Når det tidløse blir pregløst

TSO opera er en av de fire statsstøttede såkalte regionoperaene, i likhet med Kilden opera, Nordnorsk opera og symfoniorkester, og Bergen nasjonale opera. TSO opera baserer seg på samarbeid mellom profesjonelt symfoniorkester, innleide solister og det profesjonelle Trondheim vokalensemble, forsterket med prosjektkoret TSO operakor. La Traviata er 2017/18-sesongens eneste helaftens operaforestilling, noe som ser ut til å være en nedgang fra minst to i oppsetninger i sesongen de siste årene.

Verdis opera La Traviata (1853) er basert på Alexandre Dumas d.y. sin roman Kameliadamen (1848), som igjen er basert på en virkelig person fra hans eget liv. Hovedpersonen, som i operaen har fått navnet Violetta, er kurtisane, eller i mer moderne og pragmatiske termer, luksusprostituert. Hennes salonger er kjernen i Paris’ uteliv, og hun sverger til flyktige forbindelser og et uavhengig liv i nuet. Bak fasaden lurer imidlertid døden, i form av langt fremskreden tuberkulose, men hennes siste dager blir både mye bedre og mye verre enn hun hadde kunnet forestille seg: Hun faller for den innstendige beileren Alfredo, og oppdager til sin store overraskelse at den monogame kjærligheten gjør henne langt lykkeligere enn det ekstravagante salonglivet. Gleden blir imidlertid kortvarig, for en slik utenomekteskapelig forbindelse med en “fallen kvinne” er vanskelig å svelge for Alfredos far, Giorgio. Han overtaler henne til å forlate Alfredo for å redde familiens ære så datteren i huset kan bli godt gift. En intetanende Alfredo blir kunst og rasende, men etter mange forviklinger blir det hele oppklart. Giorgio angrer sin nådeløshet og Alfredo rekker akkurat å komme tilbake til Violetta så hun kan dø i armene hans.

En tidløs historie? Denne produksjonen hadde opprinnelig premiere ved GöteborgsOperan i 2007, og ser ut til å foregå i noe som litt løst kan defineres som “vår tid”. Scenerommet er en gedigen, strengt symmetrisk festsal, med flere etasjer høye, rettvinklede vinduer. Utenfor vinduene ser vi Paris by night, men både kostymedesign og kulisser kunne vært fra omtrent hvor som helst i vestlig overklasse, når som helst i siste halvdel av 1900-tallet.

Den monumentalt upersonlige ballsalen er storslagen som scenisk effekt. Det er noe kaldt og illevarslende over den, som står i kontrast til de tilsynelatende sorgløse festdeltakerne. I tillegg får rommet en symbolsk betydning i de andre scenene. Det gjøres kun små endringer, men ballsalens vegger er med hele veien, som for å understreke at Violettas liv er en fest hun ikke slipper ut av. Ikke engang på dødsleiet får hun en seng, men ligger halvt oppreist på to av ballsalens pinnestoler stilt mot hverandre.

Imidlertid er det er ikke gjort noe forsøk på å modernisere handlingen. Det er mange potensielle spørsmål som ikke stilles: Hvem er vår tids ubekymrede evig festende borgerlig-bohemske sosietet? Hvem er vår tids “kurtisaner”? Hva er vår tids tuberkulose, eller syfilis, som tuberkulosen kanskje var en omskriving av? Det legges heller ikke opp til skråblikk eller diskusjon av forestillingens uholdbare og umoderne moralske tvangstrøyer. For eksempel får Giorgios høyst problematiske og utdaterte undring når han møter Violetta – om hun virkelig kan være en fallen kvinne, hun som er så dannet og yndig – bli stående som et legitimt spørsmål fra en ulastelig antrukket fyr fra det tyvende århundre.

Når det tidsspesifikke og konkrete tas vekk og ikke erstattes med noe annet, får karakterene lite å spille på. Uten den karakteristiske rollen som rik og populær kurtisane blir Violettas karakter fort bare et offer i pen kjole. Og hvem er egentlig Alfredo? Er han en foregangsfigur som trosser moralen og tenker at alle mennesker er like mye verdt, eller tenker han at Violetta er unntaket – the hooker with a heart of gold? Eller er han bare oppslukt av kjærlighet og gir blanke i alt annet? Hvem er Giorgio, er han en oppriktig fortvilet patriark som bare forholder seg til systemet, eller en ærgjerrig moralens vokter? Den moderne settingen ender opp som et tomt skall, og det blir vanskelig for meg å forstå hvem alle disse menneskene i tidløse festantrekk er, og hva de vil meg.

Musikalsk ujevnt Samspillet mellom Violetta (Olena Tokar) og Alfredo (Diego Silva) lider også under at rollefigurene er såpass uklart definert. Jeg får sjelden følelsen av at noe står på spill mellom dem, og at kjærligheten deres virkelig er så himmelropende voldsom som teksten de synger skal ha det til. Dette skyldes nok delvis at sopran Tokar er påfallende ujevn. I noen partier synger hun svært uttrykksfullt og presist, men andre steder, kanskje spesielt i de øvre registrene, låter det til tider usammenhengende og ufokusert, og jeg blir sittende litt på nåler og være engstelig på hennes vegne for hvordan neste arie skal gå. Både hun og samspillet lander imidlertid på beina, og dødsscenen er gripende og stødig framført. Diego Silva (Alfredo) er tvers igjennom jevn og treffsikker, men hans runde og varme klang når ikke alltid ut over scenekanten når orkesteret spiller med full styrke. Johannes Weisser er i seg selv et musikalsk høydepunkt. Når han entrer scenen som Giorgio i annen akt får jeg rett og slett lyst til å rope “nå snakker vi”! Hans særpregede kraftfulle baryton ruver i scenerommet og gir en egen tyngde til det musikalske uttrykket.

Selv om koret og de øvrige solistene stort sett får den utakknemlige rollen som anonyme festdeltakere, er de musikalsk sett en virkelig bærebjelke. Det høres ut til at TSO operas satsning på å profesjonalisere operakoret har vært vellykket, og det er tydelig at den musikalske helheten prioriteres høyt når alle de mindre rollene er besatt med sterke solister. Orkesteret, under Massimo Zanettis ledelse, er limet som holder det hele sammen Deres Verdi-fortolkning er tilbakeholden og kontrollert, og porsjonerer ut dramatikken så spenningen bevares til alt kan slippes løs i Violettas fortvilte dødskramper i siste akt.

Det er ingen tvil om at noe av tematikken i La Traviata i seg selv er relevant i dag, som for eksempel prostitusjonens stadig like parallelle virkelighet. Prostitusjon er alltid noe “de andre” beskjeftiger seg med, og de involverte kvinnene verdsettes for sin virksomhet der og da, men når dagslyset kommer vil ingen være ved dem. Denne produksjonen viser imidlertid at selv tilsynelatende universelle problemstillinger trenger en eller annen kontekst. Hvis historien flyttes ut i ingenmannsland, er det for få virkemidler igjen til å fortelle historien.

Hilde Halvorsrød har fått reisestøtte fra Fritt Ord til å skrive kritikk av distrikts- og regionopera i Norge. Se tidligere kritikker, kommentar og debatt i relaterte artikler.