Myte-mix

Allaq – Dållen gïele/Ildens stemme er laget av Åarjelhsaemien Teatere i samarbeid med Turnéteatret i Trøndelag og Sámi Našunálateáhter Beaivváš. Forestillingen, som er basert på myter fra Alaska, Kalaallit Nunaat/Grønland og Sápmi, hadde premiere i Verdal 15. januar og er nå på turné. Denne anmeldelsen er skrevet med utgangspunkt i en visning ved Trøndelag Teater i Trondheim.

Etter klimakatastrofen Allaq – Dållen gïele/Ildens stemme handler om en gruppe folk som lever i et ugjestmildt landskap hvor det stadig blir vanskeligere å overleve. De befinner seg i en postapokalyptisk tid hvor menneskers destruktive livsførsel har gjort klimaet tørt og det biologiske mangfoldet tynt. Forestillingen innledes med Lederens (Trond Peter Stamsø Munch) vanskelige beslutning om å ta med seg de andre og forlate bostedet sitt i håp om å finne et mer egnet sted å leve. Da det blir klart at den gamle kvinnen Sakka (Mary Sarre) er for skrøpelig til å bli med, bestemmer barnebarnet Allaq (Lene Cecilia Sparrok) seg for å bli igjen med henne. De må klare seg på egen hånd, mens mennene i gruppa drar av gårde. Mens mennene sliter med å finne mat og ly, får Allaq og bestemoren en sterkere tilknytning til naturen, blant annet gjennom et møte med en stor bjørn. Dialogen og sangene i forestillingen fremføres både på sørsamisk og norsk, med to skjermer hvor man kan lese oversettelsen av det som blir sagt. Det fungerer ganske godt, og det er i seg selv interessant å høre hvordan begge språkene fungerer sammen på scenen.

Eventyrlig mørke Forestillingens styrke ligger i det visuelle. Peter Holms scenografi er enkel og virkningsfull og fungerer som kulisse for det meste som skjer underveis. Mørke molton-tepper rammer inn scenerommet, og noe som ligner tynne bjørkestammer er stilt opp ved siden av dem. Sentralt på scenen er det plassert steinhauger samt to metallsøyler som peker opp mot taket i en trekantformasjon, lik en stilisert lavvo. Fargene er mørke og kalde, men uttrykket blir levendegjort gjennom Per Sundins lysdesign. Varmt lys, som for eksempel fra bålet, blir ekstra magisk i møte med mørket. Lyset skaper også dybde og kontraster i ansiktene til skuespillerne, noe som kler tematikken og det mytiske godt.

De dramatiske høydepunktene blir også visualisert gjennom akrobatisk dans hvor danser Camilla Therese Karlsen klatrer og slipper seg ned langs to lange stoffbånd som henger fra taket midt mellom de to søylene. Samtidig begynner noen av steinene som tidligere lå på gulvet å sveve over bakken. Det er i utgangspunktet gjort på en diskret måte, siden dansen tar mest oppmerksomhet, men de flyvende steinene er svært effektfulle når man først legger merke til dem. Frode Fjellheims musikk og lydlandskap underbygger handlingen på en stemningsskapende måte, med illevarslende mørke og dype drønn sammen med håpefull knitring og ettertenksomme sus.

Utflytende narrativ En sprikende historie og uklare relasjoner mellom karakterene skaper likevel trøbbel for forestillingen. Jeg trodde lenge det dreide seg om en oppbrutt familie, men så viser det seg at en av mennene er forelsket i Allaq og jeg skjønner at de sannsynligvis ikke er søsken likevel. Det er ikke mye som gir de ulike karakterene særpreg eller dybde, de er først og fremst til stede for å fylle en spesifikk rolle. Slik er det jo i mange myter, men her opplever jeg ikke at det fungerer særlig bra som teater. Flere hendelser eller poenger som virker viktige får ikke den betydningen jeg forventer at de skal ha senere i handlingsløpet. For eksempel er hovedpremisset – at menneskene trues av klimaendringene – svært tydelig uttalt i starten, men utover i forestillingen er det helt andre overnaturlige og mellommenneskelige tema som utgjør fortellingen. Klimaendringene mistes litt av syne, og det kunne like gjerne ha vært mindre dramatiske årsaker til splittelsen av gruppa.

Levende kulturarv Allaq – Dållen gïele/Ildens stemme er symbolladet og dramatisk, med flere dødsfall, en oppstandelse fra døden og hamskifter. Disse hendelsene må få tilstrekkelig tyngde for å fremstå berettigede, noe jeg ikke synes de gjør her. I stedet blir jeg usikker på om det for eksempel egentlig har noe å si at bestemoren står opp fra de døde for å passe på barnebarnet. At Allaq blir til en bjørn til slutt virker ikke å være spesielt nært knyttet opp mot forestillingens generelle budskap om tilgivelse og vennlighet. Noe som derimot kommer tydelig frem er viktigheten av en mer underforstått målsetting: Det å levendegjøre vår språk- og kulturarv, slik at de ikke forvises til museer, slik regissør Peter Oskarson skriver i forestillingens program. Allaq – Dållen gïele/Ildens stemme er et godt stykke på vei i så måte.