Nyanser og blindsoner

Mye vann har rent i elva siden jeg skrev mitt tilsvar til BIT Teatergarasjen i slutten av februar i år. Inntil da hadde det ikke blitt publisert andre debattinnlegg på Scenekunst.no som direkte konfronterte BIT Teatergarasjen med potensielt problematiske sider ved programmeringen av Sløserikommisjonen. Siden er det blitt skrevet svært mye både her og andre steder, og mens de fleste innlegg har holdt et saklig nivå, mener jeg at debatten i sosiale medier er blitt voldsom, spesielt etter premieren i Bergen 14. mai.

Konklusjoner tatt ut av lufta I mitt tilsvar til BIT for tre måneder siden er jeg flere steder nokså krass og spissformulert, og jeg ser at dette kan misforstås, men jeg er også litt overrasket over at Byes lesning viker såpass mye fra det jeg har ment. Siden jeg er den eneste siterte i Byes innlegg som nevnes ved navn (de andre er anonymisert), blir mitt navn det eneste kritikken heftes direkte til. Derfor vil jeg gjerne benytte anledningen til å presisere hva jeg mener.

Bye siterer meg først på følgende: «For personer med trygge rammer kan Sløserikommisjonen kanskje framstå forfriskende frekk og helt ufarlig, mens prekariatet opplever sviktende grunn under føttene, økt hets og oppsiktsvekkende liten støtte fra institusjonenes side.» Her konkluderer Bye med at dette vanskelig kan leses annerledes enn at jeg mener han ikke skal uttale seg om saken, siden han er teatersjef. Det burde være unødvendig å måtte presisere, men jeg er prinsipielt imot å delegitimere et taleståsted basert på vedkommendes status og posisjon. Avsnittet handler ikke om hva teatersjefer skal eller ikke skal få lov til å si, men om at en pandemi rammer frilansere og mennesker i faste stillinger ulikt og at en debatt om påstått sløsing kan fremstå (enda mer) fjern fra frilanseres virkelighet i en slik samfunnskontekst. Å påpeke at en pandemi oppleves ulikt om man tilhører prekariatet eller er fast ansatt, burde ikke være spesielt kontroversielt. Derimot var det et forsøk på å nyansere og få fram et aspekt som for tre måneder siden, da teksten ble skrevet, ikke hadde blitt løftet fram.

Kontekst og nyanser Som et forsøk på å trekke en linje mellom utviklingen i enkelte europeiske land og Liberalistenes og FRPs forsøk på å endre diskursen om kunst her hjemme i Norge, skrev jeg: “Flere europeiske land har det siste tiåret gjennomgått en prosess hvor den politiske og offentlige samtalen om kunst og kunstnere gradvis ble dreid mot det mye mer negativt ladede. I Belgia jobbet det populistiske partiet VVD bevisst for å endre språket om samtidskunsten og kunstnerne i landet. Kunsten og kunstnerne var et lett bytte, de var lette å le av, og det slo an hos velgerne.” Når jeg så skriver at “man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten (…)” spør Bye meg om jeg virkelig mener at kunstnere bør ha full kontroll over diskursen om kunst. Han hevder det jeg skriver nærmer seg en totalitær tankegang som hører hjemme i diktaturer. Men Bye, jeg har aldri ytret noe ønske om at kunstnere skal ha total kontroll over diskursen, det ville vært vanvittig. Å skrive at man kan risikere å miste kontroll over diskursen ved å diskutere på Sløseriombudsmannens premisser, er ikke det samme som å ytre ønske om at kunstnere skal ha full kontroll over diskursen om kunst. Det jeg mener er at vi må interessere oss for hva som produserer og former en diskurs.

Ser man på teaterhistorien vil man finne at diskursen om kunst alltid har båret preg av samfunnets politiske strømninger. Hele poenget med innlegget mitt var, som jeg også skriver avslutningsvis, at vi må løfte debatten om kunst og ‘sløsing’ ut av et mikroperspektiv og undersøke problemstillingene i et mer samfunnspolitisk og kultursosiologisk lys. Og derfra kan vi gjerne være uenige.

Den krevende dialogen Bye beskriver hvordan det tok fyr i kommentarfeltet da Scenekunst.no i 2020 republiserte Traaviks Aftenposten-innlegg “Flere turbulente år for scenekunsten? Bring it on!”. Som Bye skriver, fulgte Traavik straks opp i samme destruktive stil, med utsagn som «Vil du ikke heller ta med identitetspolitikk-haremet ditt på detox til Bergen i mai (…)» “Allerede her er bunnivået nådd,” skriver Bye. Og akkurat der er vi faktisk helt enige. For det er dette min kritikk av Traavik handler om. Han behøvde ikke legge seg på samme linje, men han gjorde det likevel. Når Traavik velger å ta på seg oppgaven med å skape en dialog mellom scenekunstfeltet og Sløseriombudsmannen, så må han faktisk ta jobben det er å forsøke å fasilitere den dialogen. Men slik jeg ser det, snublet Traavik i første sving.

Hvordan kan scenekunsten fasilitere rom hvor mennesker kan møtes på tvers av uenighet? Det spørsmålet har nok mange svar, men jeg tror det er ett premiss som må ligge i bunn uansett hvilken konseptuell form et slikt prosjekt måtte få, og det er en erkjennelse av at hybrid- og diplomatposisjonen man inntar er en krevende posisjon å balansere. Den krever betydelig innsikt i de komplekse faktorene som skaper uenighet. En iscenesatt skinn-dialog er bare tomt showteater, mens det å bringe to poler nærmere hverandre (altså ikke nødvendigvis til enighet, men i hvert fall til lytting) representerer noe langt mer utfordrende. Hvis målet virkelig er dialog, er kunstneren først og fremst kunstner i kraft av kvaliteten på dialogen han eller hun klarer å skape. Dette er en intrikat oppgave, fordi et teatralt uenighetsfellesskap ikke er unndratt overordnede samfunnsdiskurser og -prosesser. Det dramaturgiske designet, altså teatrets alternative infrastruktur for samtale og dialog, blir helt avgjørende.

Jeg stiller meg derfor svært kritisk til måten Traavik har gått fram på for å skape dialog i ‘hyperteatret’ sitt. Mens avkolonisering var et framtredende tema i scenekunstfeltet og en etterlengtet debatt for mange, betalte Traavik et kunstnerkollektiv i Bangladesh for å lage denne promovideoen. Sikkert en god idé om målet er å provosere og skape kontrovers, men en mindre god idé om man ønsker å skape dialog. Når kunstnerkollega Tormod Carlsen trues anonymt og ser seg nødt til å politianmelde det, latterliggjør Traavik ham i kommentarfelt og sår tvil om hvorvidt trakasseringen i det hele tatt har funnet sted.

I lys av dette og en rekke andre valg Traavik har tatt i forbindelse med Sløserikommisjonen, mener jeg vi bør være forsiktige med å kreve at kunstnere som opplever hets skal ha tillit til Traavik. Men dette betyr ikke at jeg mener forestillingen bør stanses. Jeg mener den bør vises. Kulturytring Drammen sin programmering av Sløserikommisjonen er dessuten også en mulighet for oss alle til å møtes ansikt til ansikt igjen. Mye tyder på at vi trenger det.