Når den døde snakker

Når Den Nationale Scene iscenesetter den svenske forfatteren Sara Stridsbergs roman Kjærlighetens Antarktis (2018, oversatt til norsk i 2019) har teatret valgt en veldig litterær roman det er utfordrende å realisere på scenen. Ideen som danner utgangspunktet for romanteksten Kjærlighetens Antarktis illustrerer først og fremst de store mulighetsrommene og overskridelsene litteratur som særegen kunstform åpner for: Fra en posisjon utenfor tid og rom ser den døde Kristina ned på jorda og livene til menneskene hun elsket. Hun følger med på foreldrene Raksha og Ivan, kjæresten Shane og de to barna Valle og Solveig, som hun mistet omsorgsretten til. Teksten er full av tilbakeblikk fra barndommen og voksenlivet hennes. Samtidig gjenforteller hun drapsøyeblikket der en anonym mannsskikkelse kalt «jegeren» drepte henne i en avsidesliggende og mørk skog. Han skar hodet av henne og delte kroppen i flere biter som etterpå ble funnet i en rekke kofferter rundt omkring i Sverige.

Den døde kvinnen Kjærlighetens Antarktis er Stridsbergs femte roman, og i likhet med forfatterskapet for øvrig utforsker hun i denne teksten karakterer som lever litt på siden av samfunnet. Narkomane og prostituerte Kristina er en sånn kvinne som tilsynelatende ikke vil bli savnet av noen hvis hun dør. Det er en stund siden hun mistet alt, og bunnen er allerede nådd: Den første sønnen hun fikk ble hentet av barnevernet, og datteren Solveig bestemte hun seg for å gi fra seg allerede før hun var født.

Når Stridsberg gir stemme til et taust offer, skriver hun i et billedrikt, meningsmettet og fortettet litterært språk der fortid, nåtid og fremtid flyter sammen. Boken kan betegnes som et litterært eksperiment med røtter i virkeligheten. Den er basert på en av Sveriges største og mest kjente drapssaker, nemlig drapet på Catrine da Costa i 1984. Slik flere litteraturkritikere allerede har påpekt, er en sentral kvalitet ved romanteksten nettopp hvordan gjerningsmannen usynliggjøres. Den døde kvinnen trer frem i all sin menneskelighet fremfor å reduseres til et objekt, i diametral motsetning til den romantiseringen og dyrkingen av døde kvinner man ofte finner i populærkulturen.

Gjennom rom og tider I denne oppsetningen blir det imidlertid ganske snart klart at teaterscenen utvilsomt også er et sted de dødes stemmer kan snakke fra. Foruten regien har Annika Silkeberg også stått for forestillingens visuelle uttrykk. Jeg får inntrykk av at hun har forsøkt å lage en iscenesettelse der tid og rom kontinuerlig glir inn i hverandre i flere lag, ikke helt ulikt den opplevelsen man kan få av å lese. Stridsbergs tekst. I Teaterkjelleren skaper scenografien og virkemidlene en mørk og skyggefull verden med mange ulike elementer på forskjellige nivåer. Foran på scenen står det et avlangt, smalt platå som strekker seg langsmed publikumsplassene. Til venstre bak på scenen er et annet firkantet platå der cellisten Carmen Boveda sitter, og rundt på scenegulvet står et titalls hvite, nakne utstillingsdukker i ulike, nærmest dansende positurer. Bakerst til høyre på scenen er det plassert en svart, bred scenetrapp med et hvitt badekar på øverste trappetrinn.

Sceneteksten er en forenklet og komprimert versjon av romanen og inngår i en helhet av scenografi, lyd, lys, musikk og videoprojeksjoner. Like viktig som teksten er Carmen Bovedas musikalske akkompagnement som med sine repetitive mørke, rytmiske riff og melodiøse linjer løper som en rød tråd gjennom hele forestillingen sammen med Fredrik Arsæus Nauckhoffs lyd- og videodesign. Musikk og lyd omslutter rommet, og både lange akkorder med mørke stemmer og den taktfaste bankingen fra det som høres ut som en metronom eller hjerteslag forsterker stemningene i teksten og bygger opp spenningen. På scenens bak- og sidevegger vises videoprojeksjoner av en biltur gjennom en storby i dobbel hastighet, av rennende blod, vann og av fugler underveis; urovekkende bilder som delvis også treffer utstillingsdukkene på scenen. Midt i alt dette står hovedrolleinnehaver Kristi-Helene J. Engeberg alene på platået foran på scenen i svart undertøy og spiller mot publikum. I noen korte øyeblikk er det helt stille og alt fokus er på henne, før scenemaskineriet starter igjen.

Bevegelige tablåer Den gjennomgående vekslingen mellom forgrunn og bakgrunn, der vi mellom Engebergs monologscener får se scener med de rusavhengige foreldrene Ivan og Raksha (spilt av Jonatan Filip og Stine Robin Eskildsen) gir en fin dynamikk i forestillingen og en variert bruk av rommet. Etter hvert sniker også scener på video seg inn i forestillingen, og når disse flyter sammen med lyden og Engebergs spill, skaper det en effektiv fremdrift i den fragmentariske, episodiske teksten.

Det er en visuelt sterk forestilling full av billedsterke tablåer. Mest vellykket er det når jeg får en ubehagelig, marerittaktig opplevelse av uvirkelighet og kaos. Når Engeberg for eksempel forteller om en rusopplevelse mens videoprojeksjoner av henne og venninnen Nanna som kliner leppestift i ansiktene på hverandre går i bakgrunnen mens lyden av stemmene deres utgjør et ekko som blander seg med musikken, oppstår det en følelse av at tid og rom forsvinner. På sceneplatået strekker Engeberg armene ut som om hun svømmer, så bøyer hun seg bakover, kaster på hodet og lukker øynene mens hun danser. Ikke bare da, men gjennom hele forestillingen er jeg redd hun skal falle ned fra det smale platået, som om scenografien er laget for å kroppsliggjøre hovedpersonens utsatthet.

For massivt En stor svakhet er imidlertid at Silkeberg faller for fristelsen til å kjøre på med for mange virkemidler. Virkemidlene konkurrerer ofte om fokus fordi samspillet mellom dem ikke fungerer skikkelig. I tillegg til de tre skuespillerne på scenen, er det nemlig et team av fire mannlige sceneteknikere eller «den dødes fire engler» som de kalles i teatrets programhefte. De er kledd i mørke jeans, svart hettegenser, briller med lilla glass og balaklavaer. For meg ser de ut som kriminelle gjerningsmenn, men tilstedeværelsen deres er mer komisk enn truende når de beveger seg rundt på scenen i sakte film.

Underveis utfører de mange handlinger: De flytter på scenelys som lyser opp Engeberg, og de tar med seg fire røde bøtter fylt med rosa smokker som de heller utover platået der hun sitter når hun forteller om lillebroren Eskil. De går fram og tilbake og trer en gjennomsiktig plastpose nedover kroppen hennes, de kaster papirer fra galleriet over scenen, maler henne med hvitmaling, og de legger det som ser ut som kabal på sceneplatået før de plutselig kaster kortene i været. Når alle snurrer hvite håndklær rundt hodet så de likner moren Raksha og står i samme positur som henne, har jeg problemer med å holde latteren tilbake. Jeg forstår ikke poenget med at de er der, og istedenfor å gli inn i bakgrunnen, stjeler de fokus. Jeg synes det er klisjéfullt effektmakeri som ikke tilfører helheten noe og undergraver tekstens autoritet.

Videobruken er også litt umusikalsk: Engeberg live-filmer seg selv slik at nærbilder av ansiktet hennes projiseres for oss, men grepet virker helt umotivert. Midtveis i forestillingen kjøres det på med veldig mange sekvenser med spilte scener på video med musikk over, og det får meg til å tenke at oppsetningen sliter med å stole på kraften som ligger i teksten og det helt enkle i teatermediet. Det litterære språket til Stridsberg er så fortettet og fullt av bilder at det hadde fortjent mer luft. Totalopplevelsen er at det sceniske uttrykket blir for massivt i store deler av oppsetningen uten at det tjener innholdet som formidles fra skuespillerne, og jeg skulle ønske Sillkeberg hadde holdt mer igjen.

Når det er sagt, er oppsetningens største styrke hvordan Engeberg rommer de mange følelsene og lengslene til den døde. På forhånd var jeg redd det skulle bli sentimentalt, men hun gjør en solid rolletolkning som er både følsom og mangefasettert når hun forteller om tapet av barna, lillebroren Eskil og det brutale mordet på henne selv. Om det er noe jeg skulle sett mer av, må det være at hun lar det rå og hudløse slippe mer gjennom i skuespillet sitt. Hun har ingen enkel jobb i en oppsetning som sliter med å porsjonere virkemiddelbruken, men makter å skape flere øyeblikk jeg sent vil glemme.