Når teatret står i veien for teksten

Med oppsetningen av Ingenting av meg debuterer forfatteren og dramatikeren Arne Lygre endelig på hjemmebane, 17 år etter utgivelsen av hans første skuespill Mamma og meg og menn (1998). Ingenting av meg hadde sin urpremiere på Stockholms Stadsteater i fjor vår og ble så iscenesatt på Det Norske Teatret i fjor høst. Når DNS i samarbeid med Festspillene i Bergen viser Ingenting av meg har den danske regissøren Kamilla Bach Mortensen fått boltre seg i Lygres dramatiske univers og resultatet er en litt ujevn forestilling som likevel har sine øyeblikk.

Skuespillet handler om en eldre kvinne som treffer en ung mann og blir lidenskapelig forelsket. De bestemmer seg for å starte et nytt liv sammen og kvinnen forlater ektemannen og barnet sitt. Begynnelsen på det nye livet viser seg å være vanskeligere enn de har trodd og fortiden innhenter dem begge når familiemedlemmer banker på døra. Foruten Hun og Han treffer vi også kvinnens tidligere ektemann og karakteren Menneske, som gestalter tre ulike familiemedlemmer gjennom forskjellige scener i stykket, da henholdsvis Hans mor, Hennes mor og Hennes sønn.

Lygre er en ekstremt formbevisst dramatiker og skuespillet Ingenting av meg har en form og et språk som insisterer på å bli framført på en scene. Replikkene er skjært inn til beinet og bare det mest nødvendige har fått stå igjen, ofte i et repetitivt, suggererende språk, der replikkene kastes fram og tilbake mellom karakterene. Samtidig behersker Lygre kunsten å la det mørke kammerspillet få utvikle seg i en stadig mer intens og ladd stillhet, som litt etter litt glir over fra brutalitet til varsomhet og tilbake igjen. Langsomt avsløres karakterenes fortid og de dramaturgiske grepene intensiveres til det blir nesten uutholdelig å være vitne til.

I likhet med flere av Lygres tidligere stykker er Ingenting av meg krevende å sette opp fordi det er lite ytre handling. Handlingen befinner seg først og fremst i språket. Det er flere nivåer i tekstene samtidig: vi hører hva karakterene sier og hva de tenker, i tillegg til at karakterene betrakter seg selv utenfra. Dermed etableres det en distanse til det som foregår, både for karakteren selv og for tilskueren. Som tilskuer blir man tidvis også i tvil om hvorvidt situasjonene karakterene omtaler faktisk finner sted, eller om de bare er tankeeksperimenter. Karakterene iscenesetter seg selv kontinuerlig og gjenforteller tidligere episoder fra fortiden. De bygger sin identitet gjennom den relasjonen til andre som hele tiden skapes her og nå, eller som forandrer seg når de ser tilbake. Det blir spesielt tydelig i forholdet mellom kvinnen og den unge mannen. Lygre borer dypt i temaer som ensomhet og menneskets foranderlige identitet gjennom en effektiv bruk av disse virkemidlene i Ingenting av meg.

Selv om teksten er stram i formen overlater den et stort rom for tolkning til regissør og skuespillere i den sceniske realiseringen av situasjoner og dialoger. Og det er der problemet ligger i DNS’ oppsetning. Hvordan beherske kunsten å regissere teater der handlingen er så tekstdrevet uten at det blir stillestående og monotont? Hvordan ivareta varsomheten og brutaliteten, humoren og alvoret gjennom iscenesettelsen av den dramatiske teksten, uten å gå for langt i den ene eller den andre retningen?

Det eneste vi vet når forestillingen begynner er at det er sommer og at vi befinner oss i en leilighet. Gjennom replikkene beveger vi oss ut og inn av dette rommet og dette understrekes i det scenografiske uttrykket. På scenen er det kun fire sorte stoler, en koffert og en blomstervase. Scenen består av enkle, sorte, glinsende plater og heller litt framover. I platene kan man av og til se speilbildet av karakterene. Bakerst på scenen er det en vegg med de samme platene og der projiseres overskriftene ”vinter”, ”sommer” og liknende, alt etter hvor vi befinner oss i handlingen. Ved et par anledninger lyssettes scenegulvets plater slik at de blir gjennomsiktige og under dem kommer flere gjenstander til syne, blant annet et par skøyter og en Barbiedukke. Gjenstandenes glimtvise tilstedeværelse blir en subtil illustrasjon av den fortiden kvinnen forsøker å kvitte seg med, men som likevel siver inn og forstyrrer nåtiden.

Scenerommet er minimalistisk, sort, og nakent. Vi skjønner raskt at her er det skuespillerne og teksten som er i sentrum.

I første scene, når vi introduseres for kvinnen og mannen, er det karakterene selv som definerer rommet og kommer med sceneanvisninger. Det skjer i et hurtig tempo der replikkene spretter fram og tilbake. Som om karakterene forhandler seg imellom om gyldigheten i det de sier og gjør. Som om de ikke bestandig tror på seg selv.

Hele tiden er det en distanse i de første scenene i skuespillet, da særlig i ”sommer”, ”vinter” og ”vår”. Dette grepet er gjennomgående også ved at skuespillerne lar være å spille ut situasjoner. Når de beskriver en sexscene og hva de gjør, står de helt stille uten å nærme seg hverandre. Det fungerer godt og understreker avstanden mellom dem. Men etter hvert blir det monotont å lytte til de raske replikkenes rytme uten at det er særlig flere nyanser i dialogen enn at karakterene er forelsket og begeistret.

Det er som om alvoret her ikke riktig får slippe nok til i Mortensens regi. Flere replikker som er på grensen til å ha noe alvorlig i seg, spøkes isteden vekk i en slags understatementaktig tone gjennom skuespillernes framføring. En skal ikke se bort fra at det har en viss effekt når publikum forsøker å le, men ikke riktig får det til og at man kan se det som en tragikomisk tolkning av teksten. Likevel har jeg inntrykk av at disse scenene ikke helt sitter. Dialoger som denne er et illustrerende eksempel på steder i teksten der humoren framheves på bekostning av alvoret:

Hun

Vi er ofte alene.

Han

Liker det.

Hun

Jeg også.

Han

Dette er vårt liv, sier vi.

Hun

Vi isolerer oss, litt.

Han

Ja.

Hun

Det er ikke mange andre vi forholder oss til.

Han

Nei. Men noen. De ringer innimellom. Bare et kort besøk, sier de.

Deler av de første scenene i DNS’ oppsetning er rett og slett for morsomme, i den betydning at de har en letthet i partier der de med fordel burde vært tyngre. Stian Isaksen får ikke sjansen til å fylle karakteren Han med den troverdigheten og det alvoret den trenger. Ikke Ane Skumsvoll som Hun heller. Jeg tror ikke på det som skjer på scenen. Riktignok kan det godt hende at intensjonen her var å la oss kjenne avstand til karakterene, men da burde dette grepet bli tatt videre og utviklet også senere i oppsetningen.

Tolkningen – og regivalgene regissør og skuespillere har gjort i de første delene (”sommer”, ”vinter”, ”vår”) kler ikke Lygres tekst og gjør etableringen av karakterene svakere og mer statisk enn den kunne vært. Poesien forsvinner og språket ribbes for nyanser slik at sentrale kvaliteter ved Lygres tekst faller bort. Med et slikt utgangspunkt blir det vanskelig å bygge opp det trykket som må til for at de siste scenene skal sitte. Og det trenger en forestilling som lener seg så til de grader på teksten.

Men ingenting er helt umulig. Plutselig vender stykket om og gir oss en helt annen intensitet og et alvor i teksten når Menneske, spilt av Marianne Nielsen, trer inn på scenen og gestalter henholdsvis Hans mor, Hennes mor og Hennes sønn gjennom ulike scener. Herfra og videre kommer nerven som manglet i begynnelsen. Dynamikken i pausene og dialogen er en helt annen. Her får Ane Skumsvoll heldigvis sjansen til å gi karakteren sin mer dybde. André Søfteland i rollen som hennes eksmann spiller med den råskapen teksten krever. Scenene mellom Nielsen, Skumsvoll og Isaksen, er kanskje de sterkeste og fineste i oppsetningen.

Mindre statisk og mer dynamisk er det også, både i skuespill og i bruken av sceniske virkemidler: en vase som knuser av seg selv rett før en scene begynner, røyk som siver utover scenegulvet og likner tåke som legger seg over isen der kvinnen forsøker å nærme seg datteren, lyskasterne som slukkes til lyden av maskineriet på et stort skip slik at vi tror vi befinner oss i en lugar ute på havet.

Med slike løft mot slutten holder det nesten, men ikke helt.

Ingenting av meg finner ikke balansen mellom distanse og nærhet, eller mellom alvor og humor, verken i regien eller uttrykket. Den mangler helhetlige valg i regien som ville gjort den renere og råere.

Det er irriterende, når den likevel har så mange sterke scener.