Om å lage teater som ingen får se

I et næringslokale i bunnen av en boligblokk i Grefsenveien, rett ved Nordpolen i Oslo, jobber teaterkompaniet Feil Teater for å få ferdig en gratis juleforestilling for barn. Som utgangspunkt for forestillingen bruker de materiale de har innhentet gjennom å intervjue en rekke barn om hva de tenker om jul og vinter. Med det skal de lage en interaktiv forestilling for én liten kohort av gangen. Forestillingen 11-trikken går til Nordpolen skulle hatt premiere torsdag 10. desember, men nå sitter gjengen i Feil Teater og venter på tillatelse uten tro på at de faktisk får spilt forestillingen for barn før jul. Kohortene skulle få lov få sitte i fastmonterte seter i en bevegelig trikk. Med avstand til alle skulle den dyttes rundt i lokalet. Tre kvartaler unna foregår juleshoppingen for fullt på Storo Storsenter. Det er ikke til å komme unna at det føles som et paradoks. Jeg møtte kompanimedlemmene Vilde Johannesen, Mathias Augestad Ambjør, Sebastian Skytterud Myers og Amanda Hedvig Lie Strand i lokalet de fremdeles holder på å omgjøre til en juleverden for korhortene. Feil Teater lagde også en av de første profesjonelle forestillingene jeg så etter nedstengningen i vår da de i april hadde premiere på Det historiske slaget om bakgaarden. Med den forestillingen oppsøkte de bakgårder i Oslo og spilte teater der folk bor. De har dermed allerede erfaring med å forholde seg til vanskelige pandemiregler. Allikevel trodde de ikke at det ville gå så langt at juleforestillingen ikke skulle kunne spilles.

De begynte å planlegge før den siste lockdown-beskjeden kom, og de sier at de følte seg så godt forberedt og hadde en så god plan at de ikke egentlig kunne forestille seg at en ny fullstendig nedstengning skulle komme. Nå er Oslo stengt for all kulturell aktivitet som ikke er digital. Foreløpig varer nedstengningen til 14. desember og på ettermiddagen 10. desember skal kommunen holde ny pressekonferansen om situasjonen frem mot jul. Smittetallene er på vei ned, men til tross for gjennomgående smittevern har ikke kompaniet videre tro på en åpning. De viser meg rundt i lokalet de har bygget om for forestilling. Det er vanskelig å tro at forestillingen kan være smittefarlig.

Mathias: Vi har hatt løpende kontakt med bydelen og bydelsoverlegen. Løsningen vi har gått for er så smittevernsvennlig som det går an. Vi har til og med fastmonterte seter! Så vi har greid å finne den ultimate koronavennlige forestillingen med plexiglass og med muligheter for å ha maksimum åtte personer i lokalet på en gang.

Vilde: Én ting hadde vært om vi hadde kunnet pakke alt sammen ned og ta vare på det til neste år, men dette er en stedsspesifikk forestilling tilpasset lokalet vi leier nå. Vi har gjort alt sammen på et veldig lite budsjett, og alt er resirkulert. Vi har vært heldige og arvet riggen til De Wangen Produksjoner fra deres forrige forestilling, og vi har fått mye hjelp, gratis materialer og sponsing, men vi har ikke penger til å lagre det. Vi har heller nesten ikke råd til å være her i lokalet i januar heller. Vi sitter nå og skraper sammen penger på budsjettet for å finne penger til en husleie for januar i tilfelle vi kan få vise forestillingen da, men det er ingen garantier for at det åpner da heller. Mest sannsynlig blir det kanskje en smitteøkning etter jul.

Mathias: Det er selvfølgelig trist å legge ned såpass mye arbeid i noe man kanskje ikke får vist, men det erførst og fremst synd på barna som hadde hatt behov for en gratis kulturopplevelse i jula. Vi har villet rette forestillingen mot lavinntektsfamilier, og vi synes det er veldig synd ikke å kunne gi dem det.

Det går ikke an bare å utsette noe som er laget til jul?

Sebastian: Nei, så selv om vi hadde hatt penger til å fortsette å være her, så er det ikke like aktuelt å spille det i februar eller mars. En annen ting som gjør det vanskelig er at vi ikke dekkes av kompensasjonsordningene siden vi ikke har belaget oss på billettinntekter, så jeg opplever at vi befinner oss i en ganske håpløs situasjon.

Vilde: Vi hadde et genuint ønske om å lage en juleforestilling som skulle være en motvekt til de dyre forestillingene på institusjonsteatrene. Vi ville at det skulle være gratis og at alle kunne få en kul kulturopplevelse rundt jul uten at det skulle ekskludere noen. Det skal ikke være veldig julete eller veldig kristent, det skal bare være en kul opplevelse for alle barn.

Hvordan lager man teater for barn som er inkluderende?

Mathias: Det er derfor vi har gått til barna selv. Vi har vært veldig åpne i spørsmålene våre, og derfor handler denne forestillingen om alt mulig mellom himmel og jord selv om det springer ut fra jul.

Vilde: Vi har slitt mye med disse spørsmålene. Før vi landet på å intervjue barn gikk vi mange runder der vi spurte oss selv om hvorfor vi ville lage en juleforestilling som skal være inkluderende når jula så ofte er en ikke-inkluderende ting. Jeg vet ærlig talt ikke om vi har løst det helt ennå, men vi prøver. Julen er en kristen og vestlig tradisjon, og vi ville henvende oss til lavinntektsfamilier og folk som ofte faller utenfor. Da vil det også være en del som ikke feirer jul, og hvordan klarer vi da å lage en forestilling de har lyst til å komme på? Hvordan markedsfører vi det sånn at de har lyst til å komme og hvordan gjør vi det sånn at de synes det har vært en bra opplevelse?

Sebastian: Jeg tror også at forestillingen vi nå ender med å lage kanskje har fått et større julepreg enn det vi opprinnelig tenkte den skulle ha. Bare det at vi bruker ordet Nordpolen, som forbindes med julenissen, i tittelen gjør kanskje at vi har ekskludert noen. Men vi vil tilby en annerledes jul, og for å få det er det naturlig å innlede med juletema. Vi så at det ble veldig vanskelig å skulle lage en juleforestilling uten å bruke elementer fra julen.

Julen man ofte får servert er jo ofte ikke den julen man feirer heller. Det er mye amerikansk julefeiring. Det er også et paradoks at barn ikke egentlig har noe forhold til tradisjon. Tradisjon er noe annet for barn enn det er for voksne.

Amanda: Det er derfor vi har spurt barna om hvordan de skulle ønske at ting var. «Hvordan ville Julenissen vært hvis du fikk bestemme?» «Hvor ville du helst vært i desember?» Da svarer de at julenissen kan være punker eller si «yoyo» istedenfor «hoho».

Mathias: Vi har et nydelig klipp med et barn som beskriver meningen med livet på en så eksistensiell og fin måte som gjør at vi får tårer i øynene hver gang vi hører det. Alt sammen kommer ut av en prat om desember, og det synes jeg er så fint. For barn er ikke så tradisjonsbundne. Det er klart at hvis man spør dem om den konkrete julenissen så får man helt like svar, men hvis man gir dem frie tøyler til å tenke videre så kan alt plasseres i kategoriene «jul, ferie, familie, tradisjon og alt mulig annet.»

Hvor mange får dere vist den for? Går det an å være utadrettede og inkluderende for bare fire mennesker av gangen, hvis dere får vist det i det hele tatt?

Mathias: Vi kan vise den for mange! Selve forestillingen vil nok ikke bli så veldig lang. Kanskje en halvtime. Så vi bør kunne rekke en del runder per dag.

Hva skjer med kunsten og motivasjonen til å skape når dere ikke vet hva dere har å forholde dere til?

Vilde: Den går rett ned i bøtta. Det har vært tunge dager her. En ting er at vi vet at vi jobber på et lite budsjett, men hvis vi hadde visst at vi skulle ha premiere 10. desember og billettene var booket, hadde det gitt en ekstra glede og motivasjon. Da finner man det ekstra giret der det blir gøy å jobbe. Men nå blir det energitappende å jobbe frem mot en premiere som kanskje aldri kommer. Da får vi ikke det kicket og den emosjonelle gevinsten. Noen ganger er det allikevel sånn at smittevernsreglene har fungert på en måte som har gjort oss kreative. Egentlig skulle ikke publikum sitte i en trikk, det skulle være en vandreforestilling, og da vi kom på den trikkeideen var det et kick, for det hadde vi aldri kommet på hvis ikke det var for reglene. Innskrenkingene gjorde oss mer kreative, og det er gøy i det øyeblikket man klarer det.

Men det ser ikke egentlig ut som om noen kan bli smittet her?

Amanda: Det går jo ikke! Skuespillerne oppholder seg i et annet rom enn publikum! De som bestemmer ser ikke enkeltprosjektet. Vi har forståelse for at det ikke går an å vurdere alle prosjektene individuelt, men vi opplever at tiltakene rammer skjevt.

Sebastian: Det som holder motivasjonen oppe på et visst nivå er den potensielle gevinsten. For hvis vi får vist forestillingen vil gevinsten bli såpass stor at vi ikke ønsker å gi oss før vi absolutt må. Så derfor er vi forberedt på å bruke mer penger på å kunne være her en måned til selv om vi kanskje ikke får vist dette til noen.

Nå venter dere bare på ny beskjed?

Mathias: På grunn av all planlegging jobber vi for at vi skal være ferdige til den 10. og håper på å kunne spille fra den 14. Vi respekterer selvfølgelig smittevern, men det blir mye ekstraarbeid når det hele tiden er endringer. Vi har jobbet 12-timers dager seks dager i uken siden begynnelsen av november. Mye av grunnen til det er at vi plutselig må bruke tre-fire timer på ekstra møter fordi vi også har det administrative ansvaret for forestillingen. Vi prøver hele tiden å komme på nye løsninger som ikke går på bekostning av vår kunstneriske integritet. Det er en balansegang som gjør at jobben blir mye større.

Man har jo lov til å ha fem gjester hjemme. Er det noe med at man har lagt et regelverk for kunst som er så ulike reglene for alt annet vi kan gjøre at det ikke helt gir mening?

Vilde: Reglene er ikke perfekte, og det har jeg forståelse for. Det er allikevel veldig irriterende når man blir rammet av det selv. Vi vil ikke syte og klage i en pandemi, kanskje var vi litt naive da vi begynte å planlegge dette prosjektet, men jeg synes for eksempel det er veldig vanskelig å gå forbi Vinterlandsbyen i Spikersuppa. Det gjør meg oppgitt og frustrert.