Ned i hullet – opp i skyen?

«Hvis noen spør, så er du på en danseforestilling», sier en ung gutt med attitude og et skateboard under armen mens han deler ut postkort til oss i Grønn gruppe (vår felles gruppeidentitet de kommende to timene). «Men bare hvis noen spør, altså», legger han til.

For dem som har gjestet noen av scenekunstner Claire de Wangens tidligere produksjoner, så er det mye gjenkjennelig i Shiemens. For det første er denne allerede nevnte gruppeidentiteten gjenkjennelig, og som oftest loses vi også rundt i et bygg eller på et sted vi ikke tenker på som teater. De Wangen finner steder hvor hun til dels graver frem historier og til dels kommer med egne historier som hun legger oppå de eksisterende, eller fletter dem sammen.

Denne gangen er forestillingen en samproduksjon med Det Norske Teateret, og spillestedet er en tom blokk på Linderud som tidligere var hovedkvarter for firmaet Siemens, et bygg med ni etasjer og totalt 47 000 kvadratmeter bygningsmasse.

Ned i kaninhullet Det første som møter oss er en gjenglemt vaktmester som danser en vaklende dans med feiebrett og kost i en trang korridor. Han kommer oss i møte når han oppdager oss og snakker om at vi alle skal bli til støv. Det er noe om de perfekte omstendighetene for støv, tror jeg. Mens vaktmesteren blir stående å fundere for seg selv, loses vi videre til neste stasjon: opp en trapp og inn en dør, der en sykepleier ber oss om ta plass på stoler langs rommets vegger. Eller, det viser seg kort tid etter at hun vel teknisk sett ikke er sykepleier, det er mer en identitet hun har antatt etter hvert som oppgavene hennes har endret seg eller omstendighetene har krevd dette.

«Vi har visst falt ned i kaninhullet», hører jeg en medtilskuer kommentere underveis mens vi står presset sammen i en av flere heisturer. Referansen til Alice i Eventyrland er nesten uunngåelig der vi vandrer fra den ene lett absurde situasjonen til den neste, noe sånt som tjue scener eller stasjoner kommer jeg frem til når jeg i etterkant går gjennom de nokså flyktige notatene mine. Det går raskt, vi oppholder oss relativt kort på hvert sted, men selv om handlingen er fragmentert, trer det nokså raskt frem en slags rammefiksjon om at vi befinner oss i et infisert bygg. Nøyaktig hvor infeksjonen kommer fra eller hva den består i er mer uklart, men karakterene vi stifter bekjentskap med underveis ser ut til å ha inngått en pakt om å bli der. Hva slags oppgaver de egentlig utfører forblir et mysterium for meg, men de fremstår alle nokså paranoide og lettskremte. Uten å avsløre for mye av innholdet så er det både en vaktmester som også er en direktør, en sykepleier som egentlig er sekretær, en surrete arkivar og et knippe andre kontoransatte.

The Office møter Mad Men De Wangen har en hang til 1960-talls-estetikk, og tankene går ofte til David Lynch sine verk både fordi det er visuelle likhetstrekk og fordi de Wangen lager forestillinger som gjerne er mystiske eller konstruert litt som puslespill. I Shiemenskommer det til uttrykk gjennom skrivemaskiner og oransje lamper, og skuespillernes kostymer er som regel ensfargede og i enkle snitt. De har gjerne overdimensjonerte briller, stresskofferter og utklippstavler som rekvisitter. Etter hvert dukker det opp stadig flere snurrige karakterer inni byggets mange korridorer, toaletter, kontorer og samlingsrom. De ser alle ut til å ha vært ansatt siden bygget ble ferdigstilt på 1960-tallet, og det føles litt som å være i en slags The Office-versjon av David Lynch. Eller kanskje det er et møtepunkt mellom The Office og Mad Men. På et tidspunkt tar jeg meg i å lure på om de er lastet opp i den digitale skyen og om hele forestillingen er en slags arkivsamling.

Ettersom både Nationaltheatret og Black Box teater er på husjakt etter nye, varige og/eller midlertidige lokaler som kan huse sine produksjoner, blir Shiemens også en påminnelse om hvordan scenekunsten nesten konstant er på søken etter spillesteder. De Wangen er slik sett en slags mobil liten enhet som alltid benytter ulike spillesteder for sine produksjoner, og i tidligere produksjoner har jeg oppdaget nye sider ved vante eller oversette steder – som Oslo S i Sylvelinsporet(2019). I sistnevnte ble togstasjonen befolket med ulike karakterer som bidro med fiktive historier som igjen blandet seg sammen med det faktiske (og egentlig veldig rare) stedet Oslo sentralstasjon. Dette fikk meg til å se stedet på en ny måte. I Shiemens blir dramaturgien litt for hektisk til at noe slikt kan skje, og jeg kjenner heller ikke stedet godt nok fra før av. Her tenker jeg at forestillingen muligens hadde vært tjent med enten et enda mer absurd konsept som lot blokka være åsted for en total sammenblanding av fantasi og historie, eller at det hadde vært gitt mer plass til å utvikle en tydeligere fiksjon.

Gjentakelse eller kjennemerke? Forestillingen minner nokså mye om produksjonen Viste Beach Club, som de Wangen produserte i samarbeid med Rogaland Teater i 2018. Den gangen var det et fraflyttet strandhotell som var åstedet, men også der var vi inndelt i grupper og ble loset rundt i hotellets mange korridorer og hotellrom hvor vi støtte på karakterer som så ut til å være gjengangere fra hotellets storhetstid. Rammefiksjonen var også der litt vanskelig å få tak på, men tittelen på min kritikk av forestillingen var Twin Peaks light, så Lynch-referansen ser ut til å være konstant i de Wangens verker. Det er en teatralitet som preger disse arbeidene, noe som blir forsterket i Shiemens ettersom forestillingen er en samproduksjon med Det Norske Teateret og flere av skuespillerne som benyttes er hentet derfra. Det er mye patos, og selv om skuespillerne ofte interagerer med oss i publikum, er det svært tydelig at vi inngår i en forestilling. Unntakene er noen av skuespillerne som har jobbet med de Wangen i flere produksjoner (som Fredrik Petrov) og kommunikasjonen med guiden vår, her er fiksjonskontrakten mer uklar og det er mer som settes i spill.

Noe av det jeg syntes fungerte virkelig bra i Viste Beach Club var samarbeidet de Wangen hadde med Rogaland Teaters ungdomsteater der det var mange ungdomsskuespillere. I Shiemens er det også fire ungdommer som leder oss rundt, men de står alle oppført som ‘statister’ på teatrets nettside. Her opplever jeg at det er et uutnyttet potensial. Det er i samspillet, kommentarene og gestene til vår guide at forestillingen rykkes litt ut, at vi settes i spill og konfronteres og ikke bare møter et ferdig teater som tilfeldigvis vises i gamle kontorlokaler. Det er de litt umerkelige og glidende overgangene mellom teater og omgivelser som også rykket i Sylvelinsporet (2019), da de Wangen iscenesatte hele himla Oslo S og hvor det var vanskeligere å vite hva som var fiksjon og hva som bare var en litt rar hendelse på et offentlig sted.

«Tenkte dere å stikke av fra meg?», spør skateboarderen når han kommer ut av heisen, mens vi i gruppa som ankom med den andre heisen tjue sekunder tidligere, er på vei ned en korridor – før han lett snurt kommenterer: «bra kompiser dere er, da». Det er i mellomrommene mellom disse interaksjonene som ikke har noe med verken kapitalisme, miljøvern eller arbeidsforhold at de mer teatrale sekvensene får litt luft rundt seg og at også vår plass i blokka befestes mellom fiksjonen og vår faktiske tilstedeværelse som kropper som loses rundt.