Noter er også musikk

MIC Norsk musikkinformasjon ble lagt ned i forrige uke etter 33 års drift, i følge pressemeldingen til høyre. En konsekvens er at notene til musikk av nålevende norske komponister heretter skal produseres på Nasjonalbiblioteket.

Dette vitner om en manglende forståelse hos politikerne for hvordan eksport av levende notert musikk fungerer. Men enda verre er det at de ikke ser hvordan internasjonale festivaler nå programmerer partiturmusikk og andre musikkformer side om side, og at de mister en synergieffekt ved å ikke promotere dem sammen.

Selve musikken kobler sjangre sammen hele tiden. Nylig skrev Jon Øivind Ness arrangementer til Kringkastingsorkestret og metal-vokalisten Diamanda Galas, som Diamanda Galas selv satte stor pris på. Kanskje hun vil synge dem med et annet orkester?

Flyttingen av notevirksomheten skjer etter at Kulturdepartementet i sommer opprettet den nye stiftelsen Music Norway. En tilsvarende politisk styrt samordning som har funnet sted i Finland, er trolig modellen.

Men i Finland, landet som har dyrket fram verdensnavn som komponistene Magnus Lindberg og Kaija Saariaho, ble notene til nålevende komponister definert som markedsføringsmateriell og tatt med inn i Music Finland.

Hvis Kulturdepartementet vil ha nålevende norske komponister inn på programmet til internasjonale utøvere og festivaler, må Music Norway kunne levere korrekte eksemplar av notene deres fort. Når Oslo-Filharmonien spiller musikk av en av de nye norske komponistprofilene sine på turné, og dirigenten eller konsertarrangøren spør etter mer, bør flere partiturer ligge et tastetrykk unna.

Mange har innflytelse på konsertprogrammer med partiturmusikk. Det gjør at det er mange muligheter for komponister til å bli sett. Mye formidles via word of mouth mellom ensembler, festivaler, enkeltmusikere og dirigenter. Men før noen tar den endelige avgjørelsen om å programmere et verk, vil alle ønske å studere notene. Derfor er noter promomateriell.

Nasjonalbiblioteket er rigget for å konservere materiell for evigheten. For å få se på det, må man låse inn eiendelene sine, være registrert som låner og huske å bestille før klokken 14.

En ting er at ingen festival, utøver eller dirigent i verden vil oppdage en norsk komponist på den måten. Men ingen vil heller oppdage Trondheim Jazzorkesters siste bestillingsverk eller den siste plata til Jenny Hval, som Music Norway vil kunne fortelle dem om i tillegg. Denne synergieffekten forsvinner også selv om Nasjonalbiblioteket skulle få til å lage en utadrettet enklave til notene i virksomheten sin.

De internasjonale festivalene kan stadig oftere finne på å putte jazztrompetisten Nils Petter Molvær og et norsk samtidsensemble i samme program.

Kulturdepartementet har over flere år presset på for å samordne aktiviteten i MIC og i Music Export Norway. En arbeidsgruppe ledet av departementet med medlemmer fra begge organisasjoner har jobbet i lengre tid med saken. Begge organisasjonenes aktivitet har forbedringspotensiale, og kanskje kan det være lurt å samle dem.

Men hvis ikke noteleddet får være med, er det en sjangerdiskriminering som ikke er vanlig praksis i norsk kulturpolitikk. Det er heller ikke i tråd med departementets egne mål for Music Norway, som er at virksomheten "skal være forankret i musikklivets behov og legge til rette for eksporttiltak og internasjonal profilering av norsk musikk i alle sjangre."

Hvis det skal være noe poeng i å lage en ny organisasjon, må synergieffekter styrkes, ikke svekkes.