Nyanserikt om død og kjærlighet

Trøndelag Teaters De ti bud er basert på den polske regissøren Krzysztof Kieślowskis tv-serie Dekalog (1988). Serien handler om en gruppe mennesker som bor i kummerlige kår i en boligblokk i Warszawa på 1980-tallet der de blir utsatt for en rekke etiske problemstillinger knyttet opp mot de ti budene vi kjenner fra Det gamle testamentet. Hos Kieślowski er hvert bud gjenstand for en episode på én time. På Trøndelag Teater har regissør Maren E. Bjørseth gjort dette til to forestillinger: De ti bud – Fortellinger om kjærlighet, som tar for seg de fem første fortellingene/budene, og De ti bud – Fortellinger om død, om de fem siste. Man kan velge å bare se en av dem eller begge samlet, slik jeg gjorde, noe som tar omtrent fire timer med pause.

Fyller hovedscenen Den første delen begynner ganske storslagent og poetisk med en scene som ser ut til å være dekket av et lag med puddersnø. Ned fra taket daler det snøfnugg mens sju skuespillere i store vinterfrakker og kåper entrer scenen. Klærne og fargeskalaen i grått og brunt fremstår tidsriktig og sober. Et filmatisk lys (Eivind Myren) skaper dybde samtidig som det bidrar til et dempet uttrykk. På bakre del av scenen er det en svart vegg som består av ti like store kvadrater med svarte gardiner trukket framfor åpningene. Skuespillerne introduserer seg selv ved hjelp av en nøktern og finstemt koreografi (Ida Wigdel) hvor man kan få et slags inntrykk av karakterene gjennom å se hvem som går i takt og hvem som bryter ut eller henger etter.

Etter hvert som forestillingen kommer i gang rulles den bakre veggen lenger frem på scenen, og gardinene foran kubene dras til side for å avdekke ulike rom: Her er oppholdsrom, bad, garasje og kontor tett i tett, noe som gjenspeiler det kompakte og noen ganger klaustrofobiske ved å bo sammen i blokk. Fra å være minimalistisk og mørkt blir scenerommet fylt med interessante detaljer å hvile øynene på. Kubene kan også, skal det vise seg, deles opp i flere deler sånn at de kan endre vinkel og plassering i rommet. Det er elegant gjort av scenografene Norunn Standal og Olav Myrtvedt, og det er deilig å se en forestilling som gjør så god nytte av den store plassen på teatrets hovedscene.

Sjarm og tragedie Det kan være litt utmattende å se forestillingene som en fullengder, men de er tett knyttet sammen, og flere av karakterene inngår som biroller i andre historier enn sin egen. Sånn sett oppleves det naturlig å få med seg både Fortellinger om kjærlighet og Fortellinger om død. Den fineste fortellingen tar utgangspunkt i bud nummer seks, om at man ikke skal bryte ekteskapet. Her blir vi kjent med nitten år gamle Tomek (Emil Olafsson) som spionerer med kikkert på naboen Magda (Sarah Francesca Brænne), som han er forelska i. Den intetanende Magda tar med seg flere menn hjem og ligger med dem mens Tomek ser på. Tomek ringer også Magda for å høre stemmen hennes og sender henne falske postanvisninger for å få et glimt av henne når hun dukker opp på postkontoret hvor han jobber. I det hele tatt virker Tomek som en ufyselig og potensielt farlig fyr, men Olafsson får fram det naive og keitete ved ham. Noe så enkelt som å la karakteren pynte seg med en gammel og altfor liten dressjakke når han skal møte Magda, gjør ham også lettere å like. Når Tomek innrømmer spionasjen for Magda har de en var og ektefølt dialog om livets utfordringer. Samspillet mellom Olafsson og Brænne er strålende her, det er som om tiden går litt saktere, og jeg merker at jeg konsentrerer meg om hvert ord som sies. Utgangspunktet tatt i betraktning utvikler det seg et usannsynlig forhold mellom de to, før en sleivete bemerkning fra Magdas side får Tomek til begå selvmord.

Tett tidsprogram Denne typen dramatiske endelikt er gjennomgående for fortellingene. I én av dem ender en gutt opp med å dø når han går gjennom isen, selv om farens datamaskin estimerte at isen skulle være tykk nok til å holde. Her er det anmodningen om ikke å tilbe andre enn den enbårne Gud som klinger i bakgrunnen. At moderne teknologi figurerer som den nye guddommen er ikke akkurat overraskende, men likevel treffende. Siden det er såpass mange historier som skal fortelles i løpet av kort tid, hender det at noen sekvenser fremstår litt forhastede. Det blir spesielt synlig i forbindelse med de mest oppsiktsvekkende scenene, som for eksempel når en ung kvinne finner ut at hennes far i virkeligheten ikke er hennes biologiske opphav (“Du skal ære din far og din mor”). Det går ikke mange minuttene før forskrekkelsen forvandles til en incestuøs atferd med erotisk tiltrekning mellom de to. Det er ubehagelig, og gjør sånn sett inntrykk, men det oppleves også høyst usannsynlig at noe slikt skal kunne skje så brått.

Styrken i ambivalensen Det som gjør Kieślowskis fortellinger interessante er at i stedet for å være moraliserende så presenteres vi for reelle dilemmaer eller til og med omstendigheter hvor det å bryte Guds bud fremstår som det eneste riktige. I ett tilfelle har en kvinne blitt gravid med sin elsker, mens hennes mann ligger dødssyk. Hun trenger svar fra legen på om mannen kommer til å overleve eller ikke, for om han lever vil hun abortere fosteret. En annen fortelling handler om en person som ikke ønsker å skjule et jødisk barn for nazistene, angivelig siden det byr vedkommende imot å lyve. Fortellingen viser seg likevel å være mer komplisert enn som så. Bjørseth tar seg tid til å formidle lagene av ambivalens og forviklinger på en overbevisende måte her, på samme måte som med historien om Magda og Tomek. Også her får vi en oppvisning i sterkt skuespill som lar oss kjenne på den trykkede stemningen karakterene imellom.

De ti bud på Trøndelag Teater har blitt en massiv, psykologisk klubbe av en forestilling som i enkelte øyeblikk kan slå beina vekk fra en, med overraskende og samtidig høyst menneskelige scenarier. De to forestillingene er også visuelt vakre, med en scenografi som i sin egen rett bidrar til historiefortellingen. Den eneste åpenbare svakheten er, slik jeg ser det, at forestillingene kjemper mot tiden. Noen av de korte fortellingene som forestillingene består av kunne hatt godt av å få mer tid på å utvikle seg, både narrativ og karakterer kunne i enkelte tilfeller ha vært mer troverdige. Alt i alt er det likevel ikke tvil om at De ti bud er sterke saker som fortelling, visuelt og med tanke på skuespillerprestasjoner.