg hatten for den enorme innsatsen som legges ned av et helt lokalsamfunn for å arrangere en to uker lang Operafest – hvert eneste år. Det håper jeg de aldri slutter med.